DEBATT | Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentenes meninger.
Med Prosjekt Vendepunkt har regjeringen denne våren invitert til debatt om framtidens utviklingspolitikk. Nå som bistandsnivået globalt er på vei ned, er et av de mest strategiske grepene å bruke bistand til å sette land i stand til å finansiere egen velferd.
Norsk utviklingsinnsats har hatt stor suksess i arbeidet for å styrke skatteadministrasjoner og øke skatteinntekter. Her har vi erfaring og kredibilitet som bør videreføres.
Men, større inntekter i utviklingsland betyr lite all den tid skyhøy statsgjeld, finansielt hemmelighold og manglende ansvarliggjøring gjør at inntektene ikke kommer den neste generasjonen til gode.
Gen Z vet best
Protestbølgen startet med Kenya og Bangladesh i 2024, og har gjentatt seg i Indonesia, Filippinene, Nepal, Madagascar, Marokko, Peru og flere andre land.
Konteksten har vært forskjellige, men er likevel slående like. Dette er land der en stadig større andel av befolkningen er unge. Mange har utdanning, men det finnes ingen jobber å gå til etter fullført skolegang, til tross for økonomisk vekst de siste titalls årene.
Bistanden som avvikler bistanden
Protestbølgene vitner om at den globale innsatsen for å sikre økonomisk og sosial utvikling og motkjempe fattigdom fortsatt ikke har nådd alle.
Mangel på ressurser har ofte fått skylda. Bistand er en bit av puslespillet, men svært liten sammenlignet med midlene som land selv mobiliserer for å sikre utvikling og velferd.
Å øke kapasiteten til å hente inn flere ressurser er derfor en effektiv form for bistand. Skattesystemer er helt sentrale, og den norske satsingen på skattebistand bør uten tvil videreføres i Prosjekt Vendepunkt.
Men større inntekter i seg selv er ikke nok. En befolkning som opplever økt press for å betale skatt, men fortsatt ikke opplever å få noe igjen for det, vil fort føle på misnøye.
Hvor blir det av pengene?
En viktig dimensjon er hvorvidt økte inntekter spises opp av gjeld. I dag bruker en rekke utviklingsland mer penger på å betjene gjeld enn de gjør på å investere i helse eller utdanning for egen befolkning. Å forebygge og løse statlige gjeldsutfordringer er derfor sentralt for å sikre at norske bistandskroner kan ha størst effekt og mulighet til å bidra til samfunnsmessig- og økonomisk utvikling.
Penger som forsvinner til korrupsjon og ulovlige kapitalstrømmer fortsetter også å være en utfordring. Ta for eksempel Bangladesh. Etter at regjeringen ble veltet av Gen Z-protestene i 2024, ble det avdekket at minst 16 milliarder dollar var tapt i ulovlige kapitalstrømmer ut av landet hvert eneste år siden 2009. Dette tilsvarte mer enn det dobbelte av hva landet mottok i både bistand og utenlandske investeringer tilsammen.
Hva slags vendepunkt trenger vi?
Gen Z-protestene samlet unge mennesker som hadde fått nok av maktpersoner og regimer som tross økt velstand ikke sikrer jobber eller grunnleggende tjenester.
De stilte grunnleggende spørsmål ved myndighetenes legitimitet, og ved logikken om at økte inntekter i statskassa automatisk førte til velferd hos folket.
Denne leksen må regjeringen ta med seg når de skal vurdere fremtiden for norsk bistand, og særlig bistand som styrker inntekter hos nettopp myndighetene.
Vi mener at Prosjekt Vendepunkt må tørre å legge til rette for større ansvarlighet. Et helt sentralt tiltak er mer åpenhet i økonomien. Informasjon om eierinteresser, hvem som betaler skatt, hvem som leverer tjenester og hvordan offentlige budsjetter ser ut er kritisk for å forebygge korrupsjon eller kapitalflukt, og for at lokalbefolkningen kan holde sine myndigheter ansvarlige. Større åpenhet om statlige gjeldsbyrder gjennom offentlig tilgjengelige registre vil gi bedre oversikt over hvem stater skylder penger og hvilke vilkår ulike låneavtaler binder staten til. Støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner som står i sentrum av slikt arbeid er essensielt.
Gen Z har sagt tydelig i fra – myndigheter som ikke leverer arbeid, tjenester eller bedre levekår, er ikke lenger legitime i folkets øyne.
Norsk bistand bør ikke slutte å fokusere på å øke skatteinntekter. Men, vi må også tørre å høre på folket, stille de vanskelige spørsmålene og kreve ansvarliggjøring når økte inntekter ikke skaper bedre liv.
Av Thea Emilie Maubach-Vindenes (leder, Changemaker), Joakim Enrique Carli (daglig leder, Debt Justice Norge), Thea Birgitte Erfjord (leder, Spire), Andreas Fjeldskår (daglig leder, Tax Justice Norge)
