Europas museer tar oppgjør med kolonial arv

DEKOLONIALISERING AV EUROPAS MUSEER: Hvordan vi forstår vår nåtid handler også om hvordan vi forstår vår fortid. Det kan handle om gatenavn og offentlige minnesmerker, og det kan handle om grunnlaget for Europas museer. Det pågår for tiden en rekke prosesser for tilbakeføring av kunstgjenstander som kom i museenes eie gjennom utøvelse av kolonial vold. TRANSIT MAGASIN vil gjennom en serie artikler utforske historiene bak disse prosessene.

LES TIDLIGERE ARTIKLER I SERIEN:

• Murene har falt, av Karsten Aase-Nilsen (26. mars)
• Hvor vi kommer fra, av Mohamed Abdi (19. mai)
• Museet som skulle sette primitiv kunst og Jacques Chirac på det koloniale verdenskartet, av Vibeke Knoop Rachline (7. juni)
• Lumumbas tann og Belgias manglende oppgjør med sin brutale kolonihistorie, av Vibeke Knoop Rachline (27. juni)

Europas store kulturhistoriske museer er under kraftig forandring. Samtidig som museenes koloniale arv er gjenstand for kritisk selvoppgjør, arbeider europeiske museer med å definere framtidens utstillings- og formidlingsformer på nytt. 

Hvordan vil de kulturhistoriske museene se ut i den nye dekoloniserte æraen vi nå er på vei inn i? Svarene er mangfoldige. Noen grep og noen tendenser er likevel felles.

Toppen av Kilimanjaro

Den øst-afrikanske staten Tanzania var i perioden 1885-1918 den viktigste del av den tyske kolonien «Deutsch Ost-Afrika». Helt nord i landet ligger det vulkanske fjellmassivet Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell.

På en ekspedisjon til Kilimanjaro i 1889 fjernet den tyske kolonialgeografen Hans Meyer den øverste del av fjelltoppen og døpte den om til «Kaiser Wilhelm Spitze». Den fjernede fjelltoppen ble brakt hjem til Tyskland. Der ble den ene halvpart av steinen skjenket keiser Wilhelm II som gave, mens den andre havnet hos en østerriksk antikvitetshandler. Steinen som keiseren mottok regnes i dag som forsvunnet.

I en museumssal i det store kulturhistoriske «Grassimuseet» i Leipzig har det i de siste to årene vært innrettet et moderne produksjonsverksted for støpning av steinbiter i lommeformat. Råmaterialet for produksjonen er en type oppmalt steinmasse hvor hovedingrediensen er hentet fra marmormassesøylen til bysten av museets første direktør, Karl Weule. I 2019 ble bysten satt på lager og søylen malt i stykker med pressluftbor av kunstnergruppen «Para».  De omstøpte steinbitene er produsert i et nummerert opplag på 2.000 og selges i museet for 25 euro pr. stk.

Inntektene skal finansiere gjenkjøpet av den del av Kilimanjaro-spissen som i dag finnes hos den østerrikske antikvitetshandleren. Den skal så tilbakeføres til Tanzania, hvor den vil utgjøre kjernen i et minnesmerke over kolonialismens urettshandlinger som skal oppføres ved foten av Kilimanjaro.

(Artikkelen fortsetter etter bildet.)

Meyer og Weyle symboliserer begge den tette sammenvevingen av kolonial maktutøvelse og den voldsomme oppbyggingen av ikke-europeiske museumssamlinger i Europas dominerende stater i andre del av 1800-tallet. Mottakere var ulike varianter av nasjonalmuseer, etnografiske museer og, i Tyskland, såkalte «Völkerkundemuseen». 

Teori og metodikk for kategorisering og analyse av gjenstandsmaterialet ble utviklet av nyopprettede institutter for etnografi og etnologi ved universitetene. «Innsamlere» var de koloniale krigsmaktenes offiserer, representanter for kolonienes handelshus, misjonærer, tropeleger, settlere og byråkrater i statenes kolonialadministrasjoner. 

Felles for all innsamlingsvirksomhet var at den var fundert i vold og overgrep eller – i beste fall – ujevnbyrdige bytterelasjoner med innslag av bedrageri.

Museenes selvoppgjør

Museenes pågående selvoppgjør kan ta form av spektakulære intervensjoner og som aksjons- og konseptkunst, slik produksjonsverkstedet for gjenoppretting av Kilimanjaro-røveriet i Grassimuseum er et godt eksempel på. 

Et annet eksempel er det man kan beskrive som «museet mot museet»-stunts, slik som de «anti-rasistiske» publikumsomvisningene til «Rautenstrauch-Joest-museet» i Köln, en type alternative omvisninger hvor museets pedagoger inviterer publikum på oppdagelsesferd etter koloniale spor i museets egne utstillinger. 

Resultatet inngår som dokumentasjonsmateriale i museets pågående arbeid med fornying av utstillinger og formidlingsformer. 

En tredje form er rekonstruksjoner av spesifikke historier om kolonial undertrykkelse. Et godt eksempel her den bevegende tegneserien om den tyske kolonialmaktens henrettelse av den kamerunske kongesønnen «Rudolf Duala Manga Bell», skapt av den nigerianske kunstneren og designeren Karo Apokiere og utstilt ved «MARKK-museum» i Hamburg 2022-23.

Et gjennomgående trekk ved dagens europeiske kulturhistoriske museer, og iallfall de av dem som bærer på den tyngste koloniale arven, er at de prekære spørsmålene om fornying har brakt museene inn i en fase av eksperimentering og selvreflekterende utprøving. 

Tendensen kan gi seg ulike utslag i de ulike delene av Europa, men ser man på de største og mest toneangivende tyske «Völkerkundemuseene» – museene i Stuttgart, Köln, Hamburg, Berlin og Leipzig – er det et fellestrekk at samtlige har valgt å håndtere spørsmålet om grunnlaget for museenes videre eksistens gjennom et bredt spekter av åpne og dialogrettede utstillingsprosjekter.

Innspill fra publikum, workshops med skoleklasser og tett samarbeid med museumsfagfolk – forskere, kuratorer og konservatorer – fra samlingenes opprinnelsesland er kjennetegn ved disse. Noen har som formål å utforske grunnlaget for hele den fremtidige politikken for utstillingsproduksjon og samlingsforvaltning, andre har mer spesifikke formål, som f.eks. forarbeid for en ny fast utstilling om Tanzania som er under forberedelse ved Humboldt Forum i Berlin.

Felles for alle de fem museene er at de i samspill med sentrale tyske myndigheter har inngått avtaler med den nigerianske stat om full restitusjon av egne samlinger av den såkalte «Beninbronsen». Ved alle museene kan man derfor i disse dager oppleve et slags siste farvel med dette unike gjenstandsmaterialet i bredt anlagte samleutstillinger. Skjønt siste farvel.

Viktige temaer i utstillingene er også spørsmålet om hvordan historien om Beninbronsen kan fortelles etter at gjenstandene er tilbakeført. Nye former for samarbeid med museumsmyndighetene i Nigeria, og med kongehuset i Benin, løftes her fram – langtidsleie, bruk av replika og filmmateriale og kommunikasjon og samspill via de nye mediene er blant mulighetene.

(Artikkelen fortsetter etter bildet)

Dekonstruksjon av det koloniale verdensbilde

Oppgaven som adresseres i disse selvrefleksive utstillingene er grunnleggende sett «dekonstruksjonen» av verdensbildet og maktperspektivet som lå til grunn for etableringen av Völkerkundemuseene, museer som vokste fram som del av det tyske nasjonalbyggingsprosjektet i keiserrikets koloniale periode på slutten av 1800-tallet. 

Sentralt står også metodikken for og ideologien bak kategoriseringen og katalogiseringen av de voldsomme mengdene av gjenstandsmateriale som kom inn i løpet av disse første tiårene.

Museene var steder for vitenproduksjon, steder for oppbygging av viten om hvordan verden var å forstå gjennom det vestlige koloniale blikket – en kolonialt-rasistisk orden. Skillet mellom Europa på den ene siden og de sydlige og østlige verdensdelene på den annen side satte også sitt tydelige preg på museumslandskapets institusjonelle struktur. 

Museumsverdenen var todelt. På den ene side den europeiske og antikke kunsten som fikk rom i nasjonalgallerier, pinakoteker og kunsthistoriske museer, på den andre siden gjenstandene fra Afrika, Asia, Americana og Oseania som ble definert som «etnografika» og plassert i etnologiske museer, «Völkerkundemuseen», Tropemuseer o.l. 

I sin status som «etnografika» ble gjenstandene fra de ikke-europeiske kontinentene omgjort til representanter for en «kunstløs» og «historieløs» virkelighet, ofte også som noe tilbakestående, isolert, uforanderlig og homogent.

(Artikkelen fortsetter etter bildet.)

Afrikaneren – europeiske stereotyper

Et viktig redskap i produksjonen av den kolonialt-rasistiske orden var det tidlige fotografiet. I en utstillingssekvens viet fotografier fra «Tysk Øst-Afrika» (nåværende Tanzania, Ruanda, Burundi og Mosambik) ved Humboldt Forum i Berlin kan man se et lærestykke i hvordan stereotypiserende og menneskefiendtlige bilder av «Afrika» og «Afrikaneren» ble konstruert. 

Landskapsbildene er ofte folketomme, noe som skyldes kolonimaktens interesse i å fremvise uutnyttede ressurser og Afrika «som mulighetenes land». Den lokale befolkningen er på den annen side ofte fremstilt i ydmykende og dehumaniserende posisjoner som bærere av hvite menn eller sittende på bakken og lagt i lenker. 

Under sine museumsbesøk fikk så borgerne i de europeiske metropolene gjennom billedgallerier som dette bekreftet sine forestillinger om afrikaneren som en eksotisk og viljeløs skikkelse som hadde sin plassering i den orden han/hun naturlig hørte til.

En nøkkel til forståelsen av den kolonialt-rasistiske kunnskapsorden som Völkerkundemuseene bygget opp om er systemene for kategorisering og katalogisering av det innsamlede gjenstandsmaterialet. Et detaljert innsyn i dette kan man få gjennom den såkalte «Instruksjon for etnografiske observasjoner og samlinger» som det gamle Völkerkundemuseet i Berlin i 1896 distribuerte både til sine lokale registrarer og til de tusener av «innsamlere» rundt om i koloniene. 

En egen utstillingsseksjon med forsøk på kontekstuell tyding og dekolonisering av «Instruksjonen» er i dag å se på Humboldt Forum i Berlin. 

Instruksjonen fremviser en utpreget deskriptiv metodikk for registrering og omtale av gjenstandene. Fokuset er veldig rettet mot gjenstandenes fysiske beskaffenhet, mot materialene de er laget av, størrelse og form osv.

Kategoriene for katalogisering og funnrapportering var stive og rigide, og veldig ofte innrettet mot nyttehensyn hos kolonilandet, enten disse var av økonomisk, ideologisk eller maktpolitisk karakter: jordbruksrelevante funn som økonomisk interessante, hamp/cannabis som kilde til eksotiserende fantasier om «de innfødte», «Kilimanjaro» som trigger av nasjonalistiske følelser som «Tysklands høyeste fjell» osv.

Gjenstandsregistreringens blindsoner

Det som totalt mangler i «Instruksjonen» av 1896 er informasjon om bruks- og meningssammenhengen som gjenstandene inngikk i – deres religiøse og rituelle funksjoner, deres rolle i kriger, jakt og hverdagsliv, i liv og død. Det mangler også informasjon om personene, familiene og landsbyene gjenstandene ble ervervet fra, og om måten dette ble gjennomført på. 

I de aller fleste tilfeller er det god grunn til å tro at ervervene var forbundet med vold og overgrep. Instruksjonen hadde rubrikker om «folkegrupper», men disse var i stor grad skapt av kolonimakten og svarte veldig sjelden til de reelle sosiale og politiske organisasjonsformene hos lokalbefolkningen. 

Metodikken i gjenstandskatalogene ble så overført til tekstingen i de klassiske utstillingsvitrinene som har preget Völkerkundemuseene og de etnologiske museene helt opp til vår tid. 

Det 19. og 20. århundres etnografiske og etnologiske utstillinger er i betydelig grad beheftet med feil, unøyaktigheter og ufullstendighet. Det er også utstillinger som bak sitt objektiverende, estetiserende og tilsynelatende «nøytrale» blikk har skjult konteksten av kolonial maktutøvelse som ligger bak ervervelsen av gjenstandene og dermed også rammene for produksjon av «viten» om dem. 

(Artikkelen fortsetter etter bildet.)

Tie om det man ikke kan vite

Et moderne svar på denne erkjennelsen kan i disse dager se på «Rautenstrauch-Joest-Museet» i Köln. Her er hele utstillingsvegger fylt av spyd, piler, skåler o.l., men uten annen informasjon enn knapp oppramsing av totalantallet gjenstander i museets eie fra de ulike verdensdeler. Å tie blir slik en måte å fortelle at man ikke kan vite. Det betyr selvsagt ikke man titter inn i et sort hull.

I samspill med samarbeidspartnere fra gjenstandsmaterialets opprinnelsesland – museumsfagfolk, forskere, vanlige folk fra den europeiske diasporaen – er det ved steder som Rautenstrauch-Joest-Museet i ferd med å vokse fram en sannere og mer fullstendig viten. 

