Flyktninger ankommer Lesvos. Dette bildet er fra 2015. Foto: Amanda Tunsberg

Det er en lun høstkveld i november 2015 da EUs toppledere sitter på Malta og diskuterer grensepolitikk. I løpet av det som blir omtalt som The Valletta Summit on Migration, kommer de fram til EU-Tyrkia-avtalen. 

«There is still much more to do and we are under incredible pressure of events. Implementation of the actions the European Union has agreed at five summits this year devoted to tackling migration issues needs to be speeded up. This is why European leaders will meet separately to review where we are with our internal European efforts and in our contacts with Turkey.» Dette sa Donald Tusk i sin innledende tale til EUs ledere i Valletta. 

Resultatet blir at fra 20. mars 2016 skal alle flyktninger og migranter som ankommer Hellas sjøveien, sendes tilbake til Tyrkia – mot at EU tar imot syriske kvoteflyktninger fra leirer i Tyrkia. Den inhumane avtalen hadde bare én taper, flyktningene selv. 

En kort periode gikk antallet flyktninger som kom sjøveien fra Tyrkia til Hellas drastisk ned. Det var derimot få som snakket om at når man stenger en rute, åpner man automatisk en annen og farligere. Nok en gang ble det Libya-Malta/Italia-ruten som ble den foretrukne og, nok en gang steg antall drukninger. Kun to dager etter at den nye avtalen hindrer flyktninger i å reise ut fra Tyrkia, gjenopptar Leger Uten Grenser arbeidet mellom Malta og Libya med redningsskipet Dignity 1.  

Det er 5. mai 2016, og i Times of Malta kan vi lese følgende: 

More than 100 migrants die in Libya-to-Italy shipwrecks 

An estimated 113 people died in four shipwrecks between Libya and Italy at the weekend as the crossing becomes the preferred sea route for migrants to Europe, the International Organisation for Migration (IOM) said yesterday. With the closing of land routes in the Balkans and a recent deal under which Greece sends migrants back to Turkey, Italian officials have said they expect more people to try to make this longer and much more dangerous crossing from Libya.

Nok en gang er det den farlige overfarten mellom Libya og Italia som er den aktuelle reiseruten for de aller fleste de neste fem årene. Og når denne ruten sperres – etter at EU gjennom EU Trust Fund for Libya betaler landet som styres av militsgrupper, 60 millioner euro for å holde flyktningene borte fra Schengen – så tvinges menneskene ut på den enda farligere veien mellom Marokko og Gran Canaria. 

Ikke en journalist å se

Men våren 2016 fikk Lesvos en pause, og Moria lå nær øde noen uker. De fleste frivillige organisasjonene pakket ned og flyttet seg enten nordover i Hellas mot grensen til Makedonia, der en provisorisk leir var i ferd med å bli et katastrofeområde, eller de avviklet sitt arbeid.

Men noen av oss ble igjen på Lesvos, og etter hvert som de siste internasjonale journalistene, én etter én, forsvant fra øya, ble det tydelig at vårt valg om å bli igjen og dokumentere, ble stadig viktigere. Da vi som sto på strendene påsken 2016 tok imot den siste båten som kom til Lesvos før avtalen mellom EU og Tyrkia trådte i kraft, og den første båten etter at avtalen var et faktum, var det ikke en eneste norsk journalist å se på øya.

- Annonse -Støtt Transit magasin med et abonnement
En familie fra Afghanistan ankommer Lesvos, julen 2015. Foto: Amanda Tunsberg

Det var en forferdelig opplevelse å gå fra å ta imot båter, gi flyktningene mat, sokker og klemmer og bringe dem til registrering den ene dagen, til at vi dagen etter ikke fikk nærme oss stranden uten trusler om å bli arrestert etter at Frontex selv begynte å ta imot alle båtene midt ute på havet og kjøre flyktningene rett til forvaringsfengselet. Over natten gikk vi fra å være håpet på stranden, til å være helvetes budbringere.

