Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Skikkelsen Lenin og statsterrorismen og myrderiene han beredte grunnen for kan det ikke knyttes noe annet enn den sterkeste fordømmelse til. Hans politiske prosjekt og hans skrifter har også null av verdi for vår tid, aller minst for venstreorienterte – historisk kontekst eller ei.
Det som likevel har forundret meg aldri så lite i siste ukes mediebrudulje, er at så få har stoppet opp og spurt seg hva slags pris denne «Leninprisen» egentlig er. Følger man devisen om «follow the money», blir det nemlig klart at dette hverken er en Leninpris, en Putinpris eller en Jan Myrdal-pris, men rett og slett en «Lasse Diding-pris».
Pengene kommer nemlig i sin helhet fra millonærarvingen, eksentrikeren og SPA-hotelldirektøren Lasse Diding, fra den pyntelige, borgerlige vest-svenske kystbyen Varberg. Myrdal selv var temmelig blakk på sine eldre dager, og levde derfor også i betydelig grad på Didings penger. Det sier iallfall mine svenske kilder.
I tillegg til sin promotering av leninistisk-stalinistisk ideologi driver Diding i dag de to særegne og elegante SPA-hotellene «Hotel Gästis» og «Hotel Havanna», et av dem med plassering rett ut i Varbergs skjærgård, begge med individuelt utformede interiører, «kommunistrøde» møbler og avanserte spaprogrammer. Jeg så dem begge sist sommer under et stopp i byen.
For en tid tilbake prøvde Diding å få reist en svær statue av Lenin i Varbergs «Engelska parken» og å gi den navnet «Leninparken», mot finansiering av parkens rehabilitering. Varbergs kommun sa naturlig nok nei.
Noen år tidligere hadde han likevel mottatt prisen for «årets företagare» i Varberg. Etter sønnens fødsel førte han en årelang rettslig strid for å kunne gi ham navnet: «Brfxxccxxmnpcccclllmmnprxvclmnckssqlbb11116». Her forleden var han også ute og hyllet Belarus’ president Aleksandr Lukasjenko.
Om Diding er drevet av en skakkjørt «ideologisk overbevisning», om han er en slags borgerlig provokatør som bare liker å lage moro og støy med pengene sine eller om han rent ut sagt er «galen» – slik en seriøs stemme var overbevist om på en svensk FB-tråd jeg nylig var inne på – har jeg ikke grunnlag for å mene noe bestemt om. Men at det er en viss avstand mellom skikkelsen Didings sysler anno 2023 og den ekstremt voldelige og dramatiske situasjonen det russiske folk sto oppe i hundre år tidligere, er iallfall hevet over tvil.
Vi har den siste uka hatt en debatt om en totalitær politisk ideologi og dens morderiske konsekvenser, og om en verdensberømt norsk forfatter som er villig til å ta i mot en litterær pris i dets navn. Debatten er viktig i seg selv. Men penger lukter ikke, heter det jo.
Hva om Diding hadde vært noen hakk mindre sprø, forbindelsen til Myrdal ikke så eksplisitt og prisen f.eks. hadde hatt navnet «Rosa Luxemburg-prisen» (slik en svensk FB-venn nylig kastet fram)? Det er iallfall ikke noe galt med den litterære begrunnelsen for å gi prisen til Knausgård, så langt jeg kan bedømme. I seg selv kan det vel heller ikke være noe problem at prisen skal fremme «venstreorientert, rebellisk litteratur», som det heter på prisens nettsider.
Så når Knausgård i november i år har mottatt sin pris på Varberg teater, fått seg en treat i spaen og den velgjørende duften av Didings havannaer har fått gjort sitt, kan han jo gå på hotellrommet, åpne nettbanken og overføre hele prissummen til den ukrainske motstandskampen. Det hadde vært vakkert – kanskje til og med dialektisk.
Og så tar vi neste år en ny debatt om nødvendigheten av årvåkenhet mot alle varianter av totalitært blendverk.
Denne teksten er skrevet av Karsten Aase-Nilsen, skribent og blogger – ansvarlig for bloggen Tysktime.
LES OGSÅ:
