Annonsere på Transit Magasin
Annonsere på Transit Magasin

EU har utdelt flere titalls millioner euro for å håndtere migranter og flyktninger på Balkan. Hvordan har dette gått?

Balkanruten uten lupen: Transit Magasins journalist har besøkt Bihac i Bosnia, noen kilometer fra grensen til Kroatia.

(BOSNIA-HERCEGOVINA) Balkanruten er en av hovedårene for migranter og flyktninger på vei mot Vest-Europa og EU, fra Asia, Afrika og Midtøsten. Den ble bestemt avstengt i 2016, men fem år senere lever den i beste velgående, tross EUs velmenende innsats med å forsterke grensene og økte bistandstilskudd.

Men – mye kan tyde på at utbedringene har underkommuniserte og utilsiktede konsekvenser. Strengere grenser har ført til brudd på menneskerettighetene, og behovet for å finne farligere og mer utfordrende ruter. Migranthåndteringen på balkansiden har i tillegg store fallgruver, og tvinger i praksis migrantene og flyktningene til å leve på gata, uten tilgang på nødvendig mat og bistand.

Da EU-kommisær Ylva Johansson besøkte Bosnia-Herzegovina i februar 2021, ba hun landet om å bli bedre på å håndtere migranter, hvis Bosnia ønsket å holde kursen mot et medlemskap i EU.

— Migrasjon er ett av 14 prioriterte områder som må adresseres for å ha en fremtid med EU, og vi ser et behov for å dele på byrdene, uttalte hun ved Camp Lipa, ett av fem eksisterende mottakssentre for migranter og flyktninger i landet. 

For migranter og flyktninger som reiser gjennom Balkanruten er Bosnia-Herzegovina ofte siste stopp før EU, og når de setter foten over grensen til Kroatia har de i praksis nådd målet om å komme seg til Europa. Siden 2016 har likevel EU gjort sitt ytterste for å forhindre akkurat dette. 

Avstengt, men populær

I 2015 ble det registrert nærmere 800.000 migranter og flyktninger som brukte Balkanruten til å reise til Europa på ulovlig vis.

Året etter ble ruten bestemt stengt, og Ungarn var første land til å kraftig forsterke grensen mot Serbia, med et høyt nettinggjerde. Dette resulterte i at grensen mellom Bosnia-Herzegovina og Kroatia ble mer attraktiv for de som søkte å reise til Vest-Europa, og siden 2018 har FN registret over 75.000 ankomne i Bosnia, på vei mot EU.

I skrivende stund anslås det at rundt 6.000 mennesker på reise befinner seg i Bosnia. Tallet endrer seg likevel daglig, da migrantene stadig er i bevegelse, enten under forsøk på grensepasseringer, eller at de reiser til andre land på Balkan. Her er Serbia en populær destinasjon, siden landet er kjent for å ha et mer velfungerende mottaks- og bistandsapparat.

Midler for migrasjon og sikkerhet

Håndteringen av migranter, som Ylva Johansson refererer til, har mottatt store summer av EU på begge sider av grensen. Siden 2015 har Kroatia blitt tildelt nesten 150 millioner euro. Bosnia har på sin side mottatt opptil 77 millioner euro siden 2018.

Hva har disse midlene gått til?

Midlene til Kroatia har hovedsakelig kommet fra to fond – 40,6 millioner euro fra Asylum, Migration and Integration Fund (AMIF), og 109,23 millioner euro fra Internal Security Fund (ISF). 

AMIF er et verktøy for å hjelpe medlemsstater å håndtere strømmen av migranter, gjennom asyl, integrasjon, og lovlig migrasjon og deportering. ISF er til for å beskytte befolkningens sikkerhet, samt styrke og håndtere EUs eksterne grenser. 

Siste stopp

«Croatian police – very dangerous». 

Transit Magasin står i Camp Lipa i Bosnia, omtrent 30 kilometer fra Bihac og grensen til Kroatia. Leiren har kapasitet på rundt 900 mennesker, og akkurat nå er den omtrent halvfull. Beboerne kommer stort sett fra Pakistan, Afghanistan, Iran og Irak. 

I det åpne matteltet står rundt 20 migranter og flyktninger for dagens middag. Zahid Assam fra Pakistan baker brød, slik han ofte gjør etter at han har blitt deportert.

