Les hele prekenen her.
Donald Trump deltok tirsdag 21. januar med sin familien på den tradisjonelle tverr-religiøse seremonien i Washington National Cathedral, som markerer innsettelsen av en ny president. Den såkalte «inaugural prayer service«.
– Jeg ber deg om barmhjertighet, herr president, sa biskop Mariann Edgar Budde mildt idet hun fortalte om frykten hun sier mange føler over hele USA etter innsettelsen. – Det er homofile, lesbiske og transbarn i demokratiske, republikanske og partiuavhengige familier, hvorav noen frykter for livene sine, sa hun.
Budde er Washington-biskop i den episkopale kirke, den amerikanske delen av den anglikanske kirke.
Les hele talen på norsk her (på engelsk nedenfor)
Som ett land har vi samlet oss denne morgenen for å be for enhet som ett folk og en nasjon. Ikke for enighet, politisk eller annet. Men for den typen enhet som fremmer fellesskap på tvers av mangfold og splittelse. En enhet som tjener fellesskapet.
Samhold i denne forstand er en terskel som kreves for at mennesker skal leve i frihet og sammen i et fritt samfunn. Det er den solide klippen, som Jesus sa i hans tilfelle, som vi kan bygge en nasjon på. Det er ikke konformitet. Det er ikke seier. Det er ikke høflig tretthet eller passiv passivitet født av utmattelse. Enhet er ikke partipolitisk.
Snarere er enhet en måte å være sammen med hverandre på — at den omfatter og respekterer våre forskjeller, som lærer oss å ha flere perspektiver og livserfaringer som gyldige og verd respekt. Det gjør oss, i våre lokalsamfunn og i maktens haller, i stand til å virkelig ta vare på hverandre. Selv når vi er uenige.
De over hele landet vårt som vier livet sitt eller som melder seg frivillig til å hjelpe andre i tider med naturkatastrofer, ofte med stor risiko for seg selv, spør aldri de de hjelper hvem de stemte på i et tidligere valg eller hvilke posisjoner de har i en bestemt sak. Og vi er på vårt beste når vi følger deres eksempel.
For enhet er til tider oppofrende på den måten som kjærlighet er oppofrende – å gi av oss selv for en annens skyld. I sin bergpreken formaner Jesus fra Nasaret oss til å elske, ikke bare vår neste, men å elske våre fiender og be for dem som forfølger oss. Å være barmhjertig slik som vår Gud er barmhjertig. Å tilgi andre slik Gud tilgir oss. Og Jesus gjorde alt han kunne for å ta imot de som hans samfunn anså som utstøtte.
Nå innrømmer jeg at enhet og denne brede ekspansive følelsen er ambisjonsfull, og det er mye å be om. Det er en stor forespørsel fra vår Gud – verdig det beste av hvem vi er og hvem vi kan være. Men det er ikke mye å vinne på våre bønner hvis vi handler på måter som ytterligere utdyper splittelsen mellom oss.
Skriftene våre er ganske klare om dette — at Gud aldri blir imponert over bønner, når handlinger ikke blir informert av dem. Gud sparer oss heller ikke for konsekvensene av våre gjerninger som alltid, til syvende og sist, betyr mer enn ordene vi ber.
De av oss som er samlet her i katedralen, vi er ikke naive når det gjelder politikkens realiteter. Når makt og rikdom og konkurrerende interesser står på spill, når synet på hva Amerika burde være er i konflikt, når det er sterke meninger på tvers av et spekter av muligheter og helt ulike forståelser av hva den riktige handlingen er. Det vil alltid være vinnere og tapere når det avgis stemmer, når beslutninger tas som setter kursen for offentlig politikk, og ressurser prioriteres.
Det sier seg selv at i et demokrati kan ikke alles spesielle håp og drømmer realiseres i en gitt lovsamling eller en presidentperiode. Ikke engang i én generasjon. Det vil si: Ikke alles spesifikke bønner for de av oss som er bønnens mennesker. Ikke alles bønner vil bli besvart på den måten vi ønsker. For noen vil tapet av deres håp og drømmer være langt mer enn politisk nederlag, og i stedet et tap av likhet og verdighet og deres levebrød.
Gitt dette, er sann enhet blant oss mulig? Og hvorfor skal vi bry oss om det?
