Myanmars arbeidere har ikke noe valg: – Jeg kan ikke bli hjemme

Myanmar har hatt en relativ mild pandemi, men den økonomiske krisen har rammet landet hardt og truer de fremskrittene landet har gjort på den lange veien ut av isolasjon.

Insein er en frodig drabantby nord for Yangon, som alltid har vært kjent for alle de gale grunnene. Insein huser Myanmars største fengsel, en trist bygning i rød murstein fra kolonitiden hvor mange av landets mest kjente politiske fanger skrev opprørende memoarer fra tiden som innsatte. I 1949 bare to år etter at Myanmar ble uavhengig fra britene, var området en slagmark. Den etniske minoriteten Karen-folket kjempet for uavhengighet fra Bamarene, majoritetsbefolkningen i Myanmar, og forsøkte å innta byen, men ble nedkjempet etter et voldsomt slag som fant sted nettopp i Insein.

I dag er Insein et område med en befolkning på rundt 300.000, og har fått den tvilsomme æren som episenteret for koronaepidemien i Myanmar, hvor man finner 49 av landets knappe 250 offisielt bekreftede tilfeller.

Ved inngangen til Phawkan-markedet i byen, ble blomsterselgeren Shwe Yi plutseling oppmerksom på at hun ble fotografert uten ansiktsmaske. Bruk av ansiktsmasker har vært påbudt i Insein siden 13. mai, med en bot på 5.000 kyat (ca. 34 kroner) for dem som bryter reglene. Shwe skyndtet seg å dekke munn og nese med en maske, og forklarte oss at selv om salget var gått ned og til tross for at hun var redd for å bli smittet i folkemengden, hadde hun ikke noe annet valg enn å fortsette å jobbe som vanlig.

– Hvis jeg ikke er her og selger blomster, kommer en annen selger til å ta plassen og kundene mine, sier Shwe Yin. – Derfor fortsetter jeg å komme, dag etter dag.

Annonse

Arabiske filmdager viser det beste fra og om den arabiske verden.  Festivalens 11. utgave blir heldigital og går av stabelen 11.–17. mars på digital.arabiskefilmdager.no.

Lwin Maung er en 44 år gammel sykkeldrosjekjører som trår folk frem og tilbake markedet, forteller en lignende historie. Han har også fortsatt å jobbe, til tross for regjeringens nedstengingsordre.

– Jeg har kone og en datter hjemme, og jeg er den eneste med inntekt i familien, så det var utelukket å bli hjemme.

Og faktisk, to måneder etter at Myanmar offisielt erklærte sitt første koronasmittede, ser Insein knapt annerledes ut enn andre nabolag i Yangon, en by som er hjem til mer enn fem millioner mennesker. I det intense solskinnet og varmen som alltid kommer før den årlige regntiden, samler folk seg rundt gateboder for å kjøpe mohinga, en klassisk frokostrett i Myanmar som består av krydret fiskebuljong.

Skulder mot skulder skravler de i vei, med de obligatoriske ansiktsmaskene trukket ned på haken. Tuting fra busser som stopper i veikanten trenger seg gjennom den tykke, fuktige luften, og dagpendlere som hver dag tar den ekstremt trafikkerte veien inn til Yangon sentrum for å jobbe, stiger på.

Mens resten av verden fremdeles er i karantene eller tar sine første, forsiktige skritt ut av den, stengte Yangon egentlig bare ned i ti dager, i anledning den tradisjonelle Thingyan-festivalen midt i April, da butikkene vanligvis stenger uansett. Og selv om Insein er et område med relativt høy smittefare, hvor karantenebestemmelsene offisielt gjelder enda, er håndhevelsen av disse nærmest lik null, og de fleste butikker og restauranter er åpne.

I Khayay San sin te-butikk langs hovedgaten i Insein, summer det i stemmer og fornyet handel. De eneste synlige tegnene på sosial distanse var de transparente plastikk-skjermene som er satt opp for å skille kunder som sitter på motsatt side av bordene. De fleste kundene var unge, velstelte menn som vanligvis ville vært jobb på et kontor et sted.