Zahid Assam fra Pakistan har vært i Bosnia i to år, og forsøkt å passere grensen til EU 43 ganger. Foto: Morten Risberg
Beboerne ved Lipa-leiren står oftest selv for matlagingen. De fleste oppholder seg i leiren i kortere perioder, før de igjen beveger seg nærmere grensen. Foto: Morten Risberg

— Sist gang jeg prøvde var for to uker siden. Da hadde jeg vandret i Kroatia i tre dager før jeg ble plukket opp av politiet. De konfiskerte mobiltelefonen min og pengene jeg hadde, før de kjørte meg tilbake til grensen og kastet meg ut, forteller han.

Dette var det 43. forsøket til Zahid. 

Menneskene i leiren kaller det «The Game» – forsøkene på å passere grensen til Kroatia, unngå deportering, og finne opphold i EU. De færreste vinner spillet første gang, og de aller fleste må prøve et titalls ganger før de lykkes. Zahid Assam er en av de med flest forsøk i hele leiren. 

Haris Koricic er en av bestyrerne i leiren, som blir driftet av International Organization for Migration (IOM), FNs organ for migranter og migrasjon. Han bekrefter at Zahids historie er troverdig. 

— De kommer oftest tilbake hit etter et forsøk på grensepassering. Da er de uten mat, penger, og trenger et sted å hvile. Så begynner de å kjede seg etter noen dager eller uker, og vandrer tilbake til byen for å være nærmere grensen. 

Etter en periode med planlegging og hvile, gjør de oftest et nytt forsøk på «The Game». Så blir de igjen blir deportert, og starter på nytt i den samme sirkelen.

Ale Siljedic, talsmann for politiet i Bihac, har observert utviklingen av deporteringene over flere år, og beskriver at det i dag er mye vanskeligere å passere Kroatia. 

— I 2018 og 2019 var dette veldig lett. Da så vi migranter i byen ett par dager, og så var de borte for alltid. Nå ser vi de samme igjen og igjen, og de blir deportert gang på gang. Myndighetene får jo penger fra EU for å forsterke grensene, så det skulle bare mangle.

Man får raskt inntrykk av hvor utfordrende «The Game» er når man prater med migranter og flyktninger i regionen. Omtrent samtlige jeg møter har forsøkt gjentatte ganger. De aller fleste har et titalls feilslåtte passeringer i sekken. 

Brudd på internasjonal lov

En forsterkning av grensen, slik Kroatia gjennomfører med finansiering av EU, er lovlig hvis man forviser ulovlige migranter ved inngangen til landets territorium. Men, slik Kroatia gjennomfører praksisen, er dette imot internasjonal lov, beskriver Nicola Bay – landdirektør for Dansk flyktninghjelp i Bosnia. 

— Det hadde vært greit hvis de stoppet de på grensen, men dette skjer tilnærmet aldri. Det som heller skjer, er at kroatisk politi plukker opp migrantene når de allerede befinner seg i Kroatia – gjerne langt inne i territoriet.

Når migranter eller flyktninger først er inne i landet, har de rett til å få en ordentlig saksgjennomgang av forespørselen om asyl. I realiteten blir samtlige deportert tilbake, uten at noen får mulighet til å anmode om internasjonal beskyttelse.

— Det er vanskelig å ta stilling til om noen har rett på internasjonal beskyttelse eller ikke. Mange av de som forsøker å reise gjennom Kroatia kan kalles økonomiske migranter, og ville dermed ikke fått opphold i EU. Men – de som faktisk flykter fra krig, og har rett på asyl i EU, blir nå tapt i mengden, påpeker han.

Dette er et klart brudd på internasjonal lov, mener Bay.

Vitnesbyrdene forteller det samme; Ingen blir stanset på grensen, og samtlige historier handler om å bli plukket opp av politigrupper langt inne i Kroatia. Et internasjonalt lovbrudd, finansiert av midler fra EU.

Vold og tortur på EUs grenser

I tillegg har det etter hvert dukket opp sterk kritikk mot behandlingen de opplever underveis, som er klare brudd på menneskerettighetene, fortsetter Bay å forklare. 

— Vi anslår at 40 prosent av alle deporteringen innebærer en eller annen form for vold. 

Dette er basert på vitnesbyrd fra migrantene og flyktningene som organisasjonen har pratet med, men ansatte i flyktninghjelpen har også selv møtt på grupper av deporterte mennesker med sår og skader. 

— De forteller at de blir slått med pinner og batonger. Ofte er det bruk av objekter som ikke gir langvarige sår. 

Dansk flyktninghjelp er bare en av mange organisasjoner som har dokumentert og uttrykt bekymring rundt denne praksisen. I fjor skrev Amnesty International om deres egne funn. 

