Med skjulte kameraer var den tyske journalisten Benjamin Best med på å avsløre forholdene der migrantarbeiderne bor og jobber i Qatar. Hvis Norge går inn for å boikotte VM 2022, tror han andre land vil følge etter.
Om halvannet år tas avsparket for verdens største fotballfest – i Qatar.
Mesterskapet har helt siden tildelingen vært omstridt, og blitt beskyldt for å spilles «på en gravplass».
Aktivister, forskere og journalister har avdekket dårlige arbeidskår og dødsfall som kunne vært unngått blant arbeiderne som bygger de spektakulære VM-stadionene. Flere Fifa-topper er siktet for korrupsjon i forbindelse med tildelingen.
Blant grasrota i flere norske fotballklubber, er grensa nådd.
På søndag skal Fotballtinget endelig avgjøre om Norge skal boikotte eller ikke. Rekordmange fotballklubber har meldt seg på den ekstraordinære avstemningen. Etter en kartlegging av TV2, kan det se ut til at det ikke blir flertall.
Medaljens bakside
Den anerkjente journalisten Benjamin Best har laget dokumentaren «Dirty Games: The Dark side of sports» og en rekke minidokumentarer om Qatar, som blant annet har blitt vist på den tyske tv-kanalen ARD.
Best har sett sport trumfe menneskerettigheter altfor mange ganger. I Rio de Janeiro mistet mer enn 77 000 brasilianere hjemmene sine, i forbindelse med OL og VM.
– Fifa tar ikke ansvar for å sørge for at menneskerettsbrudd ikke skjer. Menneskerettigheter var for første gang var en del av kriteriene for tildelingen av VM 2026, men jeg tror dessverre fortsatt at Fifa ikke legger nok press på vertslandene. Nye regler er bra, men de må implementeres, sier Best til Filter Nyheter.
Etter at Fifa sjokkerte verden ved å tildele VM til Qatar i 2010, har Best besøkt landet fire ganger for å filme hvordan arbeiderne lever. Sist var like før pandemien slo til. Han har gått ut av tellingen over hvor mange migranter som har fortalt ham om elendige arbeidskår eller manglende lønn. Lite har blitt bedre etter avskaffelsen av det kontroversielle Kafala-systemet, mener han.
Kafala-systemet var basert på en sponsorordning der migrantarbeiderne var helt avhengige av arbeidsgiveren etter ankomst i Qatar. Arbeiderne trengte tillatelse for å bytte jobb eller forlate landet.
Stuet sammen i ørkenen
Qatar er et lite land i areal. Bare én tiendedel av Islands størrelse. Likevel har landets innflytelse og makt blitt stadig større. For å arrangere VM, fikk landet behov for nye stadioner, infrastruktur og hoteller.
Byggearbeidere bor på et industrifelt i ørkenen, en drøy halvtimes kjøretur unna sentrum. Her sover de tett i tett. Noen sover 10 personer på rom der det maksimalt skal være seks personer, selv under pandemien. Maten arbeiderne får servert er ofte så dårlig at de ikke klarer å spise den, forteller Best.
De aller fleste av dem som velger å ta seg jobb i Qatar, gjør det av mangel på muligheter hjemme. Lønnen sender de direkte til familiene eller landsbyene de kommer fra. I Nepal, et av verdens fattigste land, kan familiene være helt avhengige av å få disse pengene.
Under filmingen av «Dirty Games» ble Best kjent med en nepalsk familie. Deres døde sønn ble sendt hjem fra Qatar. Familien fikk aldri vite hvordan eller hvorfor han døde. Om det var mens han sov eller en ulykke på byggeplassen. Ingen undersøkelser ble gjort, ingen obduksjon.
Hjelpeorganisasjoner i Nepal undersøker flere saker som denne, og prøver å gi informasjon til familiene om hva som kan ha skjedd. Qatars hemmelighold gjør jobben deres vanskelig, ifølge Best.
