KOMMENTAR | Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger.
En demonstrant i Teheran ble skutt i brystet under protester. Frykten var så stor at han ikke turte å bevege seg – han visste at sikkerhetsstyrker kunne gi ham et «avsluttende skudd». For å overleve lå han helt stille i tre døgn, innpakket i en plastpose beregnet for lik, uten mat, vann eller medisinsk hjelp. Familien hans fant ham til slutt i kritisk tilstand på Kahrizak-anlegget og fraktet ham til sykehus for behandling.
Dette er ikke et isolert tilfelle. Ifølge AvaToday og vitnesbyrd fra flere familier i Teheran, Arak og Isfahan har skadde demonstranter blitt begravd mens de fortsatt var i live. Familiene observerte svak pust, bevegelser i brystkassen og til og med livstegn under identifiseringen. De fikk svært kort tid til å se kroppene, ble utsatt for press fra sikkerhetsmyndigheter og nektet all form for uavhengig medisinsk undersøkelse eller obduksjon. Mange ble tvunget til å begrave sine kjære umiddelbart – ofte om natten og i massegraver.
Rask begravelse, hindring av registrering av dødsårsak, forbud mot sørgeseremonier og trusler mot familier viser et systematisk mønster. Myndighetene forsøker å utslette sporene etter sine handlinger. Å begrave levende demonstranter er ikke bare grusomt – det er en av de mest umenneskelige formene for statlig vold. Ansvar ligger direkte hos de sikkerhetsmessige, rettslige og politiske strukturene i Den islamske republikken.
Bakgrunnen for denne brutaliteten er tydelig. Regimet i Iran møter protester som utfordrer dets makt og kontroll. For å slå ned enhver motstand bruker myndighetene frykt, vold og hemmelighold. Den som overlever, lever i konstant frykt; familiene lever under press og trusler. Dette er ikke enkeltstående feil, men del av en organisert strategi for å kontrollere, skremme og skjule.
Familiene som har stått fram, har vist enorm motstandskraft. Til tross for frykt, trusler og press har de dokumentert sannheten og lovet at historien ikke skal bli glemt. Dette er ikke bare statistikk – det handler om mennesker med rett til liv, helbredelse og verdighet.
Dette er mer enn menneskerettighetsbrudd – det er åpenbare forbrytelser mot menneskeheten. Vi kan ikke lukke øynene. Hver svak pust som ble ignorert, hvert liv som ble begravd i stillhet, er et kall til handling. Dokumentasjon, oppfølging og internasjonalt press er ikke valgfritt – det er en moralsk nødvendighet. Menneskelig verdighet har grenser. Når et regime forsøker å utslette dem, må verden stå på siden av rettferdighet.
Hver enkelt historie, hver familie og hver overlevende minner oss om vårt ansvar: å sørge for at sannheten kommer frem, at rettferdighet søkes, og at menneskelig liv aldri blir redusert til hemmeligheter. Dette skjer nå – og verden kan ikke stå stille.
Kilder:
https://www.iranintl.com/en/202601216680
https://avatoday.net/node/22969
https://ir.voanews.com/amp/injured-protester-survives-kahrizak-crackdown-body-bag/8105295.html
