Propagandavideo av kampferdighetene til Taliban-krigere vist på afghansk nasjonal TV.

– Taliban er ikke Nelson Mandela. Å tenke at det kan hende de er det, er latterlig.

Det sier Graeme Wood til Filter Nyheter. Wood er fast skribent for The Atlantic og forfatter av boken «De fremmedes vei: Møter med Den islamske staten». Som journalist har han rapportert fra flere konfliktsoner, deriblant Afghanistan og Pakistan.

Taliban har jobbet aktivt med profilering og «rebranding» i ukene etter at de erklærte Afghanistan et islamsk emirat under deres kontroll.

På engelskspråklige pressekonferanser og i sosiale medier har de lovet fred, moderasjon og ivaretakelse av menneskerettigheter så lenge de er i tråd med [deres strenge tolkning av] islamsk lov. Taliban skulle avstå fra represalier, politiske motstandere skulle få amnesti, og jenter og kvinners rettigheter skulle sikres.

Men siste nytt fra Afghanistan sender andre signaler:

  • Tirsdag utnevnte Taliban en interimregjering bestående utelukkende av menn, der flere ministre står på FNs sanksjonsliste og der nær alle tilhører den etniske gruppen pasjtunere.
  • Afghanske journalister blir pågrepet og utsatt for vold av politiet.
  • Demonstrasjoner som ikke er forhåndsgodkjent av Taliban blir forbudt.

Graeme Wood mener det er all grunn til å tvile på Talibans «moderate» fremstilling av seg selv.

– Taliban har flere ganger i fortiden hevdet at de er en ny, vennligere og mykere gruppe. Og det har aldri vært sant tidligere. Kanskje de har forandret seg nå. Men vi bør ikke ta dem på ordet når de sier det, sier han.

Kastrerte og hang avsatt president

I artikkelen «This Is Not the Taliban 2.0» gjengir Wood hva som skjedde forrige gang Taliban tok over makten, i 1996:

- Annonse -Gratis bok til nye abonnenter

Samtidig som seierherrene lovet amnesti til sine fiender, skar de kjønnsorganene av den avsatte presidenten Mohammad Najibullah, før de hang ham fra en lyktestolpe, visstnok med de avskårne kroppsdelene dyttet inn i munnen hans.

– Dette er en gruppe som ikke respekterer menneskerettighetene, krigens regler eller andre internasjonale standarder, sier Wood.

Blant annet har Taliban-krigere vært barbariske mot landets mange etniske og religiøse minoriteter. Wood forteller at historiene man hører om Talibans «masse-nedslaktninger» av etniske minoriteter «får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg».

Hazara-barn i Sentral-Afghanistan. Foto: Creative Commons

I begynnelsen av juli skal Taliban ha drept ni menn fra hazara-minoriteten i en provins sør for Kabul, der tre av dem skal ha blitt torturert i hjel, ifølge Amnesty.

Hazara-folket er den tredje største etniske minoriteten i Afghanistan og den mest forfulgte. De fleste hazaraer er sjiamuslimer og skiller seg fra brorparten av den afghanske befolkningen som er sunnimuslimer.

De siste dagene er det kommet meldinger om at Taliban også har anholdt tajikere, en annen etnisk minoritet, i Kabul.

– Taliban satt ved makten i fem år og i ytterligere 20 år har de eksistert som en geriljastyrke. Ikke på noe tidspunkt i løpet av de årene har de vist oss at de har endret seg fra slik de opprinnelig fremsto, påpeker Wood.

Banker opp journalister

Taliban har lovet at de skal verne om ytrings- og pressefriheten innenfor rammene av islamsk lov.

Men så sent som 6. august gjennomførte Taliban et attentat mot de afghanske myndighetenes presse- og mediesjef Dawa Khan Menapal, som også hadde vært talsperson for avsatt president Ashraf Ghani.

Onsdag ble to afghanske journalister slått med batonger, elektriske kabler og pisker og påført andre skader av Taliban, da de dekket en protest med kvinnelige demonstranter i Kabul.

Journalistene ble pågrepet og tatt med til politistasjonen der volden ble utført, fordi de tok bilder av og filmet demonstrasjonen. Begge var på oppdrag for avisen Etilaat Roz.

Fotograf Nematullah Naqdi fortalte til AFP at Taliban-krigere sparket ham i hodet og at han trodde de kom til å drepe ham.

Da han spurte hvorfor han ble slått, var svaret at han skulle være glad han ikke ble halshugd.

De siste dagene er det rapportert om et titalls liknende saker, der afghanske journalister blir anholdt, slått og forhindret fra å gjøre jobben sin. I slutten av august informerte talsperson Suhail Shaheen at Taliban hadde oppnevnt en «komité for å berolige media» som skal håndtere «medieproblemer i Kabul».

«Den offisielle talemåten skiller seg fullstendig fra virkeligheten som kan observeres på bakken», sa Zaki Daryabi, redaktør i Etilaat Roz, til AFP, med henvisning til hvordan Taliban har ordlagt seg offentlig.

Kvinner må ikke «eksponeres»

Da Taliban sist satt ved makten, ble kvinner steinet til døde for «utroskap», selv ved tilfeller der de var blitt voldtatt. Enkelte ble henrettet foran fullsatte idrettsarenaer med titusener av tilskuere. I 2015 ble en kvinne steinet til døde i et Taliban-kontrollert område vest i Afghanistan, for å ha hatt utenomekteskapelig sex med sin forlovede.

Taliban nektet kvinner å ta utdanning, arbeide eller bevege seg utenfor hjemmet uten følge av en mann. 

«Kvinner er som juveler: du legger dem i et skrin og beskytter dem. Du må ta vare på dem, du eksponerer dem ikke,» skal Taliban ha sagt da FN ba om å få bygge jenteskoler i landet.

De siste ukene har Taliban gjennom flere medieutspill hevdet at jenter og kvinners rettigheter skal bli ivaretatt i Talibans «nye» Afghanistan:

  • TV-innslag av jenter som går på skole er blitt delt av Talibans talspersoner på Twitter. Under én av videosnuttene står det: «Taliban: Jenter på første til tolvte trinn kan gå på skole».
  • Det har sirkulert bilder og TV-innslag fra landets universiteter, som viser kvinner blant studentene – om enn i segregerte seminarrom
  • Kvinnelige journalister iført hijab har dukket opp på nyhetssendinger på afghanske TV-kanaler.

Samtidig er det allerede tegn til at afghanske kvinners rettigheter er i ferd med å innskrenkes.

Onsdag ga Taliban beskjed om at kvinner ikke får delta i idrett fordi kvinnene kan «komme i en situasjon der deres ansikt og kropp ikke er dekket til». Plakater som viser utildekkede kvinner skal være revet ned eller malt over flere steder i Kabul. Og butikkselgere melder om stor vekst i etterspørselen etter det heldekkende plagget burka.

Demonstranter slått på åpen gate

I protest har afghanske kvinner den siste uken trukket ut i gatene i bysentre over hele landet.

De kvinnelige demonstrantene krever likestilling og rett til utdanning og arbeid. De protesterer mot at ingen kvinner er med i den nyoppnevnte regjeringen og kritiserer det de mener er Pakistans innblanding i landet.

Demonstrasjonene har ikke falt i god jord hos Taliban.

Flere kvinner har blitt pisket og slått med elektriske batonger under demonstrasjonene. Fire menn skal senere ha blitt arrestert for noen av voldstilfellene, ifølge Taliban.

Torsdag varslet Talibans talsperson Zabihullah Muhajid at de som demonsterer i Kabul og andre byer uten forhåndsgodkjenning vil bli møtt med «strenge rettslige skritt».

«Radio silence» i provinsene

Ifølge Amnesty skal Taliban ha kuttet mobiltelefon-nettet i områder de har tatt kontroll over de siste månedene og med det begrenset hvilke bilder og videoer som blir delt derfra.

– Omtrent hva som helst kan foregå i de mindre byene i landet. Det kan være at ting går bra der, eller at folk blir skutt i gatene. Det kan vi ikke vite, sier Wood til Filter Nyheter.

De aller fleste reporterne som jobber for utenlandske redaksjoner befinner seg nå i Kabul, og Wood mener det bidrar til en skjevhet i medienes rapportering fra Afghanistan.

Torsdag kom det meldinger om at Taliban skal ha stengt ned internett også i deler av Kabul.

Mange frykter nye sensurtiltak. På Twitter ble det denne uka spredt ubekreftede meldinger om at Taliban vil overvåke telefonsamtaler, WhatsApp, Twitter, Facebook og andre sosiale medier. (Det er høyst uklart om Taliban har teknologien og ressursene som skal til for så detaljert overvåkning).

