Hver gang vi åpner en flaske Chateau Musar hjemme nå tillater vi oss å reise litt i tid.
Kristina Quintano
I forrige artikkel om Libanon kunne dere lese om den lille havnebyen, Byblos, tre mil nord for Beirut. Byblos er byen ved Middelhavet som sies å være verdens eldste kontinuerlig bosatte by. Her er så mange tusen år med historie i veggene, og den første kvelden ville jeg bare sitte på en liten fiskerestaurant og se utover havet mens jeg tenkte på alle som har kommet sjøveien i løpet av de tusenvis av årene det har vært handel og mennesker her.
Til lyden av bølger som slår mykt mot klippene blir jeg servert dagens fangst. Fisken blir grillet, og sitron og sjøsalt blir forsiktig penslet over det hvite kjøttet. En halv flaske rosevin Musar Jeune, med 100% cinsault-druer fra ranker jeg vet er over førti år gamle, komplimenterer maten. Noen glass av Chateu Musars friske, nesten lakserosa rosévin fra 2004 vil jeg unne meg mens jeg lar tankene vandre der jeg sitter ved Middelhavet i det solen går ned foran Libanon.
Libanesisk vinproduksjon er en av de eldste i verden og vinmarkene til Chateau Musar ligger i et område i Bekaadalen der det har vært dyrket vindruer i over seks tusen år. Fra omkring 4.500 f.vt eksporterte de sjøreisende fønikerne vinen herfra over store deler av Middelhavet. Oldtidsbyen Baalbek, nord i Bekaa har navnet sitt etter den fønisiske fruktbarhetsgudinnen Baal, og den romerske guden Bacchus var hyllet her med templer bygget til hans ære.
Disse templene står fortsatt som noen av de best bevarte i verden. Vinen fra dette området er nevnt flere ganger i bibelen og det første nedskrevne beviset handler nettopp om handel ut fra byen Byblos.
Den franske Hochar familien ankom Libanon på 1200-tallet og i det jeg ankommer vinslottet er det, akkurat som sist, selveste eieren av Chateau Musar, Gaston Hochar, som tar meg imot.
Da jeg møtte ham første gang i 2016 tok han meg imot på krykker. Den gang beklaget han på det varmeste at han var iført joggesko som han understreker overhodet ikke passer seg og hvertfall ikke passer til antrekket, men han hadde brukket kneet på en skitur i de østerrikske Alpene, noen uker før og den dagen jeg kom i juni 2016 var faktisk første gang på mange uker han skulle ned i vinkjelleren og se til flaskene sine. Som så mage libanesiske menn er også Gaston Hochar upåklagelig antrukket.
Denne gangen er det betraktelig kaldere enn sist. Vi har kjørt gjennom de snirklete gatene opp mot Chateau Musar i et regnfall som har gjort sikten nesten umulig. Det er slutten av november og snart skal vinteren sette inn for fullt i dette området der man både kan bade i Middelhavet og stå slalom med noen kilometers mellomrom.
Familiens slott, Chateau Musar, fra 1800-tallet, ligger vakkert til med utsikt over Middelhavet, rett ved det lille maronittiske området Ghazir utenfor Beirut. Det arabiske navnet på dette området M´zar betyr «overveldende vakkert» og Gaston den eldre, som både var grunnlegger av vinhuset og bestefaren til den nålevende Gaston, valgte å bruke dette ordet på sitt nye vinmakeri, derav navnet Musar. Slottet bærer navnet sitt med rette.
Libanon har vært gjennom en pandemi, en økonomisk krise, en inflasjon og ikke minst en enorm eksplosjon i Beirut for to år siden. Foten til Gaston er leget, det er andre ting som bekymrer ham nå. Likevel har han, nok en gang, satt av en hel formiddag for å ta meg med rundt i vinproduksjonen og vinkjelleren og hovedhuset er i full opp-pussing, her satstes det fortsatt for fullt på noen av verdens beste viner.
Også denne gangen er vi så heldige at kjellermesteren, den dyktige vinmakeren Tarek Sakr som har vært hos Chateau Musar helt siden 1991 henger seg på og tilbringer dagen med vinsmaking.
Vi har ikke engang rukket å stige ut av bilen utenfor det vakre Chateau Musar før Gaston med raske skritt, kommer oss i møte og på et engelsk med klar fransk aksent ønsker oss velkommen.
