Kampen om den afghanske freden

Siden konflikten er så internasjonalisert, trenger man også enighet i nabolaget, og man trenger samstemte stormakter. Å samordne dette, på tvers av aktører, og over flere nivåer, er krevende. Akkurat nå er det grunn til å frykte at kampen om å lede an tar mer energi enn selve fredsprosessen. I verste fall kan dette gjøre at hele prosessen grunnstøter.

Sist uke var det ny runde i forhandlingene mellom USAs spesialrepresentant Zalmay Khalilzad og representanter for Taliban i Doha. På forhånd ble det meldt at man allerede hadde et utkast til avtale, etter møtet var tonen mer dempet.

«Djevelen ligger i detaljene», meldte Khalilzad da. Noen dager før Doha-møtet konkluderte president Ashraf Ghani sin rådsforsamling – Loya Jirga – om veien til fred, med klar brodd mot prosessen i Doha. Rådsforsamlingen ble boikottet av de fleste sentrale politikerne i Kabul-opposisjonen.

Denne opposisjonen, under tidligere president Hamid Karzais ledelse, møttes nylig for samtaler med Taliban i Moskva. Like etter møttes de tre sentrale stormaktene – Kina, Russland og USA – i Moskva for å diskutere felles interesser i fredsprosessen.

Vanskelig forhold mellom president Ghani og USA

Det aller viktigste er dialogen mellom de afghanske partene i konflikten. Men akkurat dette dialogsporet glimrer med sitt fravær. Talibans krav har lenge vært forhandlinger med de reelle makthaverne, som er USA, ikke med det de ser som en marionettregjering i Kabul.

Forhandlingene i Doha ble mulige fordi USA ga etter for dette kravet, på tross av at president Ghani ikke ønsket det. Ghani frykter at USA vil gi for mye i direkte samtaler med Taliban, at en rask amerikansk uttrekking kan føre til at regjeringen veltes og at de store politiske reformene som er gjennomført etter 2001 vil ende på historiens skraphaug.

Ghanis dilemma er at han trenger USAs støtte for å bli sittende. USAs dilemma er at de formelt er i landet på invitasjon fra en regjering som forsøker å blokkere deres fredsprosess med Taliban.

Det hele kompliseres ytterligere av at det skal gjennomføres presidentvalg i 2019. Kampen om politisk makt i Kabul setter alle fredsinitiativer i klem. Det blir vanskelig å åpne opp for den brede offentlige samtalen Afghanistan så sårt trenger, der forskjellige synspunkter kommer til uttrykk. Ghani, som andre presidentkandidater, ser seg selv som den som kan lede landet frem til en fred på lang sikt, men da må han først sikre makten. Den nylig avholdte rådsforsamlingen i Kabul er en del av Ghanis strategi for å sikre at hans fredsspor blir det ledende, og å sikre at USA fortsetter å støtte ham inn i en ny femårsperiode som president.

Regionale spenninger kan komme til overflaten i Afghanistan

Også regionalt savnes det et spor som støttes av alle sentrale aktører. Mange av nabolandene har vært tungt involvert i konflikten, de har støttet opp om en eller flere av partene på slagmarken, og gjerne blokkert for fredssfremstøt som ikke sikret dem god innflytelse. Min analyse vektlegger at Afghanistan er omgitt av tre regioner som hver for seg har en sterk indre dynamikk.

Nabolandene er engasjert der først og fremst for å håndtere spenninger i egen region. For Pakistan, for eksempel, så er det India som oppfattes som den eksistensielle trusselen, og mye av det de gjør i Afghanistan reflekterer nettopp dette. Indias langt mer fremtredende rolle i Afghanistan er derfor en blandet velsignelse for afghanerne.

Spenningene i gulfen er et annet eksempel, der Saudi-Arabia og Emiratene står mot Iran, helt i tråd med USA, som har gjeninnført sanksjoner og indirekte maner til regimeendring. Spenningene i gulfen kan fort komme til overflaten i Afghanistan, ikke minst fordi Iran nå lever med trusselen om væpnet destabilisering støttet av Saudi-Arabia og USA.

Håp om at handelsforbindelser skal gi fred

I perioden etter 2001 har mye arbeid vært lagt ned i å fostre handelsforbindelser og å knytte sammen landene rundt Afghanistan, gjerne omtalt under vignettene «Heart of Asia» eller «den nye silkeveien». Ideen om å bygge ned spenningene gjennom økonomisk samhandel er tiltalende, men begrenses av mangel på sikkerhetspolitisk tillit.

Akkurat nå burde den regionale platformen som er bygd gjennom «Heart of Asia»-prosessene vært aktivert til støtte for en afghansk fredsprosess. Det har det ikke. I stedet har vi en rekke enkeltmøter, de fleste bilaterale, som drar i forskjellige retninger.

Alle vil være enige om at et fredelig Afghanistan bare er mulig dersom landene i nabolaget sammen støtter opp om det. Utfordringen nå er at det sporet som skal sikre en slik samstemt støtte ikke finnes.

Kina vil ikke ta en hovedrolle

På stormaktsnivået er det annerledes. Det er altså USAs aksept av direkte samtaler med Taliban som er nøkkelen til at vi i det hele snakker om en fredsprosess. En amerikansk militær uttrekking (eller mer realistisk, en betydelig nedtrapping) åpner opp for andre stormakter.

Mange har hatt et sterkt håp at at Kina vil tre inn, landet har selv en kort grense til Afghanistan, er opptatt av å demme opp for radikal islamisme og er avhengig av stabilitet for å lykkes med sitt enorme «Belt and Road Initiative». Men tross alt dette så er det ingen tegn på at kineserne vil gå inn i en ledende rolle i Afghanistan.

Den amerikanske erfaringen virker i seg selv avskrekkende, og Afghanistan står foreløbig et godt stykke ned på prioriteringslista i Beijing. Man ønsker stabilitet, og bidrar gjerne, men å ta et internasjonalt hovedansvar er helt uaktuelt.

Vendepunkt i Moskva?

Kanskje mest overraskende er det at Russland nå spiller en sentral rolle. Landet har lang historie og gode nettverk i Afghanistan, og det tok ikke mange timene fra Donald Trumps valgseier var kjent til de hadde invitert til afghanske samtaler i Moskva.

USAs reaksjon var å forsøke å marginalisere de russiske initativene, men Russland har vist evne og vilje til forme politiske spor som skaper resultater, slik de gjorde det med samtalene melom Taliban og Kabul-opposisjonen tidligere i år. Dermed har USA revurdert sin tilnærming.

Det trilaterale møtet i Moskva nylig, med Kina, Russland og USA rundt bordet, er et vendepunkt, og kan signalisere at i hvert fall to av fredssporene i Afghanistan – stormaktssporet og USA-Taliban sporet – synkroniseres. Men, det svekker neppe motstanden hos de som kjemper for andre spor.

Trenger fredsprosesser på flere nivåer

En afghansk fredsprosess må gå i flere spor. Det trengs solide prosesser på afghansk, regionalt og stormakts-nivå. Det afghanske nivået er det aller viktigste, men i øyeblikket også det mest konfliktfylte. Også regionalt er fraværet av en bred konsultasjon bekymringsfull. Direkteforhandlingene mellom en nasjonal opprørsgruppe, Taliban, og verdens ledende stormakt, USA, legger premissene for hva som er mulig fremover.

Andre aktører, på alle nivåer, kjemper for å vinne frem med sitt fredsspor, for å hindre at USA og Taliban inngår en avtale som ikke ivaretar deres interesser. Mye taler for at kampen om den afghanske freden er i ferd å toppe seg.

Håpet er at det utkrystalliserer seg et ledende spor, som inkorporerer både et afghansk, et regionalt og et stormakts-nivå. Frykten er at det ene fredsinitiativet slår det andre i hjel, at krigen fortsetter, og at Afghanistans fremtidige skjebne bestemmes ene og alene på slagmarken.

Artikkelforfatter Kristian Berg Harpviken er forsker på Institutt for fredsforskning (PRIO).