Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Krigen mellom India og Pakistan intensiveres, med droner og bombing ikke bare i delte Kashmir, men mot andre mål i begge land, også storbyer. Risikoen for ytterligere eskalering er stor. Historien om bakgrunnen til konflikten blir for lite belyst.
Stadig færre i Norge har opplevd og husker krigen og frigjøringsdagen 8. mai. Likeledes fins det stadig færre tidsvitner til “partition” – delingen av det indiske storriket sommeren 1947. Den 14. august ble Pakistan etablert som en egen nasjon. Staten skulle være “et hjem for muslimer”. Den 15. August ble Indias selvstendighet markert, omgitt av Vest-Pakistan (nåværende Pakistan) og Øst-Pakistan (siden frihetskrigen i1971 Bangladesh). Religiøs tilhørighet var et hovedkriterium for delingen. De som hadde håpet at sameksistens mellom folk med ulik religion var mulig, tapte. Blant dem var Mohandas «Mahatma» Gandhi. Han ble myrdet i et attentat i 1948, og en av årsakene var at han, da delingen var et faktum, ville øke den indiske kompensasjonen til Pakistan. Morderen, Nathuram Godse, var en overbevist hindunasjonalist, som i våre dager i stigende grad blir hedret for sin misgjerning. Toneangivende politikere i Indias største delstat, Uttar Pradesh, blant dem førsteminister Yogi Adithyanath, har i nyere tid foreslått å døpe om millionbyen Meerut til “Godse City”. Dette sier kanskje noe om dagens uforsonlighet. Fremdeles bor anslagsvis 200 millioner muslimer i India.
Grensene fra 1947 var i Kashmir som ellers, streket opp av britiske koloniherrer, med den siste visekongen, Louis Mountbatten i spissen. I nordvest var utfordringen at maharajahen av Kashmir var hindu, mens majoritetsbefolkningen var muslimer. Det ble “løst” ved å dele Kashmir i en pakistansk og en indisk del etter en væpnet konflikt. Ferdes du i India eller Pakistan i dag, kan du finne ulike kart, i tråd med territorielle krav fra de to nabostatene. India kontrollerer 2/3, Pakistan 1/3.
Striden ble ikke gravlagt i 1947. Allerede i januar 1949 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon med krav om folkeavstemning i Kashmir, som kunne bestemme framtiden for folket og området. Indias første statsminister, Jawaharlal Nehru, erklærte tre år etter at Kashmir verken var Indias eller Pakistans eiendom, og at regjeringen hans ville føye seg etter en folkeavstemning. Men han holdt ikke dette løftet, på tross av flere FN-resolusjoner som gjentok kravet fra 1949. Konflikten blusset opp gang på gang, og norske FN-offiserer deltok som observatører mellom 1949 og 1994.
Delstaten Jammu og Kashmir hadde lovfestet autonom status i tråd med den indiske grunnlovens paragrafer 370 og 35A. Men den 5. august 2019 vedtok det indiske parlamentet å oppheve statusen som delstat og gjøre Kashmir til et unionsterritorium underlagt Delhi. Det hindunasjonalistiske partiet BJP hadde flertallet som skulle til. BJP hadde for lengst «nasjonalisert» Kashmir-spørsmålet og ignorert FNs og andres internasjonale reaksjoner.
Rett før vedtaket stengte sentralregjeringen all kommunikasjon i indisk-kontrollert Kashmir, internett, mobilnett og telefonlinjer, en nedstengning som varte i fem måneder. Delstaten har siden levd i permanent unntakstilstand, og en halv million indiske soldater vokter Kashmir. Menneskerettsgrupper viser til fengsling av opposisjonelle, portforbud, mishandling og tortur. I 2016 rapporterte en journalist i New York Times («De døde øynes epidemi») om indiske soldaters bruk av «pellet guns» som rammet synet til unge demonstranter som demonstrerte, noen med å kaste stein. Journalisten besøkte overarbeidete øyekirurger som gjorde det de kunne for å redde deler av synet til de unge pasientene som ble rammet av slike kulesprøyter.
For noen observatører står det som et paradoks at sentralmakten med tallrik ordensmakt og solid etterretning i Kashmir, ikke var i stand til å hindre terrorangrepet 22. april, der 26 uskyldige turister ble drept. Krigshandlinger over grensen fulgte.
