Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentenes holdninger og meninger.
Av Simon Zhi An Ng Langdal
Ernæringsfysiolog og kommunikasjonsmedarbeider i FIVAS, Foreningen for internasjonale vannstudier
Vi mennesker består av opptil 70 prosent vann. Likevel tar vi ofte tilgang på rent drikkevann for gitt, helt til varmen setter inn. Nå som hetebølger skyller over Europa og varmebølgene kommer nordover, aktualiseres det følgende spørsmålet også i en norsk kontekst: Har vi nok vann, og har alle tilgang?
I Norge er vi vant til stabil vannforsyning. Men når temperaturene stiger, øker væskebehovet, særlig blant sårbare grupper som eldre, barn, gravide og personer med høyt fysisk aktivitetsnivå. Allerede ved moderat dehydrering merker vi det som hodepine, svimmelhet og tretthet. Likevel drikker mange for lite. Nye nordiske næringsanbefalinger foreslår et daglig væskeinntak på 2-2,5 liter, men dette inkluderer også væsken vi får i oss gjennom maten. Det betyr at behovet for drikke alene typisk ligger rundt 1,5 liter. Vann som tørstedrikk er og blir det beste valget, men all væske teller.
Men væskeinntak handler ikke bare om individuelle vaner. Det er også et strukturelt spørsmål, og i møte med stadig større klimaendringer er det et spørsmål om rettferdighet.
Hetebølger og tørke påvirker vannkilder, jordbruk og helse, dette merkes negativt først og fremst i regioner som allerede har sårbar infrastruktur og begrenset vannforsyning. FN peker på at vannmangel nå er et økende problem på alle kontinenter, og at kvinner, jenter og marginaliserte grupper rammes hardest. Når vann blir en knapp ressurs, går det utover både helse, utdanning og livsgrunnlag. Klimaendringene forsterker dette, grunnvann, snø og is smelter raskere enn de bygges opp igjen. Resultatet er økt konkurranse om et stadig knappere gode.
Samtidig mangler mange land data og kapasitet til å forvalte vannressursene sine på en bærekraftig måte. Det gjør det vanskelig å sikre en rettferdig fordeling. FN understreker at vann må behandles som en begrenset ressurs, og at integrert forvaltning, med god overvåking, teknologiske løsninger og sosial bevissthet, er avgjørende.
Det betyr at tilgang på vann ikke lenger bare handler om geografi. Det handler om politikk, klima og prioriteringer.
Varmen i Norge minner oss om noe langt større, i en varmere verden vil ikke vannmangel og hetebølger ramme alle likt. Derfor mener vi i FIVAS det viktig at vi fram mot stortingsvalget i september snakker om viktigheten av å sikre en bærekraftig tilgang på rent og trygt vann, med et fokus som også omfatter klimarettferdighet og en solidarisk bistandspolitikk. For i kampen om vannet er det de som allerede er mest utsatt og har minst som risikerer å miste mest.
Kilder:
