Ukraina: En krig mellom fortellinger

Dette er første artikkel i en serie om hvordan desinformasjon, falske nyheter og propaganda påvirker aktuelle hendelser.

Minnesmarkering på Maidan-plassen, 2014
Blomster har blitt lagt ned på Maidan-plassen for å minnes de drepte demonstrantene. Foto: Wikimedia commons / Аимаина хикари - Own work, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=32213437
Annonse

Helt fra første stund var konflikten i Ukraina også en krig mellom fortellinger, der Ukraina har blitt  forsøkt fremstilt som styrt av en fascistisk junta som ble hjulpet til makten av et ekspansivt Vesten.

Da Ukrainas president Viktor Janukovytsj flyktet til Russland i slutten av februar 2014 markerte dette avslutningen på en dramatisk og blodig revolusjon ofte omtalt som Maidan eller Euromaidan. 113 mennesker mistet livet, hundre av dem demonstranter og selvforsvarsstyrker som ble drept av opprørspoliti og snikskyttere som fortsatt ikke har blitt stilt for retten.

Samtidig ble presidentens flukt begynnelsen på en langvarig konflikt med nabolandet Russland, både i form av en militær konflikt i sør- og øst-Ukraina og en propagandakrig i media.

Fabrikkerte opprør

Den russiske aggresjonen begynte under en uke etter avsettelsen av Janukovytsj, da Russland erobret Krimhalvøya ved hjelp av militære styrker i umerkede uniformer (såkalte «grønne menn»), prorussiske lokale politikere og lokale kriminelle. Invasjonen ble i begynnelsen fremstilt som et spontant, lokalt opprør, men det russiske nærværet var stort både i form av «de grønne mennene» og sivilkledde GRU-styrker.

I mars-april begynte opprettelsen av to opprørsrepublikker i Donetsk og Luhansk i øst-Ukraina, i tillegg til mislykkede forsøk på å opprette lignende republikker i Kharkiv, Odessa og andre byer. Også her var det Russland som trakk i trådene: Meningsmålinger som ble gjort kort før konflikten begynte, viser at flertallet i alle disse regionene var imot løsrivelse fra Ukraina selv om mange var negative til de nye myndighetene i Kyjiv.

I ettertid har lekkede dokumenter fra Vladimir Putins medarbeider Vladislav Surkov vist at både russiske penger og våpen var involvert, akkurat som på Krim. I tillegg hadde russiske medier skremt lokalbefolkningen med det høyreekstreme og nasjonalistiske innslaget på Maidan, og advart mot trusselen fra de «fascistiske» og russiskfiendtlige kreftene som styrte i Kyjiv.

Som en kuriositet kan det nevnes at flere også ser ut til å ha vært skremt av det som ble fremstilt som de rådende verdiene i Vest-Europa, inkludert en påstått norsk toleranse for pedofili.

I Odessa førte spenninger mellom prorussiske elementer og motstandere av de nye myndighetene på den ene siden og tilhengere av ukrainsk enhet på den andre til en tragisk hendelse 2. mai 2014. Et blodig sammenstøt i sentrum av byen og rundt et fagforeningsbygg der det begge steder ble skutt med skarpe våpen, endte med en brann der over 40 prorussiske brant inne. Dramaet i Odessa betydde i praksis slutten på forsøket på å opprette flere separatistrepublikker.

Det som var igjen av luft i planen om å løsrive hele sør- og øst-Ukraina gikk ut da et malaysisk passasjerfly ble skutt ned over krigssonen nær Donetsk 17. juli samme år. Flyet ble skutt ned av et russisk BUK-missil tilhørende det russiske forsvaret, og etter alt å dømme bemannet av russisk personell.

Med unntak av det blodige slaget ved Ilovaisk i august 2014, der ukrainske styrker ble slått tilbake og der russiske tanks ble observert og filmet, har konflikten vært stabil og begrenset til området rundt Donetsk og Luhansk, selv om den fortsetter å koste liv.

Det er helt gratis: Ved å registrere deg med Vipps får du våre nyhetsbrev rett i innboksen 1-2 ganger per uke. Dette er en enkel støtte fra deg, og vi får flere faste lesere. Registrer deg med Vipps, helt gratis. Tusen takk!
Registrer deg med med Vipps Logg inn uten passord med Vipps!

Hvordan en revolusjon ble gjort til et kupp

Helt siden demonstrasjonene begynte å eskalere i Kyjiv vinteren 2013-14 har det blitt lansert alternative fortellinger på hva som skjedde. En av de tidligste og viktigste av disse er omtalen av Euromaidan og Janukovytsjs fall som et vestligstyrt kupp eller «regimeskifte». I flere tilfeller har «kuppet» blitt satt inn i en større antiimperialistisk eller anti-intervensjonistisk sammenheng sammen med intervensjonene i Irak og Libya.

Janukovytsj var en av Europas mest korrupte ledere og hadde stjålet store mengder skattepenger, i tillegg til de brutale forsøkene på å slå ned demonstrasjonene og oppstanden. Samtidig var avsettelsen grunnlovsmessig tvilsom, selv om godt over to tredjedeler av radaen (nasjonalforsamlingen) stemte for. Demonstrasjonene i Kyjiv som ble opptakten til presidentens fall ble utløst av at Janukovytsj hadde forkastet en assosiasjonsavtale med EU til fordel for en avtale med Russland, noe mange ukrainere fryktet ville ødelegge muligheten for reformer og føre Ukraina i retning av de autoritære naboene Russland og Hviterussland. En del så nok også avtalen med Russland som slutten på muligheten for å skape et bedre liv i Europa.

Fra en synsvinkel er det også mulig å betrakte det hele som «vestligstøttet»: Mange av sivilsamfunns- og demokratiorganisasjonene som var involvert på Maidan hadde i årevis mottatt penger og opplæring fra vestlige organisasjoner som igjen hadde blitt støttet av sine egne regjeringer. Men selv om man velger å betrakte dette som utidig innblanding i andre lands affærer, blekner det mot de 300 millionene euro Russland bidro med for å hjelpe Janukovytsj til makten. Enda viktigere er det at en slik analyse fratar ukrainerne en egen agenda, og reduserer dem til viljeløse brikker i andres spill.

Fortellingen om Maidan som et vestligstyrt kupp ble kjørt ut i russiskspråklige medier og i den engelskspråklige, russiskeide TV-kanalen RT (tidligere Russia Today). Dette er en statseid satellittkanal som i mange år har fremmet russisk propaganda og som ikke minst har gjort seg bemerket som talerstol for vestlige ekstremister og konspirasjonsteoretikere.

I tillegg til å omtale Maidan som et vestlig kupp, blåste man også opp den rollen ultranasjonalister og høyreekstremister hadde spilt, til tross for at disse bare hadde utgjort noen hundre av flere tusen demonstranter og heller ikke var blant de såkalte «himmelske hundre» som mistet livet.

Særlig trakk man fram gruppen Høyresektor overalt der det var mulig. I en tale i mars 2014 omtalte Vladimir Putin det som hadde skjedd som et «kupp» utført av «nasjonalister, nynazister, russofober og antisemitter», og hevdet at Ukraina nå hverken hadde en legitim eller fungerende regjering.

Denne «kuppfortellingen» lyktes i liten grad i å sette preg på nyhetsdekningen av Ukraina-krisen utenfor Russland. Samtidig har den dukket opp hos kommentatorer på venstresida som John Pilger og John Mearsheimer.

Organisasjonen Høyresektor deltok i kampene på Maidan
Organisasjonen Høyresektor deltok i kampene på Maidan, og ble i ettertid tillagt en sentral rolle i russiske medier. Foto: John Færseth

I tillegg til Høyresektor har det blitt vist til det høyreekstreme partiet Svoboda, som stemte for avsettelsen av Janukovytsj og fikk plass i  samlingsregjeringen som ble dannet etterpå. Svoboda er et rasistisk parti som blant annet har kommet med grove antisemittiske uttalelser. Samtidig er det verdt å merke seg at oppslutningen til Svoboda gikk kraftig tilbake i månedene etter Maidan, og at hverken Svoboda eller grupper lenger til høyre har fått mer enn et par prosent oppslutning ved senere valg slik at det er grunn til å tro at støtten partiet fikk i 2009-2012 hovedsakelig var proteststemmer til det man oppfattet som det eneste reelle alternativet til Janukovytsj.

