Sosialdemokratene ble valgets klare vinnere i Tyskland, men tyngdepunktet forblir i sentrum

Dette er fjerde artikkel fra Karsten Aase-Nilsen i en serie analyser og kommentarer i forbindelse med Tysklands valg på ny Bundestag, 26. september. Følg også hans blogg Tysktime.

Det sosialdemokratiske partiet, SPD, ble valgets klare vinnere. Kristeligdemokratene (CDU/CSU), Angela Merkels parti, gjorde derimot sitt dårligste valg siden 1949. Både De Grønne og liberale FDP hadde framgang fra valget i 2017, selv om særlig De Grønne hadde gjort seg forhåpninger om et bedre resultat. De to fløypartiene – høyrepopulistiske AfD og venstresosialistiske Die Linke – opplevde begge betydelig tilbakegang. Die Linkes dårlige resultat innebærer at en rød-rød-grønn allianse med SPD og De Grønne ikke lenger er et aktuelt regjeringsalternativ.

Med sine 25,7 % kan SPD notere seg en fremgang på 5,2 % fra valget i 2017, men hele 10 % fram i forhold til målingene partiet oppnådde så sent som i april/mai i år. Oppgangsbølgen under ledelse av kanslerkandidat Olaf Scholz bidro sannsynligvis sterkt til at partiet også kunne innkassere valgseire i de to parallelt avholdte delstatsvalgene i Berlin og Vorpommern-Mecklenburg. 

CDU/CSU opplevde med sine 24,1 % en tilbakegang på hele 8,8% fra forrige valg. De to andre valgtaperne, AfD og Die Linke, gikk tilbake med hhv 2,3 % og 4,3 %. Med sine 4,9 % havnet Die Linke under sperregrensen på 5 %. En bestemmelse i valgloven om at partier med minst tre direktevalgte mandater er sikret representasjon i henhold til prosentvis oppslutning gjør at Die Linke vil bli representert med en gruppe også i kommende Forbundsdag.

I tillegg til SPD kan også De Grønne og markedsliberale FDP beskrives som valgvinnere. Etter målinger på opp mot 27-28 % for de Grønne så sent som i mai i år, er det vanskelig å anse et resultat på 14,8% som spesielt vellykket. Sammenlignet med resultatet fra valget i 2017 representerer det likevel en fremgang på 5,9 %. FDP bekrefter med et resultat på 11,5 % et langvarig stabilt nivå på rundt 11-12 %, og går fram med 0,8 % sammenlignet med valget i 2017.

Både De Grønne og FDP hentet mye av sin stemmetilvekst fra de unge velgergruppene. SPD kan tilskrive mye av sin fremgang et tilsig av tidligere CDU-velgere i aldersgruppene over 60 år.

Sentrum vil avgjøre

Tyskland står nå foran en periode med krevende regjeringsforhandlinger. Selv om en videreføring av nåværende storkoalisjon av CDU/CSU og SPD, evt. utvidet med FDP til en såkalt «Deutschlandkoalisjon», ikke på forhånd kan utelukkes, kommer sonderingene og forhandlingene i praksis til å dreie seg om to alternative konstellasjoner: det såkalte «trafikklysalternativet» (SPD, FDP og De Grønne) og den såkalte «Jamaicakoalisjonen» (CDU/CSU, FDP og De Grønne). 

Den tyske grunnloven har detaljerte bestemmelser for valget av bundeskansler og oppnevning av regjeringsmedlemmer, men sier ingenting om de politiske sonderingsprosessene forut for dette. Slik det nå ser ut, vil det være de politiske retningsvalgene til FDP og De Grønne som til syvende og sist avgjør hvilken av de to treerkonstellasjone som får gjennomslag. Som valgvinner kan SPD med god rett kan fremholde at de har «hevd på» kanslerposten. Noe tvingende ligger det imidlertid ikke i dette. 

Kommer De Grønne og FDP til enighet om å peke på en av de to kanslerkandidatene – Olaf Scholz eller Armin Laschet – vil de i praksis kunne bestemme hvilken regjering Tyskland vil få i kommende fireårsperiode. 