Chateu Musars rødvinsdruer blir alle dyrket i den sørlige delen av Bekaadalen nord for Lake Qaroun omtrent tre mil fra Beirut og Byblos. I nærheten av landsbyene Ammiq, Aana og Kefraya nær en fjellkjede med grusete jord over kalkstein, i ett av verdens mest konfliktfylte områder, ligger rader på rader med vingårder. Det unike jordsmonnet, den steinete, karrige grunnen med høyt kalkinnhold sammen med de spesielle klimatiske forholdene gjør dette til et område som er svært ideelt og druene Cabarnet Sauvignon, Cinsault og Carignan trives meget godt.
De gamle druene Obaideh og Merwah, som blir brukt til Musars hvite viner trives i kaldere omsåder og blir dyrket i de høye fjellene, 1500 meter over havet, videre opp i fjellene ikke så langt fra Bsharre. Både de røde og de hvite dyrkes frem og produseres naturlig og Chateu Musar var det første i Libanon som hadde økologisk sertifisering på sine produksjoner.
«When you are a winemaker you have the luck to work with something that is alive and you should never kill it», sa Serge Hochar, mannen med den enorme personligheten som gjorde Chateau Musar kjent. Serge, som døde i en drukningsulykke i 2014, var Gastons far og det var hans far igjen som i 1930 grunnla Chateau Musar.
Musars druer blir alltid håndplukket tidlig om morgenen, av beduiner. Det kjølige morgendraget gjør at de bedre holder på friskheten og samme dag blir de kjørt i store romslige lastebiler over fjellene til vinmakeriet i Ghazir. Den eneste gangen dette ikke har vært mulig var i 1976 og 1984. På grunn av borgerkrigen som herjet i landet mellom 1975 og 1990 nådde ikke druene frem til vingården i Ghazir og på grunn av blokader råtnet nesten alle druene mens de fortsatt sto på lasteplanet.
Gaston blir hel blank i øynene når han forteller om hvordan de klare å få et lite lass gjennom blokadene med hjelp av hvite flagg, en god dose frekkhet og med livet som innsats. Også i 2006, under konflikten med Israel valgte de lignende metoder, mellom bombedroner og granater skulle druene frem. Noen svært få flasker av 1984 ligger i det enorme biblioteket av gamle viner da de klarte å få ett lite lass med druer gjennom blokadene før det var for sent.
Vi begynner turen vår i de øverste etasjene av produksjonshuset som akkurat nå utvides og pusses opp.
— Vi bruker kun naturlig gjær, lite svovel og filtrerer ikke vinene, forteller Gaston.
— Dette er for å beholde mest mulig av smaken og aromaen. Det kan resultere i at fargen av og til blir mer rustbrun enn burgunder og at den har en tendens til å se litt grumsete ut.
Jeg minner ham på at siste jeg var her snakket vi om at et annet lite land i Middelhavet der jeg kjenner vinene svært godt har den samme rustbrune fargen. Jordsmonnet på Malta og i Libanon er svært likt og både den karrige jorden og kalksteinen gjør vinen fra de to landene spesiell både i smak, konsistens og farge.
Vi beveger oss videre ned i første del av kjellerområdet der rad på rad med eikefat står i sirlige rekker med den vakre Musarlogoen pekende utover. Det er bare noen få av fatene som er nye hvert år og i de dype etaskene som snirkler seg i syv lag under vingården er det plass til nærmere en million flasker.
Over en av vintønnene henger skiltet: «My Wines are my Legacy. When I have finished talking, they will talk for me.«
Det er ingen tvil om at denne familien bærer sin vinarv med stolthet.
Vi går videre nedover i etasjene og det blir kaldere og mørkere for hver vindeltrapp vi beveger oss ned. Så langt nede som vi er nå ser det nærmest ut som vi befinner oss i en kulisse der ingen av flaskene har vært rørt av menneskehender på årevis, støvet ligger i et tykt lag over etikettene og spindelvevet ligger vakkert som en flortynn gardin mellom de ulike årgangene. Sist jeg var her spøkte vi med min angst for edderkopper. Jeg ser nok skeptisk ut for også nå skynder Gaston seg å legge til at han faktisk aldri har sette en eneste edderkopp der nede, men at det er tydelig at de trives i det kalde mørket.
Jeg tar en god slurk av vinen jeg nettopp har fått i glasset, en dyp blodrød Musar Red fra 2005, med et snev av sorte bær, kirsebærduft, et hint av sjokolade og et snev av, ristet brød?
