"Å benekte, forvrenge, distrahere og forferde" er prinsippene som Kreml benytter for å endre narrativet om Navalnyj, skriver Anton Shekhovtsov.

Denne teksten er skrevet av Anton Shekhovtsov, direktør for Centre for Democratic Integrity i Wien og associate researcher ved Utrikespolitiska Institutet i Stockholm. Hovedfeltene hans er europeisk høyreekstremisme, europeisk illiberal politikk og dagens Russland. I 2017 utgav han boken Russia and the Western Far Right: Tango Noir.

Kronikken er et uttrykk for forfatterens egne meninger. Teksten ble opprinnelig publisert på nettsidene til Free Russia Foundation.


Tenk deg et scenario der to politifolk har arrestert en beryktet drapsmann og voldtektsforbryter. I det de skal til å sette på ham håndjern, sier han: «Jeg så akkurat en fyr rundt hjørnet, som gikk på rødt lys for to dager siden. På grunn av ham holdt tre biler på å krasje. Kanskje dere kunne arrestere ham?» Politifolkene glemmer hva de holdt på med, og begynner å diskutere om de skal gå etter rågjengeren. Etter hvert som diskusjonen blir mer og mer opphetet, glemmer de drapsmannen og voldtektsforbryteren, som rett og slett går sin vei.

I politisk krigføring kalles det knepet som forbryteren bruker «refleksiv kontroll». Det består i å gi ut bestemt informasjon til en motstander, for å få den samme motstanderen til å helt frivillig ta en bestemt avgjørelse, som er til skade for ham selv. Som oftest går refleksiv kontroll ut på å forvirre en motstander, gjøre det vanskelig å tenke klart, og få ham til å ta en gal avgjørelse. 

De to politifolkene i historien vår ble avledet fra det som var en kritisk oppgave der og da – å arrestere og nøytralisere en person som hadde begått en alvorlig forbrytelse. Ikke å rote seg bort i en diskusjon om hvorvidt rågjengeren var virkelig eller innbilt, eller om han fortjente å bli arrestert eller ikke.

De angrepene på den russiske opposisjonslederen Aleksej Navalnyj som vi ser nå, om hans påståtte nasjonalistiske tilbøyeligheter, bærer alle tradisjonelle kjennetegn på en refleksiv kontroll-operasjon i regi av Kreml. Målet med denne er å undergrave legitimiteten til Navalnyj i Vestens øyne, og paralysere handling til støtte for ham.

Jeg klarer ikke å riste av meg en sterk følelse av déjà vu til de tragiske hendelsene for syv år siden. Samtidig som Kreml iverksatte invasjonen sin av Ukraina, oversvømte de den vestlige mediesfæren med anti-ukrainske narrativer, for å undergrave vestlig støtte til Ukraina. Ledemotivet i denne kampanjen var å fremstille Maidan-revolusjonen som et ultranasjonalistisk kupp, som gjorde at en ultranasjonalistisk regjering kom til makten i Ukraina.

I februar-mars 2014, altså samtidig som de russiske «grønne mennene» iverksatte en blokade av ukrainske militærbaser på Krim og okkuperte administrasjonsbyggene der, og samtidig med at Russland annekterte Krim – noe som var et grovt brudd på en lang rekke internasjonale avtaler – gikk en betydelig del av debatten i vestlige medier ut på å diskutere hvorvidt Maidan-revolusjonen var igangsatt og styrt av ultranasjonalister.

Kremls endelige mål med dette var ikke å overbevise Vesten om at Kiev nå ble styrt av en fascistisk junta. Snarere forsøkte man å distrahere Vestens oppmerksomhet bort fra Moskvas kriminelle handlinger, og å endre fokuset til vestlige beslutningstakere over på et helt annet spørsmål. Et spørsmål som var mye mindre viktig der og da, sammenlignet med Kremls grove brudd på internasjonale normer og den ordenen som har vært rådende i etterkrigstida. 

Annonse
Arabiske filmdager viser det beste fra og om den arabiske verden.  Festivalens 11. utgave blir heldigital og går av stabelen 11.–17. mars på digital.arabiskefilmdager.no.
Arabiske filmdager 11.-17.mars

Putin gjennomførte med stor suksess en refleksiv kontroll-operasjon, som del av en «firedimensjonal tilnærming» når det gjaldt å håndtere aggresjonen mot Ukraina internasjonalt: Å benekte, forvrenge, distrahere og forferde. På engelsk: Dismiss, distort, distract and dismay. Benekte det faktum at russiske tropper hadde okkupert Krim,  forvrenge det generelle bildet av situasjonen i Ukraina ved hjelp av desinformasjon, distrahere Vestens oppmerksomhet bort fra sine egne handlinger gjennom å rette anklager andre steder, og forferde det vestlige publikumet gjennom å skremme dem med Russlands uforutsigbare oppførsel.

I tilfellet Aleksej Navalnyj er Kremls metode den samme.

I årenes løp har Navalnyj offentliggjort en lang rekke sjokkerende granskinger av den overveldende korrupsjonen blant de kleptokratiske elitene i Russland. Etterforskingen hans har gjort stor skade på Putins omdømme. Navalnyj har fortsatt granskingsarbeidet sitt til tross for trusler i form av straffesaker mot ham, fabrikert av Kreml. 

Kreml endret tilnærmingen sin, og forsøkte å drepe Navalnyj med nervegiften Novichok. Noe som var et brudd på landets lover, på alle demokratiske normer, og på den internasjonale konvensjonen mot kjemiske våpen.

Ved et mirakel overlevde Navalnyj drapsforsøket, og vendte til slutt hjem fra Tyskland der legene hadde behandlet ham etter forgiftningen. I samme øyeblikk som han ankom Russland, ble han arrestert og satt i fengsel.

Europaparlamentet har svart med å vedta to resolusjoner om Navalnyj. Den ene har fordømt drapsforsøket på det sterkeste, mens den andre oppfordrer Russland til å løslate ham umiddelbart og uten betingelser.  I oktober 2020, altså mens Navalnyj fortsatt kom seg etter forgiftningen i Tyskland, innførte EU sanksjoner mot flere ledende russiske myndighetspersoner, og mot flere en enheter som hadde vært involvert i drapsforsøket.

Moskvas 4D-tilnærming til det å erodere europeisk solidaritet rundt Navalnyj-saken har vært som følger: Benekte beskyldninger om å ha forgiftet den ledende opposisjonsfiguren, forvrenge omstendighetene rundt forgiftningen ved å foreslå en lang rekke forskjellige teorier om sykdommen hans, distrahere Europas oppmerksomhet bort fra det Kreml-godkjente drapsforsøket på Navalnyj, og forferde europeiske politikere ved å utvise diplomater for å støtte den fengslede opposisjonsaktivisten.

Mekanismene i «avledningselementet» består av en refleksiv kontroll-operasjon i tre faser:

Først sprer Kreml narrativet «Navalnyj er en nasjonalist» privat til sine egne påvirkningsagenter, og offentlig gjennom statskontrollerte medier som RT for å etablere en agenda. 

Deretter gjentar russiske «venstreaktivister» denne fortellingen, i vestlige nasjonale og internasjonale venstremedier. 

Til slutt «beveger» denne fortellingen seg over i den moderate, sentrumsorienterte mediesfæren og blir en del av mainstream-diskusjonen. Noe som er det viktigste målet med Moskvas «distraksjons-element».

Ved å «hvitvaske» denne refleksiv kontroll-operasjonen ved hjelp av russiske «venstreaktivister», kan Kreml delvis fjerne sporene etter sin egen rolle i å sette i gang debatter om «Navalnyjs nasjonalisme» blant kommentatorer og aktivister på venstresiden i Vesten.

Ikke overraskende inkluderer de russiske mellomleddene som forbinder Kreml med vestlig venstreside mange av de samme personlighetene som i sin tid fremmet Moskvas anti-Ukraina-kampanje.

Et grovt eksempel her er Aleksej Sakhnin, et medlem av den russiske organisasjonen «Venstrefronten». Sakhnin ble introdusert til vestlige venstreside-publikum som en motstander av Putin, men har vært kontinuerlig involvert i Kremls informasjonskrig mot Ukraina siden 2014, samt i flere operasjoner med det mål å sverte og diskreditere europeiske eksperter og politikere som har vært kritiske til Putin-regimet.

Mens han var i «eksil» i Sverige i 2012-2019, var Sakhnin travelt opptatt med å fylle det svenske Vänsterpartiet og Miljöpartiet med pro-Kreml-narrativer, innpakket som virkelige venstreanalyser av internasjonale forhold. 

Da han vendte tilbake til Russland i 2019, ble han en fast kommentator for det som en gang var Russlands viktigste finansavis, Vedemosti. Like før Sakhnin begynte å skrive for Vedemosti, hadde avisen blitt solgt til forretningsfolk som var lojale mot Kreml, og som trengte nye skribenter etter at avisens ledende stab hadde trukket seg i protest mot tapet av redaksjonell uavhengighet. Som del av Kremls refleksiv kontroll-operasjon mot Navalnyj, retter Sakhnin seg nå mot venstremiljøer ikke bare i Sverige, men også i Norge og internasjonalt.

Mens det kan tenkes at målet for Sakhnin og andre russiske «venstreside»-kontakter rett og slett er å overbevise vestlige venstreaktivister og kommentatorer om Navalnijs nasjonalistiske politiske holdninger, så er dette bare et delmål og ikke engang et nødvendig mål for Kreml.

Det endelige målet med denne refleksiv kontroll-operasjonen mot Navalnyj, er å få gjort en irrelevant diskusjon viktig, undergrave vestlig solidaritet med den russiske opposisjonen, og la det morderiske og kleptokratiske regimet få slippe unna med virkelige forbrytelser, som er uendelig mye verre enn Navalnyjs eventuelle nasjonalisme.

BAKGRUNN

Aleksej Navalnyj er en av de mest markante opposisjonspolitikerne i Russland i dag. Han fikk i 2013 den nest største oppslutningen ved valget til borgermester i Moskva. I 2017 offentliggjorde han en rapport der han angrep politisk korrupsjon og kritiserte Vladimir Putin og hans politiske allierte. Han ble i 2020 sendt til Charité-sykehuset i Berlin for behandling etter symptomer på forgiftning. Tyske, franske og svenske eksperter bekreftet at Navalnyj var angrepet med militær nervegift.

Navalnyj vendte 17. januar 2021 tilbake til Russland og ble umiddelbart varetektsfengslet i 30 dager for brudd på meldeplikten. Aleksej Navalnyj ble den 2. februar dømt til 3,5 års fengsel for å ha brutt vilkårene i en betinget dom fra 2014. Navalnyj er også tiltalt i en injuriesak, for å ha ærekrenket en militærveteran fra andre verdenskrig.

Aleksej Sakhnin, som blir brukt som eksempel i artikkelen, kom til Sverige som politisk flyktning i 2012, og fikk politisk asyl i 2015. Sakhnin var i flere år en omstridt person i Sverige. Den siste uken har han skrevet flere kritiske innlegg om den russiske opposisjonslederen Aleksej Navalnyj, som blant annet har blitt publisert i det amerikanske tidsskriftet Jacobin og i norske Klassekampen. I 2019 reiste Sakhnin tilbake til Russland, og bosatte seg i Moskva.

Sakhnin var spaltist i kultursidene til Aftonbladet fra 2013. Flere svenske journalister og akademikere ble snart kritiske til perspektivet hans når han skrev om Euromaidan-revolusjonen i Ukraina i 2014. Samtidig som han skrev i Aftonbladet opptrådte Sakhnin flere ganger i russiske medier, der han omtalte Sverige som antirussisk og like autoritært og ensrettet som Russland. Han har også jobbet som produsent for den russiske propagandakanalen RT (tidligere Russia Today).

Denne teksten er oversatt fra engelsk til norsk av John Færseth.

Kjære leser. Vi har ingen millionærer i ryggen. Våre lesere er våre viktigste støttespillere, nå trenger vi din støtte for å kunne levere mer kritisk og uavhengig global journalistikk. Det beste bidraget er et abonnement ved å benytte en av knappene nedenfor. Tusen takk!