Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger.
I en interessant artikkel forklarer Aftenposten hvorfor Støre-regjeringen nekter å erkjenne at Israel begår folkemord i Gaza. Denne benektelsen ser ut til å være motivert av rent politiske årsaker, ikke juridiske, slik Støre og statssekretær Kravik hevder. Dessuten er anerkjennelsen av folkemordet i Gaza først og fremst et vitenskapelig, ikke juridisk, spørsmål.
Støre er ikke den eneste som er motvillig til å anerkjenne folkemordet. Frankrikes president Macron, som har gjort ambivalens (til og med selvmotsigelse) til sitt varemerke, gjør det samme, men jeg håpet på noe bedre fra Norge, hvis politikk for meg virker mye mer evidensbasert enn Frankrikes.
Denne motviljen mot å anerkjenne folkemordet er forståelig hvis vi tar i betraktning Konvensjonen om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord. Denne konvensjonen forplikter stater til å forhindre at folkemord blir begått og til å straffeforfølge de som er skyldige i «konspirasjon», «oppfordring», «forsøk» eller «medvirkning» til å begå det (artikler 3 og 6). Konvensjonen delegerer ansvaret for å avgjøre om folkemord har blitt begått eller ikke til Den internasjonale domstolen (artikkel 9). Siden sistnevnte ikke har avgjort realiteten til folkemordet, inngir det Norge og Frankrike mulighet til å rettferdiggjøre passivitet, innenfor det juridiske domenet.
Dette er faktisk det Støre gjør.
Han bruker unnskyldningen om at han ikke kan anerkjenne forbrytelsen folkemord fordi den er regulert av en konvensjon, men ser ikke noe problem med å anerkjenne forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Som Aftenposten med rette påpeker, er krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten også regulert av konvensjoner, noe som gjør Støres påskudd irrelevant.
Dessuten er Norge (og Frankrike) selv fra et rent juridisk synspunkt forpliktet til å handle, ettersom Den internasjonale domstolen allerede har avsagt en foreløpig kjennelse som slår fast at palestinernes rett til å bli beskyttet mot folkemord var «plausibel» og utstedt en ordre som krever at Israel tar alle tiltak i sin makt for å forhindre folkemordshandlinger, forhindre og straffe oppfordring til folkemord. På samme måte har Den internasjonale straffedomstolen utstedt arrestordrer mot Netanyahu og Gallant (som Frankrike sa de ikke ville utføre).
Å navngi ting, å kalle dem tydelig ved navn, er grunnleggende for å kunne handle, både i privat og offentlig liv. Aftenposten har helt rett i å påpeke viktigheten av å kalle ting det de er for å motvirke dem. Statssekretær Kravik «ser logikken i dette», men hans eget svar mangler logikk derimot. Hvis Israel ikke ble funnet skyldig i folkemord av Den internasjonale domstolen, ville dette på ingen måte bety at landet ville bli «fullstendig frikjent» for andre forbrytelser som Kravik hevder. Uansett ville det ikke påvirke Norges uavhengige vurdering – en vurdering som Norge har full rett til å foreta, noe Kravik erkjenner.
Videre bør det faktiske spørsmålet om hvorvidt Israel begår folkemord ikke overlates til en domstol som er underlagt intenst press fra Israel og dets allierte (først og fremst USA), slik det ble allerede dokumentert for Den internasjonale straffedomstolen. Dessuten tar det lang tid for en slik institusjon å komme til en konklusjon, og i løpet av denne tiden har massakren på palestinere forsatt (forhåpentligvis kommer den til å ta endelig slutt med den nye fredsavtale). Dette faktiske spørsmålet løses først og fremst av det vitenskapelige samfunnet (primært folkemordforskere, internasjonale jurister og historikere), som evaluerer det grundig og fritt, uten å være utsatt for dette presset. Generelt sett gir vitenskapelig litteratur den mest objektive og pålitelige kunnskapen om et gitt emne.
Jeg er ingen folkemordekspert, men det virker som om det er en økende akademisk enighet om at Israel faktisk begikk folkemord i Gaza. Folkemordet ble dokumentert så tidlig som i 2024 av det akademiske Human Rights Network (som samler universiteter i forkant av forskning på menneskerettigheter), og har siden blitt anerkjent av mesteparten av det akademiske miljøet (inkludert International Association of Genocide Scholars, som er en autoritet på emnet, og av Holocaust-spesialister, inkludert israelske), samt av en rekke humanitære organisasjoner (inkludert israelske organisasjoner) og internasjonale organisasjoner (inkludert en uavhengig FN-undersøkelseskommisjon).
Det som mangler nå er en systematisk gjennomgang av den akademiske litteraturen om dette emnet, for å avgjøre om det kan finnes enighet eller ikke. Siden dette emnet er svært politisert og følelsesladet, bør en slik gjennomgang vurdere og veie artikler som mistenkes for partiskhet. Hvis forskere innen disse feltene ikke er kjent med systematiske oversikter, kan det være nyttig å samarbeide med forskere som spesialiserer seg i vitenskapsfilosofi og/eller metavitenskap.
I en tid hvor post-sannheten seirer, og hvor mange stater, private selskaper, mediehus og universiteter bøyer seg for Trump for å beskytte sine egne interesser snarere enn sannhet og rettferdighet, er det viktigere enn noensinne å forsvare sistnevnte.
Philippe Stamenkovic
Førsteamanuensis (timekontrakt) i vitenskapsfilosofi ved Universitet i Innlandet.
