Nesten 58 prosent av den totale sysselsettingen i hele verden foregår i såkalt uformell økonomi, ifølge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO).
Uformelt arbeid er også kjent som uformell sysselsetting, og refererer til økonomiske aktiviteter som ikke er regulert av nasjonale arbeidslover eller underlagt sosial beskyttelse. Mangel på jobbsikkerhet, sosiale ytelser og beskyttelse av arbeidstakernes rettigheter, preger sektoren.
Den uformelle sysselsettingen medfører en rekke konkrete problemer for arbeiderne. ILO trekker i en pressemelding fram blant annet disse:
- Arbeidere i den uformelle økonomien har ofte ikke skriftlige arbeidskontrakter, noe som gjør ansettelsesforholdene deres mindre sikre.
- Arbeidstakere er ikke beskyttet av lov og rettigheter
- Arbeidstakere i uformell sektor er mer utsatte for kriminalitet og illegal virksomhet
- Ingen tilgang for arbeidstakere til formelle institusjoner, f.eks. helsehjelp.
- Arbeidstakere får ikke tilgang til pensjoner
- Ikke tilgang til fysisk eller virtuell infrastruktur (f.eks. banklån)
- Ingen jobbsikkerhet: Uformelle arbeidstakere kan ha ustabil ansettelse, med hyppige jobbbytter eller avbrudd.
- Avhengighet av personlige relasjoner eller uformelle nettverk: Uformelt arbeid involverer ofte relasjoner eller nettverk, snarere enn formelle organisasjonsstrukturer.
- Variable arbeidstid: Ansatte i uformelle jobber arbeider ofte uregelmessige timer eller etter behov.
Disse forholdene settes det søkelys på under arbeidskonferansen til ILO, som i disse dager pågår i Geneve i Sveits. Det hele skal munne ut i en resolusjon om formalitet. Konferansen har flere tusen delegater, som kommer fra både stater, arbeidsgivere og arbeidstakere.
Enormt omfang
At problemet er omfattende belyses godt når man vet at hele 2 milliarder mennesker arbeider i denne uformelle sektoren.
– Tallene varierer fra 13 prosent i høyinntektsland til nær 90 prosent av arbeidstakere i lavinntektsland. Samtidig opererer opptil 80 prosent av foretakene i utviklingsland i den uformelle økonomien. I enkelte utviklingsland er opp 35 % av BNP bestående av uformelt arbeid, opplyser Rolf A. Vestvik, internasjonal sekretær i YS. Han er også norsk delegat til den komiteen som behandler saken.
Det hører med til historien at i Norge er det så å si ingen i uformell økonomi.
Vestvik mener uformell økonomi er en av de virkelig store utviklingsutfordringene i verden i dag. Målet med konferansen i Geneve er å komme frem til en felles erklæring for å bidra til å formalisere den uformelle økonomien.
Han forklarer hva som kan være uformelt arbeid.
– Blant selvstendig næringsdrivende er det eksempelvis gateselgere, småbedriftseiere og frilansere. Det kan være ubetalt familiearbeid hvor familiemedlemmer jobber uten lønn i en familiebedrift. Og det kan være arbeidstakere ansatt i virksomheter som ikke er formelt registrert eller regulert.
Andre eksempler er gigarbeid (arbeidsmodell hvor folk jobber på midlertidig, uavhengig basis i stedet for å ha faste stillinger): Kortsiktig, prosjektbasert arbeid på plattformer som gigøkonomier. Uformelle tjenesteleverandører: Husarbeidere, omsorgspersoner og andre tjenesteleverandører.
– Ingen rask løsning, men noe kan gjøres
Den utbredte uformelle økonomien undergraver også rettsstaten, fremholder Vestvik.
– Og den hindrer produktivitet og har en negativ innvirkning på utviklingen av bærekraftige virksomheter, offentlige inntekter og myndigheters handlingsrom – spesielt med hensyn til økonomisk, sosial og miljøpolitikk – solide institusjoner og rettferdig konkurranse på nasjonale og internasjonale markeder.
En enkel rask løsning for å formalisere uformelt arbeid finnes ikke, mener han, – men mye kan allikevel gjøres.
– Formalisering av den uformelle økonomien kan ta ulike former, og politiske tilnærminger som økt tilgang til finansiering, utdanning og juridisk beskyttelse er avgjørende i overgangen. Som arbeidere vil vi kreve at overgangen inkluderer grunnleggende arbeiderrettigheter, spesielt retten til kollektive forhandlinger. Det er et viktig verktøy for å sikre et anstendig arbeidsliv, og vi oppfordrer regjeringer og arbeidsgivere til å støtte retten til kollektive forhandlinger for alle, sier Rolf A. Vestvik.
ILO nevner disse tiltakene som kan bidra til å formalisere økonomien:
- Styrke og/eller innføre lovgivning
- Forenkle byråkrati som gjør det vanskelig å formalisere arbeid
- Tiltak som oppmuntrer bedrifter til å registrere seg og overholde arbeidslovgivningen
- Utvidelse av sosial beskyttelse: gi tilgang til grunnleggende trygdeytelser, som helseforsikring og pensjoner, kan redusere sårbarheten.
- Styrking av arbeidstakerrettigheter: Å sikre at uformelle arbeidere har rett til å organisere seg og forhandle kollektivt kan forbedre deres forhandlingsstyrke og arbeidsforhold