Internasjonalt har påstandene om et vestligstøttet kupp langt fra bare kommet fra venstre. De har også kommet fra representanter for europeisk og amerikansk ytrehøyre som Front National-lederen Marine Le Pen og fra deler av alt-right-bevegelsen, og fra den konservative kommentatoren Peter Hitchens. For Le Pens vedkommende hang dette antagelig sammen med at hun og partiet betrakter Russland som en motvekt mot amerikanskdominert globalisering og som en alliert mot Brussel.

Mens Klassekampens nyhetsdekning av Ukraina-krisen holdt et gjennomgående høyt nivå, er det vanskelig å komme utenom at den antagelig viktigste stemmen for «kuppfortellingen» i Norge var utenrikskommentatoren Peter M. Johansen. I en lang rekke artikler vinteren og våren 2014 omtalte Johansen avsettelsen som del av et forsøk fra EU, NATO og USA på å ekspandere inn i Russlands interessesfære ved hjelp av et arrangert regimeskifte.

Johansen vektla også Høyresektors rolle og beskyldte dem for å ha «skjerpet konflikten» på Maidan, og selv oppbyggingen av det ukrainske forsvaret og nasjonalgarden etter annekteringen av Krim ble fremstilt som et Høyresektor-prosjekt. Kuppfortellingen og påstander om at konflikten i Ukraina skyldtes vestlig innblanding og ekspansjonslyst har også blitt fremmet av enkelte fredsorganisasjoner og i minst ett innlegg fra partiet Rødt.

Fra sammenstøt til høyreekstrem massakre

Tragedien i Odessa fikk raskt plass i fortellingen om at Ukraina var styrt av en illegitim eller omstridt regjering, og at fascister løp løpsk. RT omtalte hendelsen som et voldelig angrep fra ukrainske ultranasjonalister og «tilhengere av myndighetene i Kyjiv» som hadde terrorisert byen.

Gatekamper i Odessa 2. mai 2014
Gatekamper i Odessa 2. mai 2014. Slaget endte i en brann der over 40 prorussiske mistet livet. I ettertid har dette blitt forsøkt fremstilt som en massakre. Foto: John Færseth

Heller ikke her klarte denne typen fortellinger å få fotfeste i mainstreammedienes dekning, selv om den dukket opp i flere alternative medier både til høyre og venstre. Internasjonalt er den blant annet kjent fra Oliver Stones dokumentarfilm «Ukraine on fire» (2016), som gjør USA til den egentlige aggressoren i Ukraina.

Mange av dem som har fremmet «massakrefortellingen» om dramaet i Odessa har vist til den kontroversielle ukrainske venstreorganisasjonen Borotba som sannhetsvitne. Borotba var med på forsøkene på å opprette utbryterrepublikker i Odessa og Kharkiv, og mistet minst ett medlem i brannen. Flere medlemmer har senere reist til det russiskkontrollerte Krim og Donetsk. Forkjempere for denne fortellingen i Norge inkluderer Steigan.no og det venstreradikale nettstedet Radikal Portal.

Russiske medier, og da spesielt RT, forsøkte å begrave nedskytingen av det malaysiske MH17-flyet der 283 mennesker mistet livet i en gjørme av falske nyheter og konspirasjonsteorier. Disse inkluderte at flyet kunne ha blitt skutt ned av et ukrainsk militærfly i et forsøk på å ta livet av Vladimir Putin som i følge påstandene akkurat da befant seg i et fly over Ukraina, eller til og med vært fullt av allerede døde mennesker som del av en «falsk flagg»-operasjon.

Hensikten ser her i mindre grad ut til å ha vært klassisk påvirkningsarbeid for å overbevise publikum, enn å skape en tilstand av resignert forvirring der en forklaring var like god eller dårlig som en annen.

Stort sett var dette mislykket, i hvert fall når det gjelder mainstream-media, selv om det kan ha hatt større gjennomslag hos publikum der det er usikkert hvor mange som har fått med seg at russiske styrker høyst sannsynlig var ansvarlige. Dermed har det stort sett verdt alternative medier – i første rekke Steigan.no – som har  forsøkt å «renvaske» Russland for dette.

Etterforskning av krasjstedet for MH-17
MH17: Nederlandske og australske etterforskere på stedet hvor MH17 krasjlandet. Foto: Wikimedia Commons / By Ministerie van Defensie / CC0 / http://www.defensie.nl/onderwerpen/oekraine-repatrieringsmissie/inhoud/fotos, CC0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=34796615

En mislykket propagandaoffensiv?

De alternative fortellingene stammet fra russiske medier og politikere, og ble spredt vestover av prorussiske krefter og av den engelskspråklige kanalen RT. Antagelig har også sosiale medier spilt en viktig rolle i å spre dem ut til publikum. Mens det er uklart i hvor stor grad dette har skjedd på ordre ovenfra, viser lekkede eposter fra Vladislav Surkov at det ble gitt instruksjoner fra Surkov eller staben hans om hvordan nedskytingen av det malaysiske MH17-flyet skulle spinnes.

En forklaring på den manglende suksessen for disse fortellingene kan være at flere norske medier hadde egne journalister i Kyjiv og i Øst-Ukraina. Riktig nok beskrev mange norske og vestlige journalister lenge konflikten i øst som en borgerkrig, noe som nok best kan forklares med «fog of war» og at det tok tid før man fikk gransket hva som egentlig hadde skjedd i forhold til russisk organisering og militært nærvær. På Krim var det derimot bare en norsk og et par britiske journalister tilstede under den russiske maktovertakelsen, noe som antagelig er blant årsakene til at mange utenlandske medier først omtalte de russiske soldatene som mystiske «grønne menn».

Om vi kan lære noe av  «fortellingskrigen» om Ukraina er det derfor betydningen av å faktisk ha journalister på stedet i en konfliktsituasjon.


Denne artikkelen er første i en serie der UTSYN – Forum for utenriks og sikkerhet og Transit Magasin i fellesskap setter søkelys på hvordan desinformasjon, falske nyheter og propaganda påvirker aktuelle hendelser. Det er Maren Sæbø og John Færseth som er artikkelforfattere. Prosjektet handler om å vise hvordan desinformasjon skaper krig i det offentlige ordskiftet og forsterker polarisering. Artikkelserien ønsker å bygge motstandsdyktighet mot desinformasjon gjennom kildekritikk, økt kritisk refleksjon og evne, samt vilje til en rausere tolkning av meningsmotstanderen. Serien publiseres på TransitMagasin.no, utgis som artikkelsamling på ProsjektUtsyn.no, og er støttet av Fritt Ord.


For å kunne levere mer global journalistikk er vi helt avhengige av våre abonnenter. Støtt Transit Magasin med et abonnement, og sikre deg tilgang til alt innhold:

Kjære leser. Vårt mål i Transit Magasin er å levere faktabasert kvalitetsjournalistikk om globale spørsmål. Vi står opp for kritisk og uavhengig global journalistikk, uten partipolitiske tilknytninger. I våre spalter får du møte folk verden rundt, gjennom reportasjer skrevet av vårt nettverk av journalister, basert i alle verdensdeler. For å kunne være nettopp denne uavhengige publikasjonen så trenger vi din støtte. Det beste bidraget du kan gi er å tegne et abonnement. Du får 10 dagers gratis prøvetid, og du får to måneder gratis om du bestiller årsabonnement. Bestill på denne lenken, eller benytt knapp nedenfor. Om du ikke ønsker et abonnement så er det mulig å gi et støttebeløp. Tusen takk for ditt bidrag!

2 KOMMENTARER

  1. Bra og viktig tekst! Jeg var kanskje en av de få i Norge som gikk i rette med Petter Johansens ensidige kommentarer til Ukrainakrisen i 2014 – utfra et venstreperspektiv. Jeg skrev bl.a. en kronikk i Klassekampen sommeren 2014, som ble besvart av Pål Steigan (og med et sluttsvar fra min side). Jeg bygde på en rekke tyskspråklige kilder, som var helt fraværende i den norske debatten. https://tysktime.wordpress.com/2014/06/14/lengselen-etter-russland-den-tyske-debatten-om-ukrainakrisen/

    Karsten Aase-Nilsen
    Skribent og blogger – «Tysktime»

  2. Fantastisk godt å lese etter et par dager i debatt med «russofile» profiler under Aftenpostens artikkel om spioner ved den russiske ambassaden

Legg igjen en kommentar