Denne mannen fra Marokko hevder å ha blitt slått av kroatisk politi. Foto: Dansk flyktninghjelp (DRC)

En gruppe migranter fra Pakistan og Afghanistan har beskrevet å bli stanset av en gruppe politimenn med finlandshetter og sorte uniformer, likt de brukt av kroatiske spesialstyrker. Politiet hadde skutt med pistoler i lufta, og slått migrantene med batonger, pinner og pistolskjefter mens de var bundet. Deretter hadde de tatt ketchup, sennep og majones som de fant i sekkene til de anholdte, og smurt det på de åpne sårene. 

I november i fjor ba Amnesty International om at EU skulle undersøke hvordan midler tildelt Kroatia var med på å begå brudd på menneskerettighetene:

«Gjennom årene har Amnesty International og andre organisasjoner dokumentert flere menneskerettighetsbrudd, som inkluderer vold og tortur av migranter og flyktninger, begått av kroatisk politi, som kan ha fått lønnen sin fra EU-midler», uttalte Eve Geddie.

Hun fortsatte å beskrive hvordan denne forespørselen var første steg mot å sette søkelys på behandlingen av migranter, og kunne sette noen til ansvar for praksisen.

Border Violence Monitoring Network er en samling av 15 organisasjoner i regionen, som dokumenterer og forsøker å sette søkelys på voldelige tilbakeskyv av asylsøkere og migranter. Simon Campbell er talsperson for konglomeratet:

— Man kan spørre seg hvordan dette kan foregå uten at noen er satt til ansvar. Det vi ser er at selve deporteringen er en systematisk praksis som er beordret fra myndighetene, men voldepisodene er mer ad-hoc og knyttet til individuelle hendelser, forklarer Campbell. 

— Det avhenger av hvilke politistyrker som er innblandet, hvordan migrantene oppfører seg, og hvordan situasjonen utvikles underveis. 

Brødrene på flukt

En mil utenfor Bihac, langs en øde grusvei, finner jeg et forlatt bygg ved en elv. Når jeg nærmer meg, dukker det opp tre personer ved inngangsdøren. De virker lettet.

— Du er ikke politi? Vi trodde kanskje du var det, så vi var klare til å løpe. 

Huset rommer 13 migranter, blant andre brødrene Mohammed Zamim (17) og Zalim (19) fra Afghanistan. 

Zamim har vært på reisefot i fem år. Nå har han og 12 andre migranter oppholdt seg i et forlatt bygg i flere dager. Eieren har kommet innom flere ganger og truet med å ringe politiet. Foto: Morten Risberg

— Jeg var 12 år da vi forlot Afghanistan, forteller Zamim. 

Familien hans hadde havnet i en feide med en annen familie, på bakgrunn av et avslått giftemål mellom broren hans og en jente fra nabolandsbyen. 

— Broren min ble drept, og faren vår begynte å få trusler. Så vi valgte å flykte. 

I fem år har de to brødrene vært på vandring, med håp om å komme til Østerrike hvor de har familie. De ankom Bosnia for første gang for ett og et halvt år siden, og siden har de sittet fast i en sirkel av deporteringer, og å leve i forlatte bygg rundt omkring ved grensen.

Zamim har selv opplevd menneskerettighetsbruddene som organisasjoner nå forsøker å sette en stopper for:

Zamim måtte ha legehjelp etter møtet med kroatisk grensepoliti. Han fikk en sprukken trommehinne etter et slag med batong. Foto: Morten Risberg

— Jeg har prøvd 36 ganger. Noen ganger har de behandlet oss bra, og andre ganger veldig dårlig. 

Han snur øret mot meg, og forteller at en politibetjent en gang slo ham med en batong i siden av hodet, som resulterte i at trommehinnen sprakk. 

— Legen sa jeg måtte gå med denne voksklumpen for at det skulle gro. 

Den største frykten brødrene nå har, er å bli tatt av politiet og splittet opp. Siden Zamim er mindreårig, ville han blitt sendt til en annen mottaksleir enn broren, som ligger flere hundre kilometer fra grensen. 

— Vi har holdt sammen i fem år, og det skal vi fortsette med helt til vi når målet, sier brødrene.

EU-midler til bistandsapparat

Håndteringen av migranter og flyktninger i Bosnia har også mottatt midler fra EU. Siden 2018 har nesten 77 millioner euro blitt allokert til Bosnia, og midlene blir administrert av IOM. Pengene skal blant annet finansiere etableringen og driften av mottakssentre rundt i landet. 

Tall fra IOM viser at det siden juni 2018 har blitt etablert 7 slike sentre, med total kapasitet på 7830 senger. Til nå har over 60.000 migranter, flyktninger og asylsøkere fått hjelp av denne ordningen, viser statistikken til organisasjonen.

Selv om sentrene utvilsomt har bidratt med mat, sengeplasser og bistand til mange trengende, er det også knyttet kritikk og utfordringer til hvordan dette mottaksapparatet er administrert. Ett av hovedproblemene er lokalisering, og adskillelsen av forskjellige kategorier av mennesker på reise. 

Her er Zamim og Zalim et godt eksempel. I skrivende stund finnes det kun ett mottakssenter for mindreårige uten ledsager, plassert i Tuzla midt i landet. Storebroren Zalim ville derimot ha bodd i et mottakssenter for enslige, voksne menn, flere hundre kilometer fra lillebroren. 

— I praksis er det ingen mindreårige som ønsker å bli værende i Tuzla over lengre perioder, beskriver Dubravka Vranjanic i Redd Barna i Bosnia.

— Det eneste målet de har er å prøve å passere grensen, og da er det ikke mulig å vandre frem og tilbake flere hundre kilometer mellom hvert forsøk.

Dette fører til at mindreårige uten ledsager er nødt til å finne seg provisoriske overnattingssteder i nærheten av grensen, som i forlatte bygg, på gata, eller i telt i skogen.

Lokalisering er også et problem for leirene tiltenkt enslige menn. Lipa er som nevnt plassert i ødemarka 30 kilometer fra Bihac, og for de fleste er disse leirene kun et midlertidig pit-stop før de reiser videre til nye forsøk på «The Game». 

Tidligere var Camp Bira plassert nærmere sentrum, som da var en mer attraktiv plass å befinne seg, men denne ble stengt i september 2020. Dette var begrunnet fra lokale myndigheter med at de ikke ønsker ikke å huse migranter i sentrale strøk, grunnet misnøye fra lokalbefolkningen. 

Mindreårige ingen adgang

Det er dog én leir sentralt i Bihac i dag, Camp Borici, men denne er kun tiltenkt familier og enslige kvinner. Leiren tilbyr alt av nødvendige fasiliteter, mat, og andre forbruksmidler som trengs i hverdagen. I tillegg har de lov til å bli værende så lenge de ønsker, opplyser bestyreren fra IOM som viser meg rundt i gangene på senteret. De har 430 tilgjengelige senger, men per nå har de 250 beboere, forklarer han.

Datarommet i Borici-leiren. Foto: Morten Risberg

Anlegget har også dedikerte klasserom for undervisning av mindreårige, og familiene får stort sett ett privat rom på deling. 

I hver etasje henger det plakater som oppfordrer beboerne om å søke om asyl, hvis de føler de ikke kan dra tilbake til hjemlandet. 

Rundt omkring i Borici-leiren henger plakater som oppfordrer migranter og flyktninger om å søke om asyl. I realiteten er det liten sjanse for å få oppholdstillatelse i Bosnia. Foto: Morten Risberg

Etter besøket, på vei ut fra senteret, får jeg likevel servert realiteten av situasjonen. I parken på utsiden av gjerdet, befinner det seg et titalls migranter og flyktninger som er nektet adgang. Blant disse er det også mindreårige uten ledsager, på leting etter legehjelp.

17 år gamle Sana fra Afghanistan bor på gata i Bihac, og har følt seg dårlig i tre dager. Nå har han blitt tatt med til Borici av vennene, i håp om at noen fra leiren kan undersøke helsetilstanden.

Sana (17) bor på gata i Bihac, Bosnia. To dager tidligere møtte Transit Magasin ham i en park, hvor han ivrig fortalte om livet som migrant på grensen til EU. Da bildet ble tatt hadde han mistet stemmen, og hadde kraftig feber. Vennene hans tok ham med til Borici for å søke legehjelp, men vaktene ba de om å fjerne seg fra området. Foto: Morten Risberg

Dubravka Vranjanic i Redd Barna forklarer at det er vanskelig å få mottakssentrene til å yte bistand, selv om mindreårige er i nød. Nylig fikk de beskjed om at tre, mindreårige jenter fra Somalia hadde oppsøkt Borici, da de akkurat hadde ankommet Bihac, og hadde hverken mat eller penger. 

De endte opp med å bo i parken utenfor leiren i flere dager, til Redd Barna klarte å overtale IOM til å ta de inn på senteret. 

— Tidligere hadde alle leirene egne soner for mindreårige, men disse har enten stengