Alene på en vegg, i en enkel, sort ramme som er mindre enn en A4-side, henger det som ser ut som et sort og blått maleri. Kongeblå toner som blander seg med den nesten helt sorte fargen øverst.
Først når du ser veldig mye nærmere etter, skjønner du at dette er ikke et maleri, men et fotografi. En ekstremt sakte eksponering av en blåfarge som bare en norsk sommernatt kan framvise.
Det måtte en spanjol til for å fange den inn i piksler.
Skyggen av en vannflaske
Da Jon Gorospe (34) først kom til Norge, plantet han en vannflaske i jorden og ble sittende å se på den i et døgn. Det vil si, han så ikke først og fremst på flasken, han studerte hvordan skyggen endret seg etter hvert som døgnet skred frem. Det var sommer, han var i Lofoten, og han ble betatt av hvordan skyggen endret seg.
– Det var veldig annerledes, forteller den unge spanjolen til Transit magasin.
– Selv om jeg kommer fra Nord-Spania, som tross alt er litt mer likt Norge enn i sør, opplevde jeg lyseffektene her som ekstreme. Jeg har alltid vært interessert i lys, men da jeg kom til Norge eksploderte denne interessen.
Slik begynte Gorospe sitt eksperimentelle fotografi som har brakt ham fra verden rundt, fra hjemtraktene rundt Bilbao i Spania, til Norge, hvor han bor og jobber, til Singapore, Roma og nå sist til Guggenheim-museet i New York. I Norge har han blant annet vært utstilt på Vårutstillingen og Østlandsutstillingen, begge i 2019, og på Høstutstillingen i 2017.
Lyset dokumenterer fotografiet
Utstillingen De Magnete (realisert mellom 2016 og 2018), som bildet av sommernatten beskrevet over er hentet fra, ble stilt ut i Galleri Balder i Oslo i 2018, og siden også i Roma, Italia og i Algeciras i Spania.
Til høsten skal den etter planen stilles ut i New York, dersom koronapandemien tillater det. Alle verkene avbilder landskap, men det egentlige motivet er nesten lyset, eller hvordan lyset skaper og endrer et landskap. De fleste av bildene er små, men fylt til randen av kunstnerisk skaperkraft.
På spørsmål om valg av kunstform, sier Gorospe at fotografiet er utpreget demokratisk, men med stort åndelig potensiale. Selv hevder han imidlertid å operere i en ekstrem ytterkant av fotografiets verden.
– Snarere enn å bruke fotografiet til å dokumentere lyset, bruker jeg lyset til å dokumentere fotografiet, påpeker han.
Nettopp det demokratiske aspektet ved fotografiet er noe Gorospe ironiserer over og til en viss grad kritiserer i sin siste utstilling, Metropolis (realisert mellom 2017 og 2019, først utstilt i Montehermoso, Spania i 2019) Gjennom bilder av gatebildet i utvalgte byer har han ønsket å vinne tilbake og, paradoksalt nok, analogisere det som er blitt allemannseie gjennom applikasjoner som for eksempel Google Street View.
Kunst er hardt arbeid
Metoden Gorospe har fulgt, et nøye valg av ti storbyer og lange spaserturene gjennom hver av dem i henhold til kart, vitner om en kunstner som ikke først og fremst er opptatt av å skape vakre objekter, men som har konkrete mål med alt han foretar seg, klare budskap han ønsker å formidle.
Å besøke en av utstillingene hans er derfor av og til som å lese en intrikat roman. Gorospe stiller krav til oss, han ønsker at vi skal bli med ham en reise der han er guide og reiseleder, bildene hans leder oss frem til et endepunkt som han vil at vi skal se og forstå.
Det er åpenbart at slik kunst ikke er lett å lage. Alt Gorospe gjør er resultat av en lang arbeidsprosess og en stor dose nysgjerrighet.
– Jeg har ingen tro på genistreker, understreker han. – Kunst skapes gjennom nysgjerrighet og hardt arbeid, sier kunstneren, og forteller at han alltid har vært nysgjerrig.
– Nysgjerrigheten er utgangspunktet, men jeg må jeg jobbe, lete og søke for å finne ut av det jeg lurer på. Og når du leter, finner du.
Det er derfor ingenting banalt over det Gorospe gjør, det finnes ingen tilfeldigheter eller detaljer som ikke er kurerte. Aller mest åpenbart var kanskje dette i en av Gorospes mest kjente og bereiste utstillinger, Environments (realisert mellom 2014 og 2016, stilt ut flere steder i Spania, og Portugal, samt i Frankrike, Russland og Slovakia. Utstillingen var en del av Høstutstillingen i 2017).
Temaet her er søppel, ikke bare søppelet i seg selv, men hvordan søppelet håndteres og transporteres bort fra oss, til steder der vi ikke lenger kan se det, slik at vi kan late som om det er blitt borte. Gorospe har dokumentert dette gjennom en rekke mørke, nesten dystre bilder, blytunge av mening.
Profesjonell snarere enn kommersiell
Listen over prosjekter Gorospe har vært en del av, enten alene eller i samarbeid med andre, vitner også om en kunstner som er flink til å selge seg selv.
– Ingen blir kunstner for å bli rik. For å være artist i dag, må du kunne være profesjonell, sier Gorospe. Han liker ikke uttrykket «kommersiell».
– Du må holde forelesninger, samarbeide med kjente merker, og forsøke å få til både private utstillinger og samarbeid med det offentlige, sier Gorospe, som for tiden jobber, blant annet, med å dekorere en fotgjengerundergang i Asker.
Et høydepunkt i karrieren kom utvilsomt da han i fjor ble utvalgt til å bidra til et prosjekt på Guggenheim-museet i USA, en erfaring han selv sier var veldig inspirerende. – Ved en så stor institusjon som Guggenheim kan man spesialisere seg på veldig utvalgte områder. De sitter på en enorm kunnskap, og alt var ekstremt profesjonelt, forteller han.
Hemmer kreativiteten?
Gorospe forklarer også at det er store forskjeller i hvordan kunstmarkedet fungerer og hvordan kunstnere orienterer seg mellom USA og Europa, og hvordan det private markedet i den anglosaksiske tradisjonen er langt viktigere enn hva det er i det mye mer institusjons-fokuserte Europa.
I en europeisk sammenheng står Norge i en særstilling. Gorospe sier at de generøse statlige støtteordningene til kunstnere i Norge er positive, men at det også finnes baksider med ordningen.
For mens det norske systemet på den ene siden tillater de kunstnere å konsentrere seg om kunsten, en misunnelsesverdig situasjon på mange måter, kan de samtidig gjøre at kunstnere eksperimenterer mindre fordi man ikke er tvunget til å prøve frem nye ting for å overleve som kunstner.
– Paradoksalt nok kan de norske ordningene hemme den kunstneriske kreativiteten, i stedet for å oppfordre til den, sier Gorospe.
– Du vet, i Spania hender det at vi må ut og lete etter brød. Her er brødet sikret.
Gorospe selv har imidlertid ingen planer om å avslutte sin kunstneriske og intellektuelle søken. Ved siden av prosjektet i Asker, jobber han også med et nytt prosjekt knyttet til arkitektur og urbanisme, samtidig som han fortsetter det prosjektet han jobbet med under oppholdet på Guggenheim.
—
Den mangfoldige aktivitetskalenderen står i stor kontrast til Gorospes fotografier, som til tross for den kompliserte prosessen som ligger til grunn for dem, alltid fremstår som rene, nesten uhyggelig enkle. Man får inntrykk av at Gorospe med kameralinsen sin samler inn alt kaoset i verden som omgir oss, for så å destillere ut et rent, uforurenset produkt. Skjønnhet kan man kanskje kalle det?