Mange husker det forrige terrorangrepet, som skjedde 14. februar 2019 i Pulwama, indisk-kontrollert Kashmir. Da ble 40 medlemmer av Central Reserve Police Force drept av en selvmordsbomber. Den pakistanskbaserte terrorgruppen Jaish-e-Mohammed (JeM) tok på seg ansvaret. Men bomberen selv, Adil Ahmad Dar, var fra Kashmir. Familien hans uttrykte at de sørget like mye som de drepte soldatenes familier, og oppfordret partene til å løse konflikten med dialog. Folkeavstemningen i Kashmir som ble lovet av FNs sikkerhetsråd i 1949, har ennå ikke funnet sted. Tre alternativer har vært på tale: tilhøre India, tilhøre Pakistan, eller full uavhengighet. Et flertall for uavhengighet har nok fortont seg som et trusselbilde i Delhi, da det kunne oppmuntre andre uavhengighetskrav, både i Punjab og i nordøstlige delstater.
Dialog har det vært lite av. Men det fins ennå rester av den tidligere mer aktive «People to People»-bevegelsen, der100 personer fra hvert land møttes til dialoger, vekselvis på indisk og pakistansk side av grensen. Deltakerne var intellektuelle, journalister, sivilsamfunnsaktivister, men ikke aktive politikere.
Den travle grenseovergangen ved Wagah er nå stengt. Der kunne man med visum gå til fots fra pakistansk til indisk Punjab og komme seg raskt fra storbyen Lahore til sikhenes hellige Amritsar. I timen før solnedgang kunne publikum – også turister – på begge sider oppleve at soldater utførte en drill, mens de respektive tilhengerne prøvde å overdøve hverandre med høylytte tilrop. Ved avslutningen ble jernporten som markerer grenseovergangen åpnet på gløtt og representanter for de uniformerte hilste hverandre, før porten raskt ble stengt igjen. En spektakulær oppvisning, der mange med familie på andre siden nok drømte om at den skulle forbli åpen, og at forsoning framfor militærparader kunne finne sted. Drømmen er i dag en fjern luftspeiling.
I skrivende stund fortsetter krigen, både over grensen i Kashmir og andre steder med droneangrep, men også krigsfly. Reuters meldte 9. mai at Pakistan bruker kinesisk-produserte krigsfly. Aviser både i Pakistan og India bekrefter at India bruker Israel–produserte droner, av typen HAROP. India skal ha angrepet en militærbase utenfor metropolen Lahore, og et fly ble skutt ned. Statsminister Modi har erklært at den nylig suspenderte Vannavtalen av 1960 skal føre til at vannet nå bare skal komme India til gode, med katastrofale resultater for brorparten av pakistansk landbruk. Tonen minner om Trumps offerfortellinger knyttet til tollgrenser. Pakistan har suspendert Simla-avtalen av 1972, der begge statene lover å løse disputter med fredelige midler. Pakistanske ledere anklager indiske myndigheter for å støtte en del av bevegelsen som kjemper for Balochistan i sørvest, videre sier at de ikke hadde noe med Pahalgam-angrepet å gjøre og ber om uavhengig granskning av dette.
Spørsmålet er likevel om Pakistans militær- og etterretningsapparat har god nok kontroll over de ulike terrorgruppene som får operere over jorden med hjelpeorganisasjoner, men under jorden med forbindelser vi ikke vet nok om. Disse organisasjonene har i nyere historie først og fremst vært en fare for pakistanske borgere, med mange terrorangrep mot andre troende, først og fremst muslimske minoriteter.
Avisen Kashmir Times (indisk Kashmir) spør i en kommentar om den kollektive straffeforfølgelsen folk nå opplever, der militære jevner hjemmene til mistenkte med jorden og arresterer hundrevis, vil øke innbyggernes fremmedgjøring. En annen kommentator advarer mot å blande sammen terrorisme og religiøs identitet og minner om at lokale innbyggere prøvde å hindre terrorangrepet i Pahalgam og hentet hjelp.
Høynet konflikt mellom to atommakter med til sammen rundt 1,7 milliarder mennesker er en global risiko. Begge statene skårer lavt på svenske V-Dems (Varieties of Democracy) årlige oppdatering og på Reportere uten grensers pressefrihetsindeks. Av V-Dem blir de plassert i gruppen «Autokrati med valg». I Pakistan sitter den populære tidligere statsmininsteren Imran Khan fengslet, det gjør også den sivile motstandslederen i Balochistan, Mahrang Baloch. I India blir religiøse minoriteter trakassert og diskriminert med lov. Verst er situasjonen i Kashmir. Når autokratiet øker, betyr det mindre innflytelse fra sivilsamfunnet og krefter som kunne bidra til å bremse krigshandlingene mellom to atommakter.
Håpet har vært at de to skulle utføre begrensete angrep som kunne innkasseres som seire på hjemmefronten, og at konflikten så skulle roe seg ned, slik som i 2019. Nå som begge parter trapper opp krigshandlingene, er framtiden er mer uforutsigbar og skremmende.
Kronikkforfatter Elisabeth Eide er professor emerita/medforfatter av bøker om India og Pakistan.