Derfor kunne FDP-leder Christian Lindner allerede på valgkvelden signalisere ønske om politiske sonderinger med De Grønne før man går videre til samtaler med hhv. CDU/CSU og SPD.

Det finnes mange berøringspunkter mellom De Grønne og FDP innenfor det man kan kalle det «liberale kjerneområdet» – borgerrettigheter, innvandringspolitikk, styrking av sivilsamfunnet osv. Men også når det gjelder behovet for modernisering, industriell innovasjon og oppbrudd i retning av en mer grønn økonomien er grunnlaget for politisk samforståelse til stede. Det store hinderet vil bl.a. ligge i ulike syn på hvordan bl.a. nødvendige klimainvesteringer skal finansieres. De Grønne legger til grunn at både skatteøkninger og statlige låneopptak er nødvendig for å gjennomføre investeringene, FDP er prinsipiell i sin avvisning av begge deler.

FDP har vært veldig tydelige på at de kjenner større politisk nærhet til CDU/CSU enn til SPD, og i utgangspunktet derfor vil foretrekke «Trafikklysalternativet».

Motsatt er det liten tvil om at De Grønne primært ønsker å bygge regjeringen på et samarbeid med SPD. Særlig på valgkampens andre tunge temaområde – sosial ulikhet, omfordeling, barnefattigdom osv – er det åpenbart at nærheten til SPD er større enn til CDU/CSU. Samtidig deltar både De Grønne og FDP i regjeringssamarbeid av begge typer på delstatsnivå, i Schleswig-Holstein i en Jamaicakoalisjon, i Rheinland-Pfalz i en Trafikklysregjering.

I forkant av valgdagen stod disse alternativene fram som mulige utfall:

«Jamaica»-sort-gult-grønt: CDU/CSU, FDP og De Grønne

«Trafikklys»-rødt-gult-grønt: SPD, FDP og De Grønne

«Rød-rød-grønt»: SPD, Die Linke og De Grønne

SPD hevder mandat

For SPD står det klart at de har fått tydelig mandat fra velgerne om å danne regjering. Kanslerkandidat Olaf Scholz uttalte allerede valgkvelden at det gode valgresultatet for SPD måtte tolkes som et signal fra velgerne om behov for endring: «Noen partier har opplevd fremgang, andre ikke – i dette ligger det også et budskap».

CDU/CSU og Armin Laschet for sin del har altså, tross valgnederlaget, valgt å ikke gi opp kampen om regjeringsmakten.  Laschets rival om kanslerposten, CSU-leder Markus Söder, uttrykte det slik i en kommentar til Die Tageszeitung dagen etter valget: «Vi tror bestemt at en Jamaicakoalisjon har muligheter, (…) og går inn i de kommende forhandlingene med et klart mål om at Armin Laschet blir Tysklands nye forbundskansler».

Uroen og misnøyen innad i CDU/CSU er likevel sterk. Sachsens ministerpresident Michael Kretschmer uttalte i en kommentar til TV-stasjonen MDR mandag morgen at «CDU/CSU ikke har fått noe regjeringsoppdrag», og at «…linjen om å streve etter regjeringsmakt tross valgnederlaget følger den samme kursen som har resultert i partiets kraftige tilbakegang, og som ikke har fremtiden foran seg». Tilsvarende kritikk har bl.a. kommet fra partiveteranen Norbert Röttgen.

Mislykkes Laschet i sine regjeringsambisjoner, er det tvilsomt om han vil overleve som CDU-leder.

I de FDPs og De Grønnes forhandlinger med de to aktuelle kanslerpartiene, SPD og CDU/CSU, vil de begge kunne opptre med vissheten om at regjeringsflertall uten dem ikke kan oppnås. Dermed vil vi altså stå overfor den uvanlige situasjon at de to langvarige politiske motstanderne i felleskap vil kunne sette betingelsene for koalisjonsavtalen som Tysklands fremtidige regjering skal bygge på – enten den blir med CDU/CSU eller SPD. En svekket Armin Laschet vil her ha mindre å gå på enn valgvinneren Olaf Scholz.

---

Denne artikkelen er skrevet av Karsten Aase-Nilsen – skribent og ansvarlig for bloggen Tysktime.