Jeg får knuter i sjela når jeg tenker på at vi i år markerer 70 år med FNs flyktningkonvensjon, at det aldri før har vært så mange mennesker på flukt, og at det i dag, på verdens dag for flyktninger, ikke finnes et eneste redningsskip i noen del av Middelhavet, selv om alle fluktrutene denne sjøveien nok en gang er aktive.
Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter, heter det i den første artikkelen i FNs Verdenserklæring om Menneskerettigheter. Er det egentlig noe hold i denne ideen om at menneskeverdet er absolutt? Det er så godt som umulig for våre medmennesker som rømmer fra sult og humanitære overgrep å ta seg til noen trygg havn.
Ikke-retur-prinsippet er selve hjørnesteinen i beskyttelsen av flyktninger. Som den eneste beskyttelsesregelen som er nedfelt i konvensjonen betyr dette at stater skal la asylsøkere få krysse grensen og få søke om asyl. Europeiske stater kan ikke returnere noen til land utenfor Europa hvis det kan foreligge menneskerettighetsbrudd der de blir sendt til.
Likevel var vi forrige helg vitne til at rekordmange mennesker ble trukket og tvunget tilbake til Libya mot sin vilje selv om de befant seg innenfor Europas sjøgrenser. Den såkalte libyske kystvakten plukker opp mennesker som forsøker å ta seg til sikkerhet og tvinger dem tilbake til dem de flyktet fra.
I europeisk og internasjonalt farvann tillater vi at de samme menneskene som opptrer som libysk milits og menneskesmuglere om natten, får leke kystvakt om dagen, og ikke bare tillater vi det, vi er med på å betale for det.
Middelhavet har areal på 2,5 millioner kvadratkilometer. Det er kjent for å skille, eller knytte sammen Europa, Afrika og Asia. I årtusener har dette vært stedet der religioner, handel og politiske systemer har møttes og influert hverandre. Til alle tider har dette vært en naturlig rute for både handel og migrasjon. Vi er på vei inn i en historieløs tid dersom vi tror at vi kan stanse bevegelsen over Middelhavet ved noen pennestrøk fra europeiske ledere.
For aldri før har forskjellen på hvem som har lov, og hvem som ikke har lov til å krysse havet vært så tydelig. Mens noen mennesker kan fraktes over Middelhavet i verdens største cruiseskip, blir det samme havet, for andre, sakte forvandlet til verdens farligste og dødeligste fluktrute.
På bunnen av havet ligger tusenvis av mobiltelefoner med ubesvarte anrop og bekymrede tekstmeldinger som aldri skal få svar. Der nede i mørket ligger SIM-kort fulle av bilder og minner, universitetspapirer og drømmer om en fremtid et annet sted. Der nede ligger kartene over et annet liv.
Hver gang vi tar et skritt ut i Middelhavet svømmer vi i noens grav.
Jeg får knuter i sjela.
Hvorfor er det så vanskelig for oss å forstå at mennesker setter seg i en båt i håp om en bedre fremtid dersom de lever et liv der deres menneskerettigheter og menneskeverd overhodet ikke blir ivaretatt? Norge er et land som ligger helt på toppen når det gjelder respekt for menneskerettighetene. Kan vi noen gang forestille oss hva det gjør med et menneske å leve i konstant usikkerhet, undertrykkelse, motstand, fattigdom, krig, tortur, avmakt, korrupsjon, voldelige politimenn, overgrep, frykt for kidnapping, organtyveri, omskjæring og systematisk massevoldtekt og slaveri?
Det er ikke så lenge siden vi selv var et av Europas fattige land, undertrykte samer og romanifolk og drev med effektiv utsendelse av jøder.
Glemmer vi så fort eller er det bare mest behagelig å lukke øynene for andre menneskers lidelser?
Massedrukningene i Middelhavet har blitt vist jevnlig i medier og aviser i tjue år, hjelpearbeidere og redningspersonell har stått og skreket i fortvilelse fra Middelhavets strender med døde barn i armene uten at Europas ledere har reagert nevneverdig.
Rettferdighet må være et løfte. Et løfte om fremtidig rettferdighet og det er her vårt ansvar ligger. Den største forbrytelsen er ikke bare det vi har gjort tidligere i historien, det er det at vi lar det skje igjen. Rettferdighet og menneskerettigheter krever at vi alle tar ansvar, og at vi alle handler. Hver og en av oss bærer det ansvaret når vi vet at urett blir begått, hvis ikke er vi stille deltakende.
Har vi blitt så vant til andre menneskers lidelser at den ikke lenger berører oss?
Hvis vi ikke lenger er ansvarlige og oppmerksomme på den jorda som tilhører oss alle, ender vi opp uten evne til å ta vare på hverandre. Er det slik at i denne globaliserte verden har vi trådt inn i globalisert likegyldighet? Vi har blitt vant til andres lidelser, det berører meg ikke, det er ikke mitt ansvar! Den globaliserte likegyldigheten gjør oss alle navnløse, ansvarlige, men navnløse og ansiktsløse.
På mobilen min har jeg et bilde av et lite barn, ennå ikke ett år gammel. Den lille er skylt i land på en strand, død og alene er den nakne kroppen pakket inn i sjøplast. Bildet er et perfekt symbol på vårt svik både overfor mennesker på flukt og den jorda vi lever på.
Det må være menneskets løfte til hverandre at vi ikke stilltiende skal betrakte andres lidelser – hvis ikke ender vi alle sammen opp med knuter i sjela.
Kristina Quintano
Budbringeren fra Helvete