Vel, jeg håper vi bryr oss. Jeg håper vi bryr oss fordi kulturen av forakt, som har blitt normalisert i dette landet, truer med å ødelegge oss. Vi blir alle bombardert daglig med meldinger fra det sosiologer nå kaller ‘det opprørende industrikompleks’. Noe av dette drives av eksterne krefter, hvis interesser fremmes av et polarisert Amerika. Forakt gir næring til politiske kampanjer og sosiale medier. Og mange tjener på det. Men det er bekymringsfullt, det er en farlig måte å lede et land på.
Jeg er en troende person omgitt av troende mennesker. Og med Guds hjelp tror jeg at samhold i dette landet er mulig. Ikke perfekt, for vi er ufullkomne mennesker, i en ufullkommen forening. Men tilstrekkelig nok til å holde oss alle til å tro på og arbeide for å realisere USAs idealer. Idealer uttrykt i uavhengighetserklæringen, med dens påstand om medfødt menneskelig likhet og verdighet.
Og vi gjør rett i å be om Guds hjelp når vi søker enhet, for vi trenger Guds hjelp. Men bare hvis vi selv er villige til å ta hensyn til grunnlaget som enheten er avhengig av. Som Jesu analogi om å bygge et troshus på klippen av hans lære, i motsetning til å bygge et hus på sand. Grunnlaget vi trenger for enhet må være solid nok til å tåle de mange stormene som truer den.
Og så hva er de, grunnlaget for enhet? Med utgangspunkt i våre hellige tradisjoner og tekster, la meg foreslå at det er minst tre:
- Det første grunnlaget for enhet er å hedre den iboende verdigheten til ethvert menneske. Som er, ettersom alle trosretningene representert her bekrefter fødselsretten til alle mennesker som barn av vår ene Gud. I offentlig samtale. Å hedre hverandres verdighet betyr å nekte å håne, eller nedslå eller demonisere de vi er uenige med. Velger i stedet å respektere, diskutere respektfullt våre forskjeller, og når det er mulig, å søke felles grunnlag. Og hvis felles grunnlag ikke er mulig, krever verdighet at vi forblir tro mot vår overbevisning uten forakt for de som har egne overbevisninger.
- Det andre grunnlaget for enhet er ærlighet – i både privat samtale og offentlig diskurs. Hvis vi ikke er villige til å være ærlige, er det ingen vits i å be om enhet fordi våre handlinger motvirker selve bønnene. Vi kan for en tid oppleve en falsk følelse av enhet blant noen, men ikke den kraftigere, bredere enheten vi trenger for å møte utfordringene vi står overfor. For å være rettferdig vet vi ikke alltid hvor sannheten ligger.Og det er mye som jobber mot sannheten nå. Men når vi vet, når vi vet hva som er sant, er det vår plikt å si sannheten selv når – spesielt når – det koster oss.
- Og det tredje og siste grunnlaget jeg vil nevne i dag, et grunnlag for enhet, er ydmykhet som vi alle trenger fordi vi alle er feilbare mennesker. Vi gjør feil. Vi sier og gjør ting som vi senere angrer på. Vi har våre blinde flekker og våre skjevheter. Og kanskje er vi farligst for oss selv og andre når vi uten tvil blir overbevist om at vi har helt rett og noen andre tar helt feil. For da er vi bare noen få skritt fra å merke oss selv som «de gode menneskene» versus «de dårlige menneskene». Og sannheten er at vi alle er mennesker. Vi er både i stand til godt og vondt.
Alexander Solsjenitsyn observerte en gang skarpt at linjen som skiller godt og ondt ikke går gjennom stater, ikke mellom klasser eller mellom politiske partier, men rett gjennom ethvert menneskehjerte, gjennom alle menneskers hjerter. Og jo mer vi innser dette, jo mer rom har vi i oss selv for ydmykhet og åpenhet overfor hverandre på tvers av våre forskjeller, fordi vi faktisk er mer like hverandre enn vi er klar over. Og vi trenger hverandre.
Enhet er relativt lett å be om ved anledninger med stor høytidelighet. Det er mye vanskeligere å innse når vi har å gjøre med reelle forskjeller i våre private liv og på den offentlige arena. Men uten samhold. Vi bygger vårt lands hus på sand. Og med en forpliktelse til enhet som inkorporerer mangfold og overskrider uenighet og med det solide grunnlaget for verdighet, ærlighet og ydmykhet som slik enhet krever, kan vi gjøre vår del og i vår tid for å realisere idealene og drømmen om Amerika.
La meg komme med en siste oppfordring. Herr President.
Millioner har satt sin lit til deg. Og som du fortalte nasjonen i går, har du følt den forsynte hånden til en kjærlig Gud. I vår guds navn ber jeg deg om å være barmhjertig med folket i landet vårt. Og vi er redde nå.
Det er homofile, lesbiske og transkjønnede barn i demokratiske, republikanske og uavhengige familier – noen frykter for sitt liv.
Og menneskene, menneskene som plukker avlingene våre og rengjør kontorbyggene våre, som arbeider på fjørfefarmer og kjøttpakkerier, som vasker oppvasken etter at vi har spist på restauranter, og jobber nattskift på sykehus. De er kanskje ikke statsborgere eller har riktig dokumentasjon. Men de aller fleste innvandrere er ikke kriminelle. De betaler skatt og er gode naboer. De er trofaste medlemmer av våre kirker og moskeer, synagoger … og templer.
Jeg ber deg om å være barmhjertig, herr president, med de i våre lokalsamfunn hvis barn frykter at foreldrene deres vil bli tatt bort. Og at du hjelper de som flykter fra krigssoner og forfølgelse i sine egne land til å finne medfølelse og velkomst her.
Vår Gud lærer oss at vi skal være barmhjertige mot den fremmede, for vi var alle en gang fremmede i dette landet. Måtte Gud gi oss styrke og mot til å ære hvert menneskes verdighet; å snakke sannheten til hverandre i kjærlighet. Og vandre ydmykt med hverandre og vår Gud. Til det beste for alle mennesker i denne nasjonen og i verden.
Hele talen på engelsk:
As a country we have gathered this morning to pray for unity as a people and a nation. Not for agreement, political or otherwise. But for the kind of unity that fosters community across diversity and division. A unity that serves the common good.
Unity in this sense is a threshold requirement for people to live in freedom and together in a free society. It is the solid rock, as Jesus said in this case, upon which to build a nation. It is not conformity. It is not victory. It is not polite weariness or passive passivity born of exhaustion. Unity is not partisan.
Rather unity is a way of being with one another — that it encompasses and respects our differences that teaches us to hold multiple perspectives and life experiences as valid and worthy of respect. That enables us in our communities and in the halls of power to genuinely care for one another. Even when we disagree.
Those across our country who dedicate their lives or who volunteer to help others in times of natural disaster, often at great risk to themselves, never ask those they are helping for whom they voted in a past election or what positions they hold on a particular issue. And we are at our best when we follow their example.
For unity, at times is, sacrificial in the way that love is sacrificial — a giving of ourselves for the sake of another. In his sermon on the Mount, Jesus of Nazareth exhorts us to love, not only our neighbors, but to love our enemies and to pray for those who persecute us. To be merciful as our God is merciful. To forgive others as God forgives us. And Jesus went out of his way to welcome those whom his society deemed as outcasts.
Now I grant you that unity and this broad expansive sense is aspirational and it’s a lot to pray for. It’s a big ask of our God — worthy of the best of who we are and who we can be. But there isn’t much to be gained by our prayers if we act in ways that further deepen the divisions among us.
Our scriptures are quite clear about this — that God is never impressed with prayers when actions are not informed by them. Nor does God spare us from the consequences of our deeds which always, in the end, matter more than the words we pray.
Those of us gathered here in the cathedral, we’re not naive about the realities of politics. When power and wealth and competing interests are at stake; when views of what America should be are in conflict; , when there are strong opinions across a spectrum of possibilities and starkly different understandings of what the right course of action is — there will be winners and losers when votes are cast; decisions made that set the course of public policy; and the prioritization of resources.
It goes without saying that in a democracy not everyone’s particular hopes and dreams can be realized in a given legislative session or a presidential term. Not even in a generation. Which is to say: Not everyone’s specific prayers for those of us who are people of prayer; Not everyone’s prayers will be answered in the way we would like. But for some, the loss of their hopes and dreams will be far more than political defeat, but instead a loss of equality and dignity and their livelihoods.
Given this then, is true unity among us even possible? And why should we care about it?