– Det føles som en lang ferie, sier 23-år gamle Zway Yan, en datatekniker som har vært på tvungen avspasering siden Thingyan.

– Men jeg er ikke særlig bekymret, pandemien tar snart slutt.  Zway Yan er en av seks unge menn som sitter rundt et bord og spiller spill på mobiltelefonene deres. De seks vennene sa alle at de hang på te-butikken fordi de enda ikke hadde begynt å arbeide igjen, men som Zway Yan virket de ikke særlig bekymret over situasjonen.

Zway Yans nonchalanse kan da også være vanskelig å forstå for mennesker i land der koronapandemien har tatt tusenvis av menneskeliv og fått helsesystemer til å kollapse. I Myanmar hersker det derimot en følelse av at sykdommen har kommet og gått uten å sette langvarige spor. De 224 bekreftede smittetilfellene er ingenting på verdensbasis, og selv om det er dårlig med testing for sykdommen – bare 24.710 mennesker er testet i et land med 54 millioner innbyggere – har de Myanmars heller skjøre sykehus ikke rapportert om noen økning i antall innleggelser. Det har heller vært snakk om økning i uforklarlige dødsfall.

Alt dette til tross for at Myanmar deler en mer enn 2.000 kilometer lang grense med Kina, mottar en jevn strøm av kinesiske migrantarbeidere som jobber på de utallige kinesisk-finansierte infrastruktur-prosjektene rundt om i landet, og inntil nylig var vert for et betydelig antall kinesiske turister – nesten 750.000 i året som gikk. Noen av disse turistene og forretningsreisene benyttet seg av direkteflyene til og fra Wuhan, ruter som fortsatte i flere uker etter at viruset var oppdaget, og langt inn i høysesongen for turisme i Myanmar.

I motsetning til for eksempel Vietnam, som var tidlig ute med å gå til strenge sikkerhetstiltak for å hindre spredning, ventet myndighetene i Myanmar helt til Thingyan-feiringen den 10. april før de beordret folk til å bli hjemme. Det gjorde det mulig for titusenvis av interne migrantarbeidere å forlate Yangon, hvor det allerede var rapportert om flere sykdomstilfeller, å dra til sine hjembyer og landsbyer andre steder i landet, for å tilbringe feiringen sammen med familien der.

I begynnelsen av mars vendte tusenvis av arbeidsledige migrantarbeidere hjem fra Thailand, hvor man allerede hadde registrert my smitte, og karantene-bestemmelsene for disse var en ren fiasko – de fleste enten ville ikke eller kunne ikke sitte i karantene i sitt eget hjem. Dette fikk helse- og sportsminister Dr. Myint Htwe til å advare om at Myanmar kunne stå overfor et massivt utbrudd av COVID-19.

Ikke lenge etter helseministerens advarsel, den 4. april, sa Myanmars de facto leder og forhenværende dissident-ikon, Aung San Suu Kyi, at de påfølgende ukene ville bil kritiske dersom landet skulle klare å stemme opp for spredningen av viruset. Men april kom og gikk uten at antall smittede eksploderte, og landet trakk, begrunnet eller ikke, et lettelsens sukk. Ettersom mai skred frem begynte frykten også å gi slipp, og folk vendte stort sett tilbake til sine daglige rutiner.

Det verserer ulike teorier om hvorfor Myanmar i stor grad er blitt spart for pandemien til tross for at man har tatt relativt lett på tiltakene for å stoppe den. Én av disse er at viruset har vanskelig for å spre seg i Myanmars varme og fuktige klima. En mer velutviklet teori er at Myanmar utviklet flokkimmunitet i en uoppdaget spredning av COVID-19, som i januar og februar dukket opp som en influensaliknende sykdom i Yangon og andre steder, inkludert i Shan-staten nordøst i landet, som grenser mot Kina.

Likevel, i mangel av utbredt testing og grundigere forskning, er koronavirusets faktiske spredning i Myanmar fremdeles bare gjetning.