Talibans propagandamaskineri

Siden Taliban tok kontroll over Afghanistan har de stilt hyppig opp på pressekonferanser for å forsikre det internasjonale samfunnet om at et nytt, moderat og inklusivt Taliban-styre nå vil regjere landet.

– Jeg er imponert over hvor godt Taliban har greid å interagere med media, og spesielt utenlandske medier, sier Wood.

Forfatteren trekker frem hvordan Taliban har funnet engelsk-kyndige personer til å stille foran kamera. De har formulert seg gjennomtenkt og forsiktig og unnlatt å vektlegge de delene av det politiske programmet som er vanskeligst for Vesten å akseptere.

– Dette er alle tegn på en kompetent PR-strategi, sier Wood.

Bak Talibans «nye image» er også en koordinert sosiale medier-kampanje. Til BBC fortalte Qari Saeed Khosty,  Talibans SoMe-sjef, at teamet hans av frivillige jobber målrettet mot ulike plattformer for å få Taliban-vennlig innhold og hashtagger til å trende.

I forbindelse med kvinne-protestene den siste uken, er det delt videoer av kvinnelige «mot-marsjer» til støtte for Taliban-regimet. En person tvitrer:

«Dette er de stolte søstrene til Afghanistan og Malala, men media bringer bare noen få nyheter til skjermen. En søsters melding på engelsk. Spre det godt.» På plakaten står det «We are safe.»

I tillegg til å kontre negativ omtale i sosiale medier, sprer Taliban medieinnhold på nasjonale TV-kanaler for å gi inntrykk av hvor mektige de er.

Blant videoene som kringkastes på nasjonalt fjernsyn, er Talibans paradering av diverse våpen som bilbomber, selvmordsvester og raketter. De viser også frem «villige martyrer» og kampferdighetene til utvalgte Taliban-krigere. 

Til BBC skrøt Khosty av at Taliban har fire, fullt utrustede multimedia-studio som de bruker til å produsere lyd- og videoinnhold og digital merkevarebygging.

Fra steinalder til smartphone

Talibans aktive tilstedeværelse på digitale plattformer står i kontrast til hvordan gruppen gjerne assosieres med det rurale Afghanistan.

– Hvordan kan det ha seg at Talibans talspersoner, som i all hovedsak er middelaldrende menn, er så komfortable med Twitter? 

– Det er ikke som om de kom rett fra hulene sine og inn til Kabul, svarer Wood.

Han minner om at Taliban på 1990-tallet hadde kontorer i New York og andre verdensbyer og var representert i land som Pakistan og Saudi-Arabia.

– Så de har alltid hatt folk i utlandet som mestrer den moderne verden og teknologi.

Men han peker også på hvilken teknologisk reise både Taliban og afghanere generelt har hatt de siste 20 årene.

– Hvis du dro til landsbygda utenfor Kandahar i 1994, levde folk – beklager å si det – omtrent som i steinalderen. Hvis du drar dit i dag, har folk mobiltelefoner. 

Wood sier verden ville blitt sjokkert hvis Taliban anno 1996 hadde forstått at de måtte holde pressekonferanser på engelsk og fremme et budskap som gikk hjem hos befolkningene i Europa og Kina. Men at de, som alle andre, er blitt eksponert for verden gjennom «de dypt gjennomtrengende globale mediene» de siste tiårene.

– I dag forstår Taliban viktigheten av en veloverveid fotoseanse, hvor de skal stå og hva de skal ha på seg. 

Et annet tegn til forandring er de store reklametavlene med portretter av Taliban-ledere som pryder gatebildet flere steder. For 20 år siden regnet Taliban det som en synd etter sharia-loven å avbilde mennesker. Selv om Wood sier han tror Taliban heller ikke den gang la altfor mye vekt på den religiøse regelen.

– Hvis du som journalist tok et bilde av noen ute på gata, ga de deg gjerne en tommel opp. De skjøt deg ikke om du gjorde det.

Mer enn blodstenkede ruiner

Wood tror en stor del av Talibans propaganda er rettet mot hjemmepublikumet. Ifølge ham er det Talibans forsøk på å få folk til å bli værende i landet som de nå har erobret, og overbevise dem om at livet i det «nye» Afghanistan ikke blir miserabelt.

Afghanistan er et rikere land enn før, og Taliban vil ikke at alle pengene skal forsvinne, mener han.

– Jeg tror Taliban er forbløffet over hvor heldige de har vært. Da de inntok Kabul denne gang var de plutselig herrer over en ordentlig by og ikke bare en haug med stein dekket av blod.

Han tror likevel det kan bli utfordrende å overbevise innbyggerne i Kabul. Selv om Taliban har noen støttespillere der, er Kabul en kulturelt mangfoldig by der alle de etniske minoritetene er representert og med internasjonal tilstedeværelse. Flere der vil være skeptiske til at en provinsiell gruppe som Taliban skal kunne styre Kabul på en god måte, tror han.

I tillegg antar Wood at Taliban vil få det vanskelig med å høste tillit blant de etniske minoritetene ute i provinsene.

– Etter 25 års historie med å torturere og drepe hazaraere, hvorfor skulle de ikke heller øyeblikkelig velge å flykte eller slåss mot dem? spør Wood retorisk, og fortsetter:

– Hvis jeg var hazara, ville jeg ikke ha stolt på Taliban. De har vist så mange ganger at de ikke er til å stole på.

Samtidig mener han det vil være en økonomisk katastrofe for Taliban om alle de etniske tajikerne, usbekerne og hazara-folket flykter til andre land og tar med seg det de eier.

– Det er allerede ille nok at så mange utdannede afghanere som jobbet for amerikanerne har sagt at de ikke kommer til å bli værende. Hvis alle andre drar også, hva sitter de da igjen med? En masse tomme bygninger og et land som snart er tilbake i tilstanden det var i, i 2001.

Vil ha Kina som døråpner

— Det er akkurat nå Taliban har det sterkeste insentivet til å endre seg. Det er nå alle de økonomiske, materielle og politiske insentivene er tilgjengelig for dem, sier Wood, og viser til Talibans behov for internasjonal anerkjennelse.

Kina er blant landene som Taliban-regjeringen nå er i samtaler med. Sent i juli ble Talibans representanter invitert til et todagers diplomatisk toppmøte i den kinesiske byen Tianjin. Og forrige uke møtte kinesiske utsendinger med Taliban i Afghanistan.

Talsperson Zabihullah Mujahid skal ha sagt at Kina vil bli Talibans port til det internasjonale markedet, med henvisning til deres planer om å gjenopplive Silkeveien.

– Men de andre landene er ikke noen tåper. De kjenner Taliban fra tidligere. Så de er forståelig nok svært motvillige til å bare skulle stole på dem, sier Wood.

Han viser til hvordan Kina ble «belønnet» forrige gang de tilnærmet seg Taliban:

Da ødela de Bamiyan-buddhaene – to statuer fra det 6. århundret som var hugd i fjell i Hazarajat-provinsen sentralt i Afghanistan. Taliban-regjeringen erklærte statuene for «avguder» og sprengte dem i filler i mars 2001. Det gjorde det umulig for Kina å anerkjenne det daværende regimet.

Den høyere av de to Bamiyan-buddhaene før de ble ødelagt. Foto: Creative Commons

– Hvis Kina hadde anerkjent Taliban den gang, hadde det vært en mulighet for at flere land ville fulgt etter. Og likevel greide de ikke å stoppe seg selv fra å ødelegge et viktig kulturarvsted.

Wood tror Talibans «nye image» er fullstendig pragmatisk. Han tror de fremstiller seg som moderate og troverdige så lenge det er nyttig for dem. For å se om Taliban virkelig er blitt mer moderate, må man dømme dem etter hva de faktisk gjør, ifølge ham.

– Mener de at det er riktig å tillate kvinner å ha menneskerettigheter? Mener de det er rett å behandle sine fiender med menneskerettigheter?

På et tidspunkt blir Taliban nødt til å svare på om de har endret noen av sine religiøse lovtolkninger – om de går tilbake på noen av sine tidligere overbevisninger og kan begrunne hvorfor de i så fall gjør det, resonnerer han.

– Jeg håper Taliban har forandret seg, men det er ikke noe bevis for det så langt.

Dette er en artikkel hentet fra Filter Nyheter, som satser på journalistikk som går i dybden. Les mer om oss her!

Annonse
Den eneste publikasjonen som leverer global journalistikk på norsk. Støtt Transit magasin med et abonnement og sikre deg samtidig tilgang til alt innhold.