Den 20. mars 2016 skriver jeg på Facebook:

Den aller siste fergen med lovlig registrerte flyktninger er nå på vei til å forlate havna i Lesvos. Dette er historie. De nye lovene har trådt i kraft. Fra klokken 6 i morges blir ingen registrert i Moria lenger. Igjen på kaia sitter de som ikke har papirer, som ikke har penger, som ikke har fremtid eller et eneste sted å gjøre av seg! Over 400 mennesker ankom øya i dag, men det var for sent. Liv har gått tapt, fremtider er knust. I campene sitter nå de enslige barna innenfor piggtråd og tre lag med sperringer, i campene sitter hundrevis av mennesker fra Pakistan som ikke har papirer og som ikke kommer noen vei, i campene sitter familiene som kom i natt. Vi har vært her i tre måneder, vi har sett ting man ikke skal se, vi har grått, ledd, holdt, trøstet, tørket, fulgt og reddet – nå har vi fulgt den siste fergen trygt ut på Middelhavet. Men jobben vår er ikke slutt. De som er igjen, er fortvilet, redde, kalde – det er de aller svakeste som er igjen her nå! Vi er på plass, vi tørker våre egne tårer først, vi kjøper mat og sekker, klær og billetter! Men nå, akkurat nå, står vi bare stille og observerer en bit av historien vår i kraft av en ferge som forlater kai med en båt full av flyktninger på vei mot stengte grenser!

En inhuman byttehandel

Det at mennesker ankom de greske øyene med båt fra Tyrkia er ikke noe nytt. Selv om vi ikke hørte så mye om denne fluktruten i norske medier før 2015, hadde det i tjue år med jevne mellomrom kommet både fiskebåter og gummibåter med mennesker rett inn på de greske strendene, i hovedsak til Samos, Kios og Lesvos. Til alle tider har det også reist mennesker både til og fra det som nå er de greske øyene og Tyrkia. På Samos var lokale frivillige i gang med hjelp lenge før mediene og de internasjonale frivillige kom. 

Også til Lesvos kom det båter på nittitallet som gradvis økte i antall de neste ti årene. Allerede i 2010 hadde lokalbefolkningen i den lille havnebyen Molyvos, nord på Lesvos, etablert hjelpeprosjekter som sørget for vann, mat og ly til dem som ble reddet av fiskere eller som kom inn i havna for egen maskin. Ingen kunne forberede de greske øyene på at det i perioder skulle komme så mange mennesker som ti tusen om dagen sjøveien fra Tyrkia og at døde barn og voksne skulle skylle i land i de idylliske varmekildene rundt øyene.

Etter hvert som antallet båtflyktninger til de greske øyene gikk drastisk opp i 2014 og 2015 og krigen i Syria ikke så ut til å avta, ble det behov for langt mer omfattende hjelp langs hele kysten av Egeerhavet, og i perioden fra sommer til jul 2015 var det til tider tusenvis av frivillige på de greske øyene og nær 100 ulike små og store frivillige organisasjoner som jobbet med alt fra utdeling av klær, livreddende nødhjelp på stranden, oversettelse av dokumenter, rettshjelp og matdistribusjon. Ulike organisasjoner med ulike agendaer, noen drevet av ren altruisme og noen så sitt snitt til å tjene gode penger, hver for seg og til sammen fylte de ulike behov i en situasjon som var nær uhåndterlig for greske myndigheter. 

Alt dette skulle derimot endre seg over natten, og natten mellom 19. og 20. mars vil for alltid stå som en monumental påminnelse om at Europa inngikk en av de mest inhumane byttehandler med Tyrkia, et land der mennesker fra Syria ikke har mulighet til å søke asyl. Nettopp dette med muligheten til å søke asyl er et faktum som er viktig å påpeke, og et der norske politikere ofte kommer med misvisende informasjon uten at journalistene sier dem imot. Mennesker fra Syria kan nemlig ikke søke om asyl i Tyrkia og har således heller nesten ingen rettigheter. 