Til tross for at sykdommen har fart relativt lett frem, har de siste månedene vært langt vanskeligere for de mange menneskene i Myanmar som lever nærmere fattigdomsgrensen enn datateknikerne i Insein. De har kjempet for å overleve de siste månedene, ikke på grunn av sykdommen, men på grunn av økonomiske vanskeligheter.

De restriksjonene som faktisk ble overholdt, koblet med et markert fall i etterspørselen etter Myanmars fremste eksportvarer, spesielt fra Kina som er landets største handelspartner, har rasert mange familier. Og de mange menneskene som har tapt inntektsgrunnlaget har fått minimalt med hjelp fra det offentlige, i det fleste tilfeller begrenset til en pakke med ris, salt, matolje, linser og løk til Thingyan-feiringen.

En av de hardest rammede sektorene er klesindustrien. Dette er faktisk en av Myanmars største økonomiske suksesshistorier; klesindustrien har vært instrumentell i Myanmars streben etter å komme ut av den isolasjonen landet befant seg i under junta-styret. Klesindustrien var verdt rundt 4,6 milliarder dollar i fjoråret, og har overtatt olje og gass som Myanmars fremste eksportindustri. 90 prosent av arbeiderne er kvinner. Selv om sektoren stort sett er basert i Yangon, har mange av arbeiderne sin opprinnelse i fattigere stater, som Rakhine.

Klesindustrien fikk et første sjokk i januar og februar, da flere fabrikker måtte stenge på grunn av mangel på råvarer fra Kina, og mange arbeidere fikk sparken eller stengt redusert arbeidstid. Senere, akkurat i det leveransene fra Kina begynte å komme tilbake, kansellerte de fleste europeiske kundene sine ordre  – da var pandemien nådd dit. De fleste klærne som produseres i Myanmar, selges til klesgiganter som H&M og Inditex.

Resultatet var en ny bølge med masseoppsigelser, og noen arbeidsgivere forsvant uten å betale ut lønninger. Alle forsøk på organiserte streiker og protester ble slått hardt ned på. Noen fagforeningsmedlemmer ble idømt fengselsstraffer for å ha brutt forebyggende koronaregler da de streiket, inkludert et forbud mot å samle mer enn fire mennesker på et sted.

Sent i mars vedtok regjeringen en hjelpepakke som blant annet inkluderte en fond hvor bedrifter i klesindustrien kunne ta opp lån til bare én prosent rente. Selv om Myanmar har tatt opp internasjonale lån, inkludert fra Det internasjonale pengefondet (IMF), for å være i stand til å takle situasjonen, er regjeringens planer for ytterligere økonomisk stimulus, fremdeles vag.

Soe Myint, styreleder i Myanmar Garment Manufacturers Association, sier at regjeringen ikke har gjort nok for å redde klesindustrien. Ifølge Myint har utbetalingen av lånene gått sent og han mener at mye mer burde vært gjort for å sørge for at «penger går til de som trenger dem på en smidig og effektiv måte». Myint sier også at hele prosessen var mer komplisert fordi de fleste fabrikkeierne er utlendinger, kinesere i særdeleshet.

Regjeringen må også gjøre mer for å hjelpe arbeiderne over krisen, sier Soe Mying, med henvisning til de mange oppsigelsene. Han mener at nødhjelp til arbeiderne i industrien burde komme fra velferdskassen, som også er hvor man har funnet penger til å finansiere lånefondet, selv om pengene var ment å brukes til arbeidernes velferd.

Oddsene for arbeiderne selv kunne ikke vært høyere. Mange av dem er unge kvinner hvis liv er blitt fullstendig forvandlet etter at de fikk fast jobb og inntekt, et gode mer enn 80 prosent av Myanmars samlede arbeidsstyrke ikke deler – de jobber nemlig svart.  

En av disse kvinnene er Zar Zar Tun, 33 år gammel, som for ti år siden flyttet med sin mann, yngre søster og foreldre fra den fattige landsbyen Hpat Ye i Hinthada-distriktet, til Ayeyarwady-deltaet vest for Yangon. Familien, som nå også inkluderer Zar Zar Tun sin to år gamle datter, bor i et toetasjes trehus i Dagon Seikkan, en industriell drabantby utenfor Yangon.