Bygger omdømme med fotball
Sportsvasking er når stater arrangerer eller sponser store idrettsarrangementer for å flytte fokuset vekk fra menneskerettsbrudd som staten kritiseres for, ifølge Amnesty.
Kort tid etter at Qatar fikk VM, ble søkelyset rettet på arbeiderne som skulle bygge stadionene. De aller fleste som bor i Qatar er utenlandske migrantarbeidere. Kun én av fem qatarske innbyggere er født i landet.
Benjamin Best tror Qatar ønsker å være en «storspiller» i sportens verden.
– Qatar bygger omdømme gjennom sportsvasking. Sammen med politisk og finansiell innflytelse, så er det en del av strategien deres. Dette gjør de rett foran øynene våre, sier Best.
Dødsfall blant arbeidere
I Norge blusset boikott-debatten for alvor opp da den britiske avisen The Guardian meldte at minst 6.500 fremmedarbeidere – fra Sri Lanka, India, Bangladesh, Pakistan og Nepal – døde i Qatar i løpet av en tiårs periode. Tallene er hentet fra landenes ambassader. Gjestearbeidere fra land som Kenya og Filippinene ikke er inkludert.
Antallet The Guardian bruker har blitt kritisert fordi det inkluderer absolutt alle som har arbeidet i Qatar i løpet av dette tidsrommet, uten å ta hensyn til deres yrke eller alder. Qatarske myndigheter hevder at kun 37 av disse er oppført å ha jobbet med stadionanlegg til VM, og at 34 av dødsfallene er registrert som ikke-arbeidsrelaterte.
– Alle som jobber som byggearbeidere i Qatar får en helsesjekk i forkant. Hvis de ikke er friske, så får de ikke lov til å dra. Hvorfor er det da så mange unge folk som plutselig dør av heteslag? Antallet døde er høyt, og om det er 5000, 6000 eller flere, så er det ingen som virkelig vet hva som har skjedd med dem. Dette må etterforskes grundig, mener Best.
Ifølge Best er de offisielle tallene umulige å stole på grunn av manglende transparens.
Heteslag i varmen
En internasjonal studie har undersøkt hvor mange migrantarbeidere som døde av heteslag i den qatarske varmen i forbindelse med VM.
Ett av tre dødsfall, 200 av 571, kunne vært unngått med bedre beskyttelse mot varmen, konkluderer forskerne. Medforfatter Dan Atar, overlege og professor i hjertemedisin ved Universitetet i Oslo, mener sammenhengen er så tydelig at det ikke er tvil om at den finnes. Tallene er basert på dødslister fra nepalske myndigheter fra 2009 til 2017, der det er tydelig at dødstallene følger toppene i varmebølgene de fem første årene.
Atar forteller Filter Nyheter at færre døde i løpet av de varmeste månedene de tre siste årene, noe som kan ha vært en positiv effekt av tiltak.
– Qatarske myndigheter ser ut til å ha tatt problemene på alvor og implementert forholdsregler mot heteslag, understreker han.
Å jobbe ute i den stekende qatarske varmen kan være krevende. Om sommeren er det helt opp mot 50-varmegrader, mens det er nede i rundt 20 grader om vinteren. Mesterskapet måtte flyttes til vinterhalvåret, fordi sommeren er for varm.
– Fra juni til september er det laget strengere regler knyttet til å jobbe ute i varmen. Men allerede i år er reglene brutt av nesten hundre bedrifter. Jeg har flere ganger spurt myndighetene om hvilke sanksjoner disse bedriftene har fått, men jeg har ikke fått svar. Kanskje fortsetter de på akkurat samme måte, frykter Benjamin Best.
«Betydelige forbedringer»
Forhåpningene steg da Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) inngikk en treårig avtale med Qatar i 2017. Året etter flyttet de inn på kontorer i Doha.