Men som museets ikke-europeiske partnere uttrykker det: «Skal dere fortelle OM oss, må dere fortelle MED oss!».

Flere av de gamle «Völkerkundemuseene», herunder de etnologiske og etnografiske museene, har i de senere årene fått tilføyelser som «Kulturen der Welt» eller «verdenskulturmuseer» i sine institusjonsnavn. Dét gjenspeiler endringsprosessene som alle store europeiske museer med ikke-europeiske samlinger er inne i, også de av museene som går under navn som «kulturhistoriske museer» eller «nasjonalmuseer». 

Sentralt i museenes selvgransking står kritiske studier i egne arkiver og grunnleggende revisjon av de kolonialt pregede samlingsdatabasene. En prioritert del av dette vil være det allerede pågående arbeidet med utforsking av enkeltgjenstanders og samlingers proveniens (funnhistorie) med sikte på klarlegging av grunnlaget for evt. tilbakeføring til opprinnelseslandene. 

Fremfor alt vil en se at det ut av pågående selvoppgjør og eksperimentering vil vokse fram en grunnleggende ny type utstillinger, også nye normer for hvordan utstillingene lages.

Nye utstillinger for en ny tid

Hvordan vil så disse utstillingene se ut? Detaljerte antagelser om dette er det ikke grunnlag for å gi. Noen overordnede trekk kan vi likevel være rimelig sikre på: Utstillingene vil være mer historiefortellende og mindre gjenstandsbaserte, mer basert på film, tale og moderne kommunikasjonsteknologier. I den grad ikke-europeiske originalgjenstander vil være nødvendig for å få fram riktige utstillingsuttrykk, vil man i større grad se at bruken av dem baserer seg på låneavtaler med de nye eiermuseene, korttids- eller langtidsavtaler, deponeringsavtaler o.l. 

Det er også grunn til å tro at fokuset på det kulturelle, sosiale og samfunnsmessige vil styrkes – på meningssammenhenger, konflikter, modernisering, endringer i naturgrunnlaget gjennom klimakrise o.l. 

Det er også sannsynlig at en vil se langt flere fortellinger fra egne europeiske nærområder, selvtematiseringer av nasjonale eller regionale kulturelle fenomener og subkulturer, slik en aktuell utstilling ved Hamburgs MARKK-museum om den nordtyske byborgerens lengsel etter og mytologiseringen av «Tyrol» er et godt eksempel på.

(Artikkelen fortsetter etter bildet.)

Den store og grunnleggende forskjellen mellom fortidens og fremtidens utstillinger vil være hvem som forteller historiene og hvordan det gjøres. Utstillinger om ikke-europeiske kulturer som ikke er basert på omforente faglige perspektiver og som ikke er fundert i gjensidig samarbeid mellom museenes og opprinnelseslandets fagfolk vil ikke ha noen framtid.

Menneskenes felles grunnvilkår

Globalisering, migrasjon og klimakrise gjør verden mindre. Trusler mot naturgrunnlaget, kriger og en dysfunksjonell global økonomi kaster vest, nord, sør og øst sammen i møtet med utfordringer som kun kan løses i fellesskap. Dette skaper også grunnlag for nye – tematisk brede, faglig bredspektrede, kritisk-undersøkende – utstillinger om menneskenes felles grunnvilkår, historisk og aktuelt og på alle deler av kloden.

I en større artikkel i Der Spiegel (nr. 36, 2023) om tilbakeføringen av den såkalte Beninbronsen fra tyske museer til Nigeria og til det gamle kongehuset i Benin beskriver artikkelforfatteren hvordan prosessene som nå pågår krever ro, tålmod og kompromissvilje. Det er for Beninbronsen, og i de mange andre prosessene for tilbakeføring som allerede er i gang eller som vil komme, snakk om 100-150 års urett som skal heles. 

«Lykkes Afrika og Europa, Amerika og Asia å løse disse utfordringene i felleskap, kan de møte hverandre på et nytt grunnlag, med gjensidig respekt og som felles bærere av verdenskulturarven», skriver artikkelforfatteren.

Der Spiegel avslutter sin beretning med å formulere noe som kan ligne på et håp. Dette kan også stå som motto for oppgaven Europas og verdens kulturhistoriske museer – i alt sitt mangfold – vil stå overfor i årene som kommer:

«Menneskehetens historie er vanskelig og skrekkinnjagende, men vi må strebe etter å fortelle den som vår felles historie og vi må fortelle den slik at den kan føre oss sammen.»

Artikkelen er støttet av Fritt Ord.