Well, I hope we care. I hope we care because the culture of contempt that has become normalized in this country threatens to destroy us. We are all bombarded daily with messages from what sociologists now call the outrage industrial complex Some of that driven by external forces whose interests are furthered by a polarized America. Contempt fuels political campaigns and social media. And many profit from that. But it’s a worrisome, it’s a dangerous way to lead a country.
I’m a person of faith surrounded by people of faith. And with God’s help, I believe that unity in this country is possible. Not perfectly, for we are imperfect people and an imperfect union. But sufficient enough to keep us all believing in and working to realize the ideals of the United States of America. Ideals expressed in the Declaration of Independence with its assertion of innate human equality and dignity.
And we are right to pray for God’s help as we seek unity, for we need God’s help. But only if we ourselves are willing to tend to the foundations upon which unity depends. Like Jesus’s analogy of building a house of faith on the rock of His teachings as opposed to building a house on sand. The foundations we need for unity must be sturdy enough to withstand the many storms that threaten it.
And so what are they, the foundations of unity? Drawing from our sacred traditions and texts, let me suggest that there are at least three:
- The first foundation for unity is honoring the inherent dignity of every human being. Which is, as all the faiths represented here affirm the birthright of all people as children of our one God. In public discourse. Honoring each other’s dignity means refusing to mock, or discount, or demonize those with whom we differ. Choosing instead to respect, respectfully debate our differences, and whenever possible, to seek common ground. And if common ground is not possible dignity demands that we remain true to our convictions without contempt for those who hold convictions of their own.
- The second foundation for unity is honesty — in both private conversation and public discourse. If we’re not willing to be honest there’s no use in praying for unity because our actions work against the prayers themselves. We might for a time experience a false sense of unity among some but not the sturdier, broader unity that we need to address the challenges that we face. Now to be fair we don’t always know where the truth lies. And there’s a lot working against the truth now. But when we do know, when we know what is true, it’s incumbent upon us to speak the truth even when — especially when — it costs us.
- And the third and last foundation I’ll mention today, a foundation for unity, is humility which we all need because we are all fallible human beings. We make mistakes. We say and do things that we later regret. We have our blind spots and our biases. And perhaps we are most dangerous to ourselves and others when we are persuaded, without a doubt, that we are absolutely right and someone else is absolutely wrong. Because then we are just a few steps from labeling ourselves as “the good people” versus “the bad people.” And the truth is that we’re all people. We’re both capable of good and bad.
Alexander Solzhenitsyn once astutely observed that the line separating good and evil passes not through states, not between classes, nor between political parties, but right through every human heart, through all human hearts. And the more we realize this the more room we have within ourselves for humility and openness to one another across our differences because in fact we are more like one another than we realize. And we need each other.
Unity is relatively easy to pray for on occasions of great solemnity. It’s a lot harder to realize when we’re dealing with real differences in our private lives and in the public arena. But without unity. We’re building our nation’s house on sand. And with a commitment to unity that incorporates diversity and transcends disagreement and with the solid foundations of dignity, honesty, and humility that such unity requires, we can do our part and in our time to realize the ideals and the dream of America.
Let me make one final plea. Mr. President.
Millions have put their trust in you. And as you told the nation yesterday you have felt the providential hand of a loving God. In the name of our God, I ask you to have mercy upon the people in our country. And we’re scared now.
There are gay, lesbian and transgender children in Democratic, Republican and independent families — some who fear for their lives.
And the people, the people who pick our crops and clean our office buildings, who labor in poultry farms and meatpacking plants, who wash the dishes after we eat in restaurants, and work the night shifts in hospitals. They may not be citizens or have the proper documentation. But the vast majority of immigrants are not criminals. They pay taxes and are good neighbors. They are faithful members of our churches and mosques, synagogues … and temples.
I ask you to have mercy, Mr. President, on those in our communities whose children fear that their parents will be taken away. And that you help those who are fleeing war zones and persecution in their own lands to find compassion and welcome here.
Our God teaches us that we are to be merciful to the stranger for we were all once strangers in this land. May God grant us the strength and courage to honor the dignity of every human being; to speak the truth to one another in love. and walk humbly with each other and our God. For the good of all people in this nation and the world.
(Prekenen er oversatt fra engelsk til norsk ved hjelp av Google Translate.)