I september 2020 ble det innført en ny arbeidslov, for å sikre større frihet til å bytte jobb og en fast minstelønn.
Max Tunon leder det qatarske kontoret i ILO. Han er soleklar på at «betydelige forbedringer» har funnet sted for arbeiderne etter innføring av de nye lovene.
– Før kunne arbeidsgivere behandle arbeidstagere akkurat som de ville. Vi fikk mange klager på manglende betaling av lønn, sier han til Filter Nyheter.
Tunon forteller at et lønnsbeskyttelsessystem nå har forbedret situasjonen, ettersom hver arbeidstagers lønn i privat sektor må betales til en bankkonto.
– Dette gjør at regjeringen kan overvåke hvem som blir betalt og når. Straffene for manglende utbetaling av lønn er økt. Det er større bøter og lengre fengselsstraff, sier Tunon.
Vanskelig å bytte jobb
Likevel erkjenner ILO-representanten at utfordringene ikke er over. Straff for brudd på regler må vedtas raskere, og arbeidernes utestående lønn må betales tilbake før, mener Tunon.
– Implementeringen er ikke feilfri. Vi mottar klager hver dag fra arbeidere, og vi møter dem i samarbeid med myndighetene. Men vi har kommet langt på syv måneder. Det må anerkjennes, mener Tunon.
– Et problem er at dårlige arbeidsgivere prøver å gjøre alt på billigst mulig måte. Under pandemien hadde myndighetene flere inspeksjoner der arbeiderne innkvarteres, og de fant flere brudd, tilføyer han.
En av de største utfordringene, slik Tunon ser det, er at det til tross nye regler fortsatt ikke er lett å skifte arbeidsgiver.
– Vi får flere klager fra arbeiderne som straffes av arbeidsgiver hvis de vil bytte jobb. Arbeidsgiver kan inaktivere ID-dokumentene deres, eller urettmessig anklage dem for å rømme. Dette gjør det vanskelig for dem å få en ny jobb. Vi jobber med qatarske myndigheter om dette og lignende problemstillinger, forsikrer Tunon.
Han påpeker at man ikke kan sammenligne antall arbeidsulykker i Qatar med europeiske land, på grunn av ulike arbeidsforhold.
– Her jobber 40 prosent i byggebransjen. 95 prosent av arbeiderne i privat sektor er migrantarbeidere, sier han.
Tvilsom troverdighet
ILO sitt kontor i Doha blir finansiert med 25 millioner dollar av qatarske myndigheter. Kritikerne stiller spørsmål ved om det ødelegger ILOs uavhengighet.
– De eneste som kan granske endringene i Qatar, blir sponset av qatarske myndigheter. Fra 2013 til 2017 var ILO en av de største kritikerne mot Qatar, men så fort det ble enighet om dette prosjektet, ble de stille. Til alles overraskelse begynte ILO å hedre Qatar, sier Best.
Max Tunon avviser disse anklagene:
– Denne måten å finansiere ILO er ikke uvanlig, og skjer i flere mellom- og høyinntektsland. Vi arbeider fullstendig uavhengig og i samarbeid med flere fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner og sivile organisasjoner, sier han.
Fungerer «på papiret»
Undercover-journalisten Benjamin Best sier lovendringene som har skjedd «på papiret», er langt unna å fungere i praksis. Qatarske firmaer kan for enkelt bryte reglene, uten konsekvenser. Selv om de fleste nå får minstelønnen de er lovet, så får de ikke bonusen de fikk før. I realiteten er inntekten dermed enda lavere, hevder Best.
– Kafala-systemet er ikke avskaffet, fordi det er et økonomisk system. Folk tjener penger på arbeiderne, og derfor er det viktig for de herskende familiene i Qatar. Systemet gir de rike familiene innflytelse og penger, sier han.
– Arbeiderne trenger fortsatt sponsorer for å komme inn til landet, og de er avhengige av arbeidsgiverne som kontrollerer hvor de bor og hva de får i lønn. Hvis arbeiderne vil bytte jobber, så kan firmaene si nei.
