Antall mennesker som sulter fortsetter å øke for tredje året på rad. Det viser en FN-rapport som ble lagt frem i Roma 11. september. 821 millioner led av sult i 2017, eller hvert niende menneske i verden.
– Sult er en alvorlig trussel for liv og helse. Spesielt for barn er konsekvensene brutale. Ufattelige 200 millioner barn risikerer alvorlige vekst- og utviklingsskader fordi de ikke får nok næring de første leveårene. Dette påvirker dem for livet. Mange får mangelsykdommer, de sliter på skolen, og de får ofte lavere inntekt som voksne enn barn som har fått nok mat, sier Knut Andreas Lid, fungerende generalsekretær i Caritas Norge, i en pressemelding.
The State of Food Security and Nutrition in the World er en årlig rapport som blir gitt ut av fem FN-byråer i samarbeid. Rapporten inneholder oppdaterte tall på sult- og ernæringssituasjonen i verden, analyserer årsakene til sult og kommer med konkrete anbefalinger for hva som må gjøres for å bekjempe sult i verden.
Årets rapport viser at antall mennesker som sulter i verden øker for tredje året på rad.
– Etter nesten to tiår med fremgang, er vi nå vitne til en negativ utvikling. En global dugnad for å stoppe sult, må til! Hvis ikke innsatsen for å bekjempe sult trappes kraftig opp, risikerer vi at vi ikke når bærekraftsmål nummer to om å utrydde sult innen 2030, påpeker Lid
Klimaendringer og ekstremvær som tørke og flom blir fremholdt som viktigste årsakene til den siste økningen i antall mennesker som sulter, i tillegg til konflikt og økonomisk nedgang. Klimavariasjoner og ekstremvær var ifølge FN hovedårsaken til sultkriser i 34 av 51 land i 2017.
– De fattigste rammes hardest av klimakrisen. Rundt 70 prosent av verdens fattige er selv småbønder. Fremover må vi oppskalere klimatilpasset jordbruk slik at produksjonen av næringsrik mat økes. Det krever en satsing på matsikkerhet, sier Lid.
Det er ikke spesielt menneskelig å avle mange barn dersom framtidsutsiktene er svake og dagens situasjon er katastrofal. Det er heller dyrisk og driftsstyrt. Hjelp i slike situasjoner hvor egen innsats er fraværendepå både lang og kort sikt er uten håp. Er vi bare driftsdrevne dyr har vi ikke menneskelige plikter og ansvar. Dyrene må la evolusjonen gå sin gang og det må vi og dersom vi ikke makter å ha menneskers noe mer bevisthet i sin livsførsel.