Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Jeg har jobbet med humanitære nødhjelpssituasjoner i over 26 år – 10 av disse har vært i Syria. Men det er ikke før nå, de siste seks månedene hvor jeg har hatt tilgang til hele landet, at jeg har sett det fulle bildet av hvordan det er å vokse opp her. En syrisk barndom er preget av vold, sult, fordrivelse og omsorgssvikt.
I Damaskus for eksempel, føles livet som at tiden har stanset. Infrastrukturen smuldrer opp og strømbruddene kommer og går. Barn står i gatene og selger papirlommetørklær, og den økonomiske kollapsen gjør at familiene ikke har råd til mat, skole eller helsetjenester.
Bare noen minutter utenfor hovedstaden er ødeleggelsene apokalyptiske, med ødelagte bygninger og ruiner som strekker seg så langt øyet kan se. Dette er de samme bildene vi så fra krigen for 10 år siden, og som den gang ble synonymt med Syria. Nå, mer enn ti år senere, har familier fortsatt slått leir utenfor de ødelagte hjemmene sine, uten innlagt vann eller strøm.
Finansieringskutt rammer hardt
I Syria trenger over 16 millioner mennesker humanitær hjelp. Dette inkluderer mer enn 7,5 millioner barn – nesten en tredjedel av befolkningen – og det høyeste antallet som er registrert siden krigen begynte. Over 2,4 millioner barn går ikke på skole, ifølge FN. Sulten forverres, og det anslås at 650 000 barn under fem år er kronisk underernærte. Bare i løpet av det siste året har mer enn 180 barn blitt drept eller skadet av landminer og eksplosiver etter krigen.
Samtidig som behovene når rekordhøye nivåer, tørker finansieringen inn. Over hele Syria har sykehus og ernæringssentre stengt, og livsviktige barnevernstjenester blir kuttet etter hvert som USA og andre givere reduserer den globale bistanden. På ett av Redd Barnas føde- og barnesykehus i Nordvest-Syria har antallet barn som trenger pleie tredoblet seg i løpet av noen måneder. Det legger et enormt press på allerede overbelastede tjenester.
Sulten forverres, og det anslås at 650 000 barn under fem år er kronisk underernærte
Kutt i utenlandsk bistand rammer også leirene Al Hol og Roj i Nordøst-Syria. Disse to leirene huser rundt 40 000 mennesker, for det meste kvinner og barn. Nesten to tredjedeler av beboerne i leirene er under 18 år, og mange er helt avhengige av humanitære organisasjoner for å få mat, utdanning og beskyttelse. Nå som disse tjenestene er truet, risikerer barna å miste den lille stabiliteten de har. Utenlandske regjeringer må snarest iverksette tiltak for å få sine egne borgere hjem. For syriske familier åpner det seg nye muligheter til å forlate leirene og vende tilbake til byene og landsbyene sine, men dette må skje på en trygg og frivillig måte og med vedvarende støtte.
Invester i barna nå
Jeg forstår hva det vil si å leve i en konflikt. Jeg var barneflyktning under krigen i Kosovo. Jeg ble tvunget fra hjemmet mitt, deportert med tog og holdt fanget bak gjerder sammen med tusenvis av andre. Jeg jobbet på gata med å selge sigaretter for å forsørge familien min. Jeg kjenner til barnearbeid, ikke som statistikk, men for å overleve. Men jeg vet også hvilken forskjell humanitær hjelp kan utgjøre. Da hjelpearbeiderne nådde frem til oss, bidro de til å gjenopprette verdigheten og fremtiden vår.
Syria står nå midt i et mulighetsrom. Landet er i en politisk overgangsfase, og for første gang på mange år er det bevegelse og muligheter. Men for et barn som bor i telt, ikke går på skole eller lider av underernæring er det for lenge å vente på det som blir nedfelt i politiske avtaler og gjenoppbyggingsplaner. De trenger at vi investerer i dem nå, slik at de får barndommen sin tilbake – men da må verden øke den humanitære bistanden til Syria. Vi må gjenopprette utdanningen, sørge for at barn er trygge og beskyttet mot sult og skade, og støtte familiene slik at de kan gjenoppbygge sine liv med verdighet.
Hvis vi ønsker at freden i Syria skal vare, må vi prioritere å investere i barnas fremtid.