Til tross for nye regler som tilsier at arbeiderne skal kunne bytte jobb, har NRK avdekket kontrakter med en klausul som tilsier at arbeiderne må jobbe for firmaet i minst fem år.
– Myndighetene fortalte meg at disse kontraktene er i strid med nye regler, men det viser at Kafala-systemet fortsatt er til stede, forteller Best til Filter Nyheter.
Fredelig protest
I mai kom enda en nyhet fra Qatar som skulle opprøre verden.
Den kenyanske sikkerhetsvakten Malcolm Bidali ble arrestert etter å skrevet syv kritiske blogginnlegg om livet i Qatar under pseudonymet «Noah». Nå er han løslatt, men han anklages ennå for å ha spredt desinformasjon i landet og risikerer ti år i fengsel.
I slutten av april arrangerte flere sikkerhetsvakter en «fredelig demonstrasjon» – midt i arbeidstiden. De protestere blant annet mot at de må jobbe hver eneste dag i uken, uten å få overtidsbetalt.
– Streik er farlig for dem. Arbeiderne kan bli straffet og sendt hjem, forteller Best.
Norsk boikott?
«HUMAN RIGHTS on and off the pitch» står det i disse dager på det norske landslagets t-skjorter før kampstart.
Spørsmålet om Norge skal boikotte eller ikke, handler for mange om hva som er det beste middelet for å sanksjonere mot brudd på menneskerettigheter.
Flertallet i Qatar-utvalget anbefaler ikke å boikotte. Men alle i utvalget er enige om at VM aldri burde gått til Qatar fra starten av.
Sigmund Loland, professor i filosofi og etikk ved Norges idrettshøgskole, har undersøkt tidligere forskning av effekten av sanksjoner og boikotter i internasjonal politikk de siste tiårene.
Loland trekker frem den FN-initierte boikotten av Sør-Afrika under apartheid og idrettsstreiken under andre verdenskrig som de aller mest vellykkede Norge har vært med i. Sistnevnte har idrettsledere kalt «Norges største idrettsprestasjon noensinne».
USA og de alliertes boikott av Moskva-OL i 1980, var ifølge Loland et eksempel på en mislykket boikott, fordi den fikk få konsekvenser annet enn å eskalere spenningen mellom stormaktene. Det samme kan sies om østblokkens boikott av Los Angeles-OL fire år senere.
– Sanksjoner mot menneskerettsbrudd, har vist seg å være de vanskeligste boikottene. Konklusjonen min er at boikottene må være multilaterale for å få resultater. Norge kan ikke stå alene, sier Loland.
Et sterkt signal
Benjamin Best har ingen tro på at en norsk boikott av VM i Qatar gjør situasjonen bedre for arbeiderne. Fortsatt vil Kafala-systemet henge igjen. Fortsatt vil det forekomme brudd på menneskerettigheter, tror han.
Men:
– Hvis et land som Norge sender et så sterkt signal som en boikott, så må Fifa reagere. Jeg tror det kan ha effekt for fremtidige mesterskap. Når fotballnasjoner som Norge viser at de ikke er fornøyde med hva Fifa og Qatar har gjort, så setter det en standard. Dersom Norge går i front, vil andre følge etter, mener Best.
I fremtiden tror han ikke at Qatar vil slutte å trenge arbeidere. Selv med færre byggeprosjekter, vil det alltid være behov for folk innen service, rengjøring, transport og sikkerhetsvakter. I fremtiden vil kanskje Qatar være OL-vert.
– Problemet vil fortsette. Det store spørsmålet er om internasjonale medier vil fortsette å dekke temaet når verdensmesterskapet er over, sier Best.
Dette er en artikkel hentet fra Filter Nyheter, som satser på journalistikk som går i dybden. Les mer om oss her!