Gaston spør om jeg kan kjenne duften av sigareske i vinen, og selv om jeg nok aldri ville funnet den selv så kjenner jeg at, jo, når han nevner det så… For hvert rom får jeg en ny vin, jeg smaker meg gjennom den unge elegante utgaven av 2007, som på grunn av en helt usedvanlig vinter som kom i to omganger gjorde at det et lite øyeblikk så kritisk ut for avlingen, og nå ni år etter at den ble skapt lukter den blåbær og fruktkake, den runde smaken ligger lenge bak i munnen.
Både Gaston og Tarek spytter for hver slurk de tar, men jeg klarer ikke dy meg og nyter å vandre rundt i de mørke kalde vinkjellerne, sammen med to av de som kan mest om Libanesisk vin og kjenne duften av iskald mugg fra veggene. Selv om slottet over hodet på oss bærer navnet, «overveldende vakkert» må jeg si jeg synes det er svært vakkert her nede også.
Mens vi står der nede i kjellerene snakker vi om en av bekymringene som har blitt stadig økende de siste årene. For noen år siden oppdaget Tarek en morgen da han skulle begynne med innhøstingen at en del av plantene var ribbet for vinblader. Det var kun Grenacheplntene som manglet bladene sine og etter å ha ligget i skjul for å finne ut hva som var skjedd med dem oppdaget de at de rett og slett ble stjålet.
En av de tradisjonelle rettene i Libanon inneholder ris med urter pakket inn i vinblader, den lille retten dolmades som også er vanlig i Hellas, det viste seg at Grenachebladene er spesielt egnet for denne retten og tyveri av vinbladene har skapt mye hodebry de siste årene, noe som har resultert i at akkurat denne avlingen er gjerdet inne av piggtrådgjerder.
Men Chateau Musar har overlevd andre utfordringer enn bladtyveri. Vinen som er elsket og importert til en rekke land og som nordmenn har lagt sin elsk på er med håndverk, stor kunnskap og forståelse om spesielle klimatiske forhold, og lave avkastninger sammen med store tanker og visjoner bokstavelig talt dyrket frem med kjærlighet og utholdenhet mellom bomber og granater.
Når vi kommer opp fra kjelleren er det satt opp en rekke med viner vi skal få smake. Noe av det aller hyggeligste med å besøke Chateau Musar er nettopp denne tiden, og den genuine interessen Gaston viser når han skal presentere vinene sine. Han gjør det med en slik lidenskap at det er umulig å ikke lytte, smake å følge med. Mens jeg sitter og betrakter fargen nipper til og lukter på en av de siste røde vinene, setter han et nytt glass foran meg og heller oppi.
— Smak på denne, sier han og skyver glasset mot meg. Han lurer på hva jeg tenker om den siste jeg har fått servert sammenlignet med den jeg allerede har i glasset.
Jeg ruller glasset sakte, holder det opp mot lyset og betrakter den dype fargen. Jeg lar nesen snuse dypt ned i glasset før jeg tar en stor høylytt slurk og lar den rulle rundt i munnen, ikke like lenge som Gaston klarer, men så lenge jeg kan klare uten å drikke den, men jeg spytter ikke. Denne vinen kaster jeg ikke bort.
— Er den noe flatere? spør jeg. — Er det noe som ikke er helt ferdig, som om noe av rundheten er på vei, men ikke helt ute?
Jeg sier at den er fantastisk, den er virkelig det, men det er noe jeg ikke kan sette ord på. Jeg aner ikke hvilken vin jeg har fått i glasset.
Gaston smiler lurt.
— Dette er den samme vinen du hadde i det forrige glasset, sier han.
— Dette er den vinen for 15 minutter siden. Du har nettopp reist i tid. Samme flasken, samme mengde vin i identisk glass, femten minutter etter. Vinen er levende, den utvikler seg absolutt hele tiden.
Jeg tar det som en kompliment at han tillater seg å leke med meg. Og hver gang vi åpner en flaske Chateau Musar hjemme nå tillater vi oss å reise litt i tid.
Samme flasken, samme vinen, identisk glass, men vi smaker alltid på den med både noen timers og gjerne med en dags mellomrom. For akkurat som Libanon er det kanskje dette som er selve kjernen i den gode vinen til Chateu Musar, stadig i endring og standhaftig i stand til å leve sitt eget liv, mot alle odds.
Vinmonopolet har et stort utvalg viner fra Chateu Musar. Vi anbefaler en titt på bestillingsutvalget.