Lesvos, 2017. Foto: Amanda Tunsberg

Flyktningkonvensjonen mister sin mening

I henhold til Flyktningkonvensjonen av 1951 artikkel 1A er en flyktning en person som har «velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk overbevisning eller medlemskap i en bestemt sosial gruppe, og som ikke er i stand til eller på grunn av slik frykt ikke villig til å påberope seg sitt lands beskyttelse».

Noen flykter fra krig i Syria, noen fra evigvarende militærtjeneste i Eritrea, noen fra lovløshet i Somalia, organisert massevoldtekt i Kongo, noen flykter via Iran selv om de opprinnelig kommer fra Afghanistan fordi de står i fare for å bli sendt i krig i Syria, noen tar med seg døtrene sine på flukt så de ikke skal bli omskåret, tvangsgiftet eller kidnappet, noen flykter fra regimer som undertrykker dem på grunn av deres religion eller deres seksuelle legning.

Det er ikke mulig å se med ett blikk på en båt om de som sitter i båten, flykter fordi livet føles håpløst, de ikke har mulighet til å gi sine barn mat og utdannelse, eller fordi de er i reell fare for å miste livet. De 142 landene i verden som har vedtatt flyktningkonvensjonen og dens tilleggsprotokoll, har plikt til å forholde seg til både innhold og formål – å gi hjelp og beskyttelse – når flyktninger befinner seg på deres territorium eller står på grensen for å søke asyl. Det første skrittet skal være å undersøke om de som ber om det, har behov for beskyttelse. Dette er kjernen i flyktningretten. 

Når mennesker er registrert, begynner prosessen med å finne ut hvem som kommer innunder kategorien flyktninger, de som ikke kan returneres. Selve ordet asyl kommer fra antikkens Hellas og betyr tilflukt eller fristed. Internasjonale forpliktelser knyttet til å gi flyktninger beskyttelse betraktes som en gjensidig pakt mellom stater, i en gitt situasjon kan det være omvendt, og det er ikke lenge siden det var vi som var på flukt. I 1945 ble FN etablert, og i 1948 ble menneskerettighetserklæringen vedtatt.

Embetet som FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, ble etablert i 1950, og flyktningkonvensjonen ble vedtatt i 1951. Konvensjonene inneholder bestemmelser om hvilke rettigheter flyktninger har, som bevegelsesfrihet, rett til reisedokumenter, rett til skolegang, rett til sosialhjelp og tilgang til domstolene. De skal vernes mot retur og forfølgelse, det såkalte non-refoulement-prinsippet i artikkel 33. Forbudet mot å returnere noen til fare har blitt tatt med i torturkonvensjonen. 

Fram til 1967 hadde konvensjonen en geografisk begrensning og gjaldt bare europeiske flyktninger, men dette er opphevet de fleste steder. Ett viktig unntak er Tyrkia, som har beholdt den geografiske begrensningen. Mange påstår jo i en opphetet debatt om flyktninger som flytter seg videre fra Tyrkia, at de jo er trygge der, at Tyrkia er en feriedestinasjon. Men den geografiske begrensningen betyr at flyktninger fra land utenfor Europa ikke får konvensjonsstatus i Tyrkia. Syrere kan med andre ord ikke søke om asyl i Tyrkia. 

Det vil si at de knapt har noen rettigheter og ikke blir betraktet som flyktninger, men som vanlige innvandrere.

Fra 2011 var det likevel mange millioner mennesker som søkte tilflukt i Tyrkia, særlig mennesker fra Syria. De fikk midlertidig beskyttelse, men har måttet leve under svært vanskelige forhold. Syriske barn har ikke fått gått på skole, og foreldrene har ikke hatt tilgang til arbeidsmarkedet. Barnetigging er et økende problem, og både svart arbeid mot grov underbetaling og problemer med å finne bolig har ført til at mennesker reiste videre inn i Europa. 

