Nashwan Nassir. Foto: Morten Risberg

(BOSNIA-HERCEGOVINA) I mangelen på trygge ruter blir migranter og flyktninger ofte nødt til å søke hjelp hos profesjonelle smuglere og kriminelle nettverk for å krysse grenser og utsatte områder. Dette er svært økonomisk belastende for de reisende, men bidrar også betydelig til finansiering av organisert kriminalitet.

Transit Magasin er i Bosnia-Herzegovina, ved grensen mellom Balkan og EU. Dette er stoppestedet for flere tusen migranter og flyktninger som reiser fra Midtøsten, Asia og Afrika, på vei mot Vest-Europa. De har alle en unik, og ofte dramatisk, historie å fortelle, som omhandler flere års vandring og kryssing av flere landegrenser. De har tatt forskjellige ruter, og møtt forskjellige utfordringer på reisen, men det er likevel én fellesnevner; smuglerne.

De aller fleste migranter og flyktninger man møter i regionen forteller at de har betalt mennesker for å hjelpe dem, på tvers av grenser og for å krysse områder. Mange refererer til dem som «agenter», «hjelpere», eller bare smuglere. Graden av bruken varierer etter behov og økonomi, og ofte starter forholdet til smuglernettverket allerede i hjemlandet.

Uavhengig av hvor mye hjelp man trenger, er alle enige; de etterspør enorme summer. 

2 for 1

— De ga meg en 2-for-1-pris på tvillingene mine. De var bare 2 år gamle, så de gikk som én person, forklarer Nashwan Nassir fra Irak.

— De forlangte 3200 euro per person – min kone, datteren min på 9 år, tvillingene, og meg. 12.800 euro kostet det oss å bli smuglet fra Irak til Hellas. Dette var i 2018, og siden da har de sakte beveget seg nærmere og nærmere Vest-Europa. 

Transit magasin møter ham i Camp Borici, en mottaksleir for migranter og flyktninger, driftet av IOM i Bosnia, rett ved grensen til Kroatia. Leiren huser enslige kvinner og familier på vei mot EU. De kan bli så lenge de vil, men de aller fleste blir kun værende noen dager eller uker, før de gjør nye forsøk på å krysse grensen til Kroatia. Det samme gjelder Nashwan og familien. 

- Annonse -Gratis bok til nye abonnenter

— Foreløpig har vi prøvd 3 ganger, men dette er en veldig slitsom prosess for en familie som oss med små barn, så vi trenger mye tid til hvile og planlegging. Jeg vil vite at alt er hundre prosent trygt før jeg tar med familien min på nye forsøk. 

Ville skape et bedre liv for barna

Historien og reisen til Nashwan og familien startet i 2015, da ISIL rullet over store deler av Irak, og tok hjembyen hans, Mosul. Da valgte han å flykte til Dohuk i Nord-Irak.

— Da jeg var der tenkte jeg; «hva vil livet til barna mine være om 10 år? Eller 20 år?». Der hadde vi ingenting. Skolene var dårlige, og jeg visste jeg ikke kunne bygge en fremtid for dem. Jeg vil det beste for barna, så jeg bestemte meg for å komme meg til Europa. 

Sammen med en annen familie tok de valget om å benytte seg av en smugler for å komme seg fra Irak til Hellas via Tyrkia – en reise som kostet 12.800 euro, kun i honorar til smugleren. Ting skulle likevel ikke gå helt etter planen for den forsiktige familiefaren.

— Jeg sa spesifikt at jeg ikke ville sette familien min på en båt mellom Tyrkia og Hellas. Jeg hadde hørt så mye om hvor farlig dette var, og jeg ville ikke utsette barna for noe slikt. Men, mot slutten av reisen satt vi bak i en bil, og jeg visste ikke hvor vi var eller hva smugleren planla. 

Familien hadde blitt transportert til en havn, og smuglerne hadde planlagt å sende dem med en båt siste strekningen. 

— De ga oss livvester og sa vi måtte skynde oss ut i båtene før vaktene kom. Da følte jeg ikke at vi hadde noe valg, så jeg løp til gummibåtene som ventet, sammen med konen min og barna.

Ferden over gikk bra, men Nashwan lovte seg selv å aldri utsette familien for noe lignende igjen. 

Deretter betalte han 1.000 euro per person for ferden fra Hellas til Serbia. For å komme seg fra Serbia til Bosnia, som er en strekning på kun noen få kilometer, betalte han 200 euro per person. 

— Det har blitt dyrt, men jeg får hjelp av familien min i Tyskland.

Smuglet fra Nord-Afrika til Balkan

Noen steinkast fra Borici-leiren finner vi en provisorisk teltleir i skogen. Den huser enslige menn fra Somalia, Eritrea, Sudan og Nigeria som ikke har lov til å oppholde seg inne i den offisielle mottaksleiren. 

I det tette krattet, blant et tjue-talls slitte telt og hauger av søppel, møter vi «Leonard». Han ønsker ikke å stå frem med ansikt og ekte navn, da han er redd for å konsekvensene av å fortelle om sin erfaring med smuglerne. Han har fortsatt en god vei igjen på reisen, og er avhengig av å få hjelp av smuglernettverket videre på ferden. 

— Det jeg er i ferd med å fortelle er topphemmelige greier, så det kan ikke komme tilbake til meg.

Leonard kommer egentlig fra Nord-Afrika, men har likevel tatt veien om Balkan, da han ikke ønsket å utsette seg for den livsfarlige middelhavsruten. Han har brukt smuglere ved hver grenseovergang. 

«Leonard» forteller om sine erfaringer med smuglere fra Nord-Afrika til Balkan. Foto: Morten Risberg

— Vi betaler enorme summer, men heldigvis må vi bare betale hvis smugleren får oss trygt frem, forklarer Leonard.

Relasjonen til smugleren starter ofte i hjemlandet, eller landet hvor reisen starter. Her blir begge partene enige om pris, og hvor mye som skal stilles i garanti. Garantisummen blir oftest satt hos en nøytral mellommann, som begge kan stole på.

— Noen ganger er det smugleren selv som avtaler, men andre ganger er det en kollega eller venn som tar seg av det administrative. 

Når begge er fornøyd med avtalen rundt pris og garanti, kan reisen starte. Dette skjer på smuglerens premisser, forteller Leonard. 

— Man må sitte klar og vente på en telefonsamtale, eller at smugleren møter opp der du er. Når han sier «go», så må du gå. 

Hvem smugleren er kan variere veldig, beskriver han videre. Noen ganger er det en som skal samme strekning, men som har lokalkunnskap og forbindelser som gjør at ferden blir trygg. Andre ganger er det noen som følger migranter og flyktningen et stykke på veien, før de returnerer igjen. 

Når kunden har ankommet den planlagte destinasjonen, kan han ringe til familien i hjemlandet, eller mellommannen med garantien. Da bekrefter han at ferden var vellykket, og honoraret til smugleren kan frigis og betales. 

— Betalingen foregår med Hawala-nettverket, forklarer Leonard. 

Hawala er et alternativ til tradisjonelle bankvesen, og brukes til betaling og pengeoverføring mellom forskjellige land. Systemet er spesielt brukt i Asia, Afrika og Midtøsten, og er basert på tillit og personlige forbindelser.

Finansiering av kriminelle nettverk

Det internasjonale nettverket Global Initiative Against Transnational Organized Crime har også inngående studert smugling på Balkan, og publiserte rapporten Spot Prices i mai 2021. Her anslår de at betaling av smuglere i regionen samlet beløper seg på rundt 50 millioner euro i året. 

Rapporten beskriver også at det er forskjell på om smuglerne frakter de på tvers av landområder, eller om de også skal bistå til å passere bevoktede grenseoverganger. 

Eksempelvis kan det koste opp til 700 euro å bli kjørt på tvers av Nord-Makedonia, uten noen passeringer av landegrenser. Men, de kan betale rundt 2500 euro for kun å bli fraktet trygt fra Serbia til Ungarn – av de som kalles «Gatekeepers», beskriver rapporten. 

Slike «Gatekeepers» er ofte del av et organisert, kriminelt nettverk, og består av lokale med kunnskap om terreng og politibevegelser, samt mennesker fra landene migrantene kommer fra – som Afghanistan, Pakistan, Marokko og Syria. 

Men, de største summene er knyttet til såkalte «pakkepriser», beskriver rapporten. 

«For flere tusen euro, blir migranter i Hellas eller Tyrkia lovet en pakke-avtale som vil ta de til Vest-Europa», står det i rapporten. «Å krysse flere, internasjonale grenser i regionen kan koste alt fra 600 euro til 20 000 euro per person, avhengig av startpunkt og destinasjonen», legges det til. 

«Gjennomføringen av dette krever en høy grad av planlegging, samt transnasjonale nettverk, dokumenter og tilgang på kjøretøy». 

Ukjent identitet

Her i teltleiren venter Leonard, og de andre migrantene og flyktningene, på videre beskjeder fra smuglerne. Kvelden før hadde en utsending fra smugleren kommet til leiren og fortalt om planen sin. Flere av eritreerne hadde godkjent planen, og sa seg villig til å bli med. 

– Noen ganger kommer det en anonym mellommann som videreformidler planen. Andre ganger kommer noen med en mobiltelefon hvor smugleren kan selv kan forklare. Uansett er det veldig sjeldent han møter opp personlig.

En eritreer i teltleiren gjør seg klar til avreise – han ønsket ikke å få navnet sitt publisert. Foto: Morten Risberg

Leonard forteller at de av og til heller ikke vet hvem som er smugleren i gruppen. Dette er for å unngå at han blir tystet på hvis de blir oppdaget under forsøket, for dette har spesielt fokus hos grensepolitiet som anholder dem.

Uansett hvor nødvendig bruken av smuglere er, beskriver Leonard at det er knyttet stor usikkerhet rundt tilliten til personen er. 

— Man vet aldri om de egentlig vet hva de driver med, eller om de bare er tilfeldige folk som skal forsøke å tjene gode penger. Jeg har også hørt om smuglere som har ledet en gruppe ut i skogen, før de raner de og etterlater de alene. 

Dette har også Nashwan fra Irak personlig erfart:

Upålitelige hjelpere

— Man kan ikke stole på smuglere, sier han fra rommet sitt i mottaksleiren. 

Under sine tre forsøk på å krysse grensen til Kroatia, har familien to ganger opplevd å ha blitt lurt av smuglere. 

— Den første gangen tok smugleren oss til en øde skogsbilvei, før han forlot oss og sa at det skulle komme en bil hvert øyeblikk. Bilen kom aldri, og vi ble nødt til å gå til sivilisasjonen igjen. Der ble vi plukket opp av politiet og kjørt tilbake til grensen. 

Ved en annen anledning hadde en smugler sagt at de måtte overlevere mobiltelefonene sine som et sikkerhetstiltak. Deretter ble de stuet inn i en bil som kjørte dem videre. Mobiltelefonene kom aldri tilbake. 

— Det er vanskelig å vite hvem man kan stole på og ikke. Men vi er avhengige av smuglerne uansett. 

Dubravka Vranjanac, feltkoordinator i Redd Barna i Bosnia, bekrefter at opplevelsene til både Leonard og Nashwar er vanlige blant migranter og flyktninger som benytter seg av smuglere. Hun uttrykker sterk bekymring for belastningen de blir utsatt for i møte med smuglernettverket, og da spesielt mindreårige uten ledsager. 

— Mindreårige legger ofte hele livet og skjebnen i hendene på smugleren. Smugleren blir derfor en veldig mektig skikkelse i en sårbar situasjon, noe som bidrar til følelsen av hjelpeløshet hos barna, sier hun.

Belastende for mindreårige

Vitneutsagn fra mindreårige har ofte beskrevet at de aldri har møtt «hovedsmugleren» som organiserer hele reisen. De har bare forholdt seg til lokale agenter som utfører de forskjellige strekningene på ferden.

I rapporten Struggling to survive har Redd Barna på Balkan videre dokumentert hvordan smuglere påvirker hverdagen for mindreårige på reise. Der står det blant annet at barna ofte har inntrykk av at smugleren har full kontroll på alt de foretar seg under reisen, og at dette kan ha betydning for hvordan de blir behandlet. Mindreårige har også ofte inntrykk av at smugleren har makt over familien i hjemlandet.

I flere tilfeller har også barna blitt bedt om å fungere som hjelpere for lokale agenter eller smuglere underveis på reisen, beskriver rapporten. 

Både Nashwar og Leonard beskriver de store summene som kreves for tjenestene fra smuglerne. Rapporten utdyper at prisene også varierer i forhold til kvaliteten på tjenestene, og hvorvidt man kan stole på de lokale agentene:

«Barna som har minst penger, og reiser med upålitelige smuglere, befant seg ofte i farlige situasjoner, hadde dårligere forhold under reisen (gjemt i bagasjerommet på biler eller i overfylte biler og busser, samt lange strekninger til fots), ble oftere utsatt for vold, og opplevde deporteringer, og situasjoner hvor de blir etterlatt av smuglerne». 

Over 80 prosent av de mindreårige som ble intervjuet av Redd Barna har slike erfaringer, beskriver rapporten. 

Utpressing og utnytting 

I rapporten Spot Prices beskrives det også i detalj hvilke farer migranter og flyktninger blir utsatt for ved bruk av smuglere. 

Rapporten nevner faren for å bli ranet og etterlatt uten hjelp, men det er i tillegg dokumentert kidnapping og utpressing av migrantene. Videre beskrives det at smuglere ofte kjører fort og uansvarlig for å unngå å bli tatt av myndighetene, som utsetter migranter og flyktninger for farlige situasjoner. Det er også rapportert drukninger hvor migranter måtte krysse en elv i forsøket på å passere grenser. 

Kvinner, spesielt de som reiser alene, står også i fare for å bli utnyttet seksuelt, eller bedt om å betale for reisen med seksuelle tjenester, nevnes det videre. 

Et døgn har gått siden vi møtte Leonard og eritreerne i teltleiren i skogen. Transit magasins journalist besøker igjen leiren, som nå huser halvparten av menneskene fra dagen før. Eritreerne har blitt med smugleren, og nå er det kun en gjeng fra Somalia og Sudan igjen. Også de gjør seg klare for å reise. 

— Vi vet ikke når, men det skjer nok snart. Kanskje i kveld eller i morgen, forklarer Muhammud fra Somalia, som tester sekken før den krevende reisen på tvers av grensen til Kroatia. 

Muhammud (i midten) har testet sekken før avreise. Når smugleren gir beskjed om at de skal bevege seg, må han være klar. Her sitter han sammen med to i reisefølget. Foto: Morten Risberg

Om dette forsøket blir vellykket er det ingen som vet, men de har ikke statistikken på sin side. De har nemlig kun to tidligere forsøk på å passere grensen, mens migranter og flyktninger gjennomsnittlig gjør 10 forsøk før de unngår deportering tilbake til Bosnia, forklarer Dubravka i Redd Barna. 

Mangel på midler

Migrantene og flyktningene vi har møtt så langt i saken har dog mulighet til å finansiere bistand fra smuglere, ofte takket være familier i hjemlandet eller Europa. Det er likevel mange i regionen, spesielt de som har vært lenge på reise og brukt opp midlene sine, som ikke har råd til å leie en smugler til hjelp.

En av disse er Mohammed Zamim fra Afghanistan. Han og broren har vært på reise i fem år og har minimalt med penger igjen. De ser seg derfor nødt til å gjøre forsøk på å passere grensen alene, uten lokalkunnskap. Dette viser seg likevel å være mye enklere sagt enn gjort.

Mohammed Zamim fra Afghanistan. Foto: Morten Risberg

— Til nå har vi forsøkt 36 ganger, forteller han til Transit magasin fra et forlatt bygg ved grensen til Kroatia. 

— Forhåpentligvis skal vi forsøke igjen om noen få dager. Uansett vil vi prøve å få det til før vinteren kommer. 

Dansk flyktninghjelp, som har vært aktive i regionen i flere år, opplyser at grensepasseringer uten lokalkunnskap er forbundet med stor usikkerhet og fare. Dette er fordi det fjellrike terrenget langs grensen er lett å gå seg bort i, og de bratte skråningene kan utgjøre en fare for migranter og flyktninger som gjør sitt ytterste for å unngå å bli oppdaget. 

Veien fra hjemlandet til Vest-Europa er langt ifra enkel for de tusentalls migrantene og flyktningene som nå befinner seg på Balkan. Ulovlige grensepasseringer og forflytninger over tusenvis av kilometere er noe alle må gjennom hvis de ønsker å nå destinasjonen. For de aller fleste innebærer dette kostbar hjelp fra en eller annen form for smugler, det være seg en enkel grensepassering, eller som en større pakkeavtale.

Uansett kommer dette med en pris, i form av usikkerhet, samt frykten for vold, tyveri, utpressing eller overgrep. De som ikke har råd møter andre utfordringer, ofte med tilsvarende risiko. Så lenge det ikke finnes sikre alternativer for flyktninger og migreanter så vil dette tilbudet fortsette å eksistere like lenge som etterspørselen.


Denne reportasjen er produsert med støtte fra Fritt Ord.

Annonse
Den eneste publikasjonen som leverer global journalistikk på norsk. Støtt Transit magasin med et abonnement og sikre deg samtidig tilgang til alt innhold.