Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger.
Samtidig som verdens øyne var på klimatoppmøtet COP30 i Belém, kjempes det parallelle kamper i Brasil som er enormt viktig for menneskerettighetene våre og klimaet.
I en kronikk her i Transit Magasin, rett før COP30, reflekterte jeg over hvorvidt Brasil kunne ansees for utvise klimalederskap all den tid miljø- og menneskerettighetsforkjempere trues og drepes, samtidig som myndighetene åpner for både oljeprosjekter og svekkelse av miljølisenser selv om Amazonas sin fremtid står på spill.
Nå har vi også status fra klimatoppmøtet. Lula sa at dette skulle bli sannhetens COP, med en historisk plassering i Amazonas og rekordhøy deltakelse fra urfolk. Likevel ble ikke verdens ledere enige om å sette mennesker over profitt. De ble ikke enige om å konkrete planer for å fase ut fossile brensler eller å stanse avskoging, og man har ikke forpliktet seg til den nødvendige oppskaleringen av behovsprøvd støtte til klimafinansiering for lavinntektsland som så sårt trengs.
Presidenten for klimatoppmøtet lovet at ingen skulle etterlates, at alle stemmer skulle høres og at mangfoldet i deltakelsen skulle økes. Og spenningen ble synlig når representanter for Munduruku-folket avholdt fredelige demonstrasjoner og blokkerteinngangen til det såkalte forhandlingsområdet ved «the Blue Zone». De hadde tydelige krav om at deres landområder måtte beskyttes fra utvinningsprosjekter. Amnesty International var blant de over 200 organisasjoner som advarte mot bruk av sikkerhetsstyrker for å stilne protester i forbindelse med klimatoppmøtet, og COP30-vertskapsavtalen inneholdt ikke eksplisitte garantier om respekt for og beskyttelse av ytrings- og forsamlingsfriheten utenfor «the Blue Zone».
COP30-direktør Ana Toni omtalte Munduruku-folkets protestersom legitime og bekreftet at myndighetene lyttet. Likevel, når de reelle forhandlingene ble avholdt, ble sivilsamfunn og urfolk holdt utenfor den reelle beslutningsprosessen. Da viste det overveldende antallet med fossillobbyister hvem som hadde reell tilgang – på bekostning av menneskeheten.
Brasil: klimakampens slagmark
Som verdens største regnskogland har Brasils evne til å beskytte skog og miljø en avgjørende betydning for hele kloden. Mislykkes man med det i Brasil, står det dårlig til med oss alle. I frontlinjen kjemper urfolk, afroetterkommere, elvefolk (riberinhos), småbønder og andre, til tross for at de trues, stigmatiseres, angripes og drepes. Brasil ble beordret av Den inter-amerikanske menneskerettighetsdomstolen til å iverksette grep for å beskytte menneskerettighetsforkjempere.
Det var derfor gledelig at myndighetene, ved inngangen til COP30, vedtok en nasjonal plan for beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere, som ble utarbeidet i samarbeid med sivilsamfunnet. Ikke nok med det, men representantens hus i Brasil stemte også for å ratifisere den regionale Escazú-avtalensom forplikter landet til mer åpenhet og deltakelse i klimaspørsmål, og beskyttelse av miljøforkjempere. Om Senatet også godkjenner, så vil det være nok et viktig fremskritt.
Landkonflikter er en av hoveddriverne bak truslene og angrepene mot miljø- og menneskerettighetsforkjempere i Brasil. Det blestor feiring da brasilianske myndigheter formelt anerkjente fire nye urfolksterritorier under COP30, mens det også var fremgang i prosessen vedrørende en rekke andre territorier. Det er viktige fremskritt, men vi skal ha med oss senatet også har godkjent vedtak som søker å annullere anerkjennelsen og avgrensningen av bestemte urfolksterritorier i tråd tesen kjent som «Marco Temporal», hvilket er bygget på ideen om at kun urfolk som var til stede på sine tradisjonelle landområder når Brasil fikk sin grunnlov i 1988, skal få anerkjent sine tradisjonelle landområder.Mange har selvfølgelig vært fordrevet fra disse i mange tiår, men har likevel legitime krav på disse.
Dessverre er det flere mørke skyer i horisonten. I sommer godkjente Kongressen et lovforslag som ville svekke prosessene rundt miljølisenser og åpne vei for prosjekter i alt fra olje og gass til landbruk uten gode konsekvensutredninger, og dermed sette retten til et rent, sunt og bærekraftig klima i spill. Det betyr nye spenninger for miljø- og menneskerettighetsforkjempere. Selv om Lula la ned en rekke vetoer mot lovforslaget, har Senatet nyligannonsert at lovforslaget igjen skal gjennomgås og med de nødvendige stemmene i kongressen kan vetoene overkjøres.
I tillegg vurderer kongressen allerede opptil flere forslag om å suspendere den etterlengtede nasjonale planen for beskyttelse avmenneskerettighetsforkjempere som ble vedtatt tidlig i november.Og senatet har fortsatt ikke godkjent den nevnte Escazú-avtalen.
Brasil står ved et veiskille med mye på spill. Innskrenking av urfolks landrettigheter, svekkelse av prosessen rundt miljølisenser, suspensjon av den nye nasjonale planen for beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere og nye oljeprosjekter vil innebære en enorm risiko for menneskerettighetene. En potensiellirreversibel endring av Amazonas vil være dramatisk for hele kloden. Skal Brasil, og verden for øvrig, lykkes, så må menneskene plasseres i sentrum. Mennesker over profitt.