Retten til å søke asyl brytes

Hva faktisk beskyttelse består i, varierer, men det finnes ett felles absolutt, prinsippet om ikke-retur til områder hvor liv og sikkerhet står i fare, det som på engelsk omtales som non-refoulement. Utover det bestemmer stater om noen skal gis asyl midlertidig eller varig. 

Dette betyr i praksis at når vi skyver mennesker tilbake til internasjonalt, tyrkisk eller libysk farvann, bryter vi dette absolutte prinsippet. I verdenserklæringen om menneskerettigheter artikkel 14 fremgår det at enhver har rett til å søke asyl og søke om beskyttelse. Stater kan ikke returnere asylsøkere til et område der liv og helse står i fare, de kan ikke nekte adgang til en som befinner seg på grensen og ber om beskyttelse, og en asylsøker som befinner seg inne på territoriet, kan ikke sendes ut derfra dersom det ikke er trygt. Flyktningkonvensjonen skal gi asylsøkere tilgang til å få prøvd sin sak. 

Non-refoulement-prinsippet, eller ikke-retur-prinsippet, er selve hjørnesteinen i beskyttelsen av flyktninger. I flyktningkonvensjonen er dette returforbudet tatt inn i artikkel 33 (1). Som den eneste beskyttelsesregelen som er nedfelt i konvensjonen betyr dette at stater skal la asylsøkere få krysse grensen og få søke om asyl. Forbudet strekker seg eksterritorialt, noe som betyr at europeiske stater ikke kan returnere noen til land utenfor Europa hvis det kan foreligge menneskerettighetsbrudd der de blir sendt til. I en resolusjon vedtatt i 1979 ble kyststatenes humanitære rolle fremhevet, og det ble presisert at alle kyststater har en humanitær forpliktelse til å la farkoster søke nødhavn innenfor deres territorialfarvann og å gi beskyttelse til de som er om bord som ønsker å søke asyl. Det vekker derfor sterke reaksjoner når EU-medlemsland inngår avtaler med land som Tyrkia og Libya.

Norge deltar aktivt i det europeiske grensekontrollsamarbeidet som Schengen og Dublinsamarbeidet, kjent for mange med Dublinavtalen. Store summer kanaliseres via EUs yttergrensefond som også Norge er med å finansiere. 

«Vi samarbeider med EU og EUs medlemsland fordi vi deler et felles verdigrunnlag og fordi vi trenger felles løsninger på felles utfordringer. Vi samarbeider fordi det er i vår nasjonale interesse» kan man lese på regjeringen.no. 

Jeg finner ingenting om samarbeid rundt asyl og flyktningebeskyttelse.

Resultatet, fem år etter EU-Tyrkia avtalen, er at de greske øyene fortsatt er fulle av mennesker som nå har bodd i telt i flere år, realiteten er at barn fra Syria aldri har satt sine bein i et klasserom, og at undersøkelser viser at internering på øyer er noe av det som fører til aller mest selvskading og selvmord. 

Takket være organisasjoner som Aegean Boat Report har vi nå også grundig dokumentasjon på at mennesker som klarer å ta seg over fra tyrkisk til gresk farvann, og til og med inn på gresk land, blir plukket opp av gresk kystvakt, politi og militære, banket opp, fratatt alle sine eiendeler, strippet og satt ut igjen på små gummiflåter ment for å redde liv, for deretter å skyves tilbake på åpent hav, stikk i strid med selve hjørnesteinen i beskyttelsen av flyktninger.

Fem år etter kan vi vel si at de som tapte mest i avtalen mellom EU og Tyrkia nok en gang var noen av verdens mest sårbare mennesker. 

Annonse
Den eneste publikasjonen som leverer global journalistikk på norsk. Støtt Transit magasin med et abonnement og sikre deg samtidig tilgang til alt innhold.