Hele familiens økonomi ble satt på hodet da Zar Zar Tun den 4. mars ble arrestert sammen med andre fagforeningsmedlemmer for å ha deltatt i en streik på arbeidsplassen deres, Blue Diamond veskefabrikk i Dagon Seikkan. Arbeiderne protesterte mot fabrikkledelsens krav om at de måtte frasi seg retten til å streike dersom de ville beholde jobbene sien. Dette kravet var en reaksjon mot en rekke protester som fant sted i April, hvor arbeiderne krevde at fabrikkene skulle stenge midlertidig for å beskytte arbeiderne mot koronasmitte, men at arbeiderne måtte få full lønn i den tiden fabrikken var stengt.

Dagen etter at hun ble arrestert ble Zar Zar Tun, sammen med fem kolleger, dømt til tre måneders fengsel for å ha brutt regjeringens forbud mot forsamlinger, og for å ha blokkert inngangen til fabrikken.

Zar Zar Tun sin mann, Aung Zaw Oo, er dagarbeider på byggeplasser, men han sier at han ikke lenger kan gå ut og lete etter jobb fordi ham må ta vare på parets lille datter, og at denne typen arbeid uansett var begynt å li vanskelig å finne på grunn av den økonomiske krisen.

– Jeg kan tjene opptil 14.000 kyat på én dag, sier han, – men når jeg ikke går på jobb, tjener jeg ingenting.

Alt dette har gjort at Zar Zar Tun sin yngre søster er den eneste med inntektsbringende arbeid i husholdningen, men selv om hun har behold jobben sin på fabrikken, har lønnen blitt delt i to, fra 130.000 kyat til 70.000, forteller Aung Zaw Oo.

– Fabrikkarbeiderne er nå altfor redde for å bli arrestert, slik Zar Zar Tun ble, for å protestere, sier han. Han aner ikke hvordan familien skal klare å betale den månedlige husleien på 120.000 kyat.

For noen av arbeiderne på Blue Diamond-fabrikken har situasjonen blitt enda vanskeligere enn den er for Zar Zar Tun. Kay Thi unngikk å bli arrestert og satt i fengsel, men den 33-år gamle damen mistet jobben etter at hun deltok i streiken. Kay Thi flyttet til Yangon for fem år siden, etter at hun hadde rømt fra hjemstedet for å gifte seg med en mann som foreldrene ikke godtok.

Kay Thi er høygravid, hun venter barn den 15. juni, og hjelpeløst alene. Hun forteller at hun ikke kan vende seg til foreldrene for å få hjelp, siden de ikke har tilgitt henne at hun rømte. Mannen hennes har hun ikke hørt fra siden han dro på jobb på en byggeplass utenfor Yangon for flere måneder siden. 

– Jeg prøver å ringe ham, men telefonen hans er slått av hele tiden, sier hun.

– Jeg vet ikke hvor han er, eller med hvem. Jeg har ingen familie som kan hjelpe meg og jeg kan ikke betale husleien min denne måneden fordi jeg hverken har fått lønn for april, eller noen form for godtgjørelse etter at jeg fikk sparken, sier Kay thi.

– Jeg har bedt huseieren om unnskyldning, men jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.

Denne artikkelen er oversatt fra engelsk til norsk av Eva-Kristin Urestad Pedersen.

GLOBAL KORONADEKNING: Dette er sjette artikkel fra Transit magasin i en reportasjeserie om hvordan koronapandemien rammer verden over. Ved hjelp av et globalt nettverk av journalister vil vi vise fram hvordan ulike folk rammes av økonomisk nedgang og mangel på et fungerende helsevesen, men også hvordan epidemien ført til samhold og sterkere fellesskap. Artikkelserien er støttet av Fritt Ord. 

For å kunne levere mer global journalistikk er vi helt avhengige av våre abonnenter. Denne artikkelen er åpen, men de fleste sakene må man være abonnent for å lese. Støtt Transit Magasin med et abonnement, og sikre deg tilgang til alt innhold: