5. des 22

Haiti fortjener permanent og forutsigbar støtte, for håp og endring

Siden onsdag har jeg gjort lite annet enn å lete etter og lese nyheter om Haiti. Drapet på president Jovenel Moïse er et stort sjokk, og sammen med den siste tidens ekstreme sikkerhetsutfordringer og voldsbølge i landet, er dette alt annet enn hverdagskost for haitianerne. Nå råder stor engstelse og frykt for hva som vil skje videre. Og et behov for å forstå hva som har skjedd. 

Dette gir meg et behov for å si noe om dette landet som jeg er så glad i. Det er i år tjue år siden jeg først ble kjent med Haiti. Mange av dere jeg har møtt etter det, har jeg ivret for at må ta turen dit, oppleve strendene, fjellene, skogene, maten, språket, musikken, lære haitianske trommer, lære den stolte revolusjonshistorien, dra på jazzfestival, ta taptap og mopedtaxi, drikke en iskald Prestige eller en glohet Rebo, lese om voodoo og kulturen som følger religionen, forsøke å forstå den sosiale veven, politikken og nødhjelpsverdenen, og selvfølgelig kunst, kunst, kunst, kunst og enda mer kunst. For meg har alt dette skapt et helt eget rom i livet.

Jeg skriver ikke nå i et forsøk på å formilde inntrykket av den desperat prekære situasjonen for flertallet i Haiti. For de aller fleste mangler alt, millioner står i fare for å sulte, i tillegg til at sikkerhetssituasjonen er sånn noen steder nå at man risikerer livet ved å gå ut. Det har vært en dramatisk forverring av det meste de siste årene, og Haiti trenger hjelp til å komme seg videre.

Jeg skriver i frustrasjon over at det bare er når det hender ekstreme ting av dette kaliberet, at Haiti får oppmerksomhet. Dersom verdenssamfunnet nå igjen retter blikket den veien, er det mitt håp at vi – media, norske myndigheter, organisasjoner, og andre som driver med formidling og jobber med Haiti – neste gang blikket igjen fjernes, streber etter å vie oppmerksomhet til den organiserte, fredelige, bærekraftige, fremtidsrettede mobiliseringen som hele tiden pågår lokalt, helt uavhengig av de sensasjonelle hendelsene og tross de ekstremt vanskelige forholdene. Kampen særlig de unge tar mot korrupsjon og straffefrihet, for grunnlovsendringer, bedre infrastruktur, bedre helse, sanitær, utdanning, matsikkerhet. Vi må formidle mer av nyansene, innsatsen, kreativiteten og drivkraften som også er en del av dette bildet. 

Mediestillheten kommer dessverre raskt, allerede i dag, fire dager etter drapet på presidenten, er det stille i norsk presse. Derfor vil jeg anbefale særlig Miami Herald, N.Y. Times og The Guardian blant de store avisene som fortsetter å oppdatere saken.

Haiti fortjener ikke det kategoriske stempelet «Failed State», til det er det for mange indre og ytre maktfaktorer som enten holder igjen eller pusher på for sine egne interesser. De er ikke og har ikke vært interessert i å bygge staten på fellesskapets vegne.

Befolkningen fortjener derimot en permanent, forutsigbar, ikke-sensasjonsdrevet støtte i sin legitime, nødvendige kamp for en bedre fremtid for alle haitianere. Kjenner de at de har slik støtte, får de i det aller minste kanskje mer av håpet de trenger for å stå det ut!

Hvis du vil, kan du bruke en liten stund til å lese (eller høre på) dette intervjuet med representanter for den største protestbevegelsen mot korrupsjon og straffefrihet i Haiti, PetroCaribeChallenge og kollektivet Nou Pap Dòmi. Da vil du forstå litt mer av hvilke samfunnsgrupper som har samlet seg mot det gjennomkorrupte systemet, hvordan de forsøker å skape endring, og hva slags fremtid de ser for seg. (Lenke til intervju hos Taylor & Francis Online)

ALLE FOTO AV SIGNE PRØIS:

LES OGSÅ

FØLG

1,432FansLik
499FølgereFølg
803FølgereFølg
- Annonse -

SISTE NYTT