Kongen er død.
Og selv om jeg i prinsippet skulle ønske vi ikke hadde et kongehus, har akkurat denne kongens ord betydd mye for meg.
I hans nyttårstale midt i den store «flyktningkrisen» i 2015 berømmet han det norske folks hjerterom og engasjement for de mange menneskene som flyktet fra krig og usikkerhet den høsten. Han understreket at bærebjelkene i det norske samfunnet er tillit, fellesskap og raushet.
Kongen var selv flyktningbarn, kanskje er det nettopp derfor ordene hans om hvem «vi» som nasjon skulle være kjennes så viktige akkurat nå.
Han visste noe om å komme utenfra, om å forlate landet sitt, for så å vende tilbake til det, og om usikkerheten og angsten krig skaper hos et barn og i en familie som måtte splittes i flukten. Det var ingen tvil om at Kongen tenkte mye på mennesker på flukt og at både han og dronningen, slik de kunne på sin måte, jobbet for inkludering. Gjennom hele sitt virke minnet Kongen oss på at Norge ikke er én type menneske.
Nordmenn kommer fra Nord-Norge, Trøndelag og Vestlandet. Fra Afghanistan, Pakistan, Polen, Sverige, Somalia og Syria.
Vi tror på Gud, Allah, altet – eller ingenting.
Vi hører på Grieg, Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes.
«Nordmenn er meg og oss.»
Dette var kanskje noe av det fineste han ga oss: En forståelse av at tilhørighet ikke handler om hvor foreldrene dine ble født, hvilken gud du tror på eller hvilket språk du snakker hjemme.
Det handler om å høre til.
Om å ta vare på hverandre.
Om tillit, raushet og fellesskap.
Et lite land blir stort når vi klarer å romme hverandre.
Takk for det, kong Harald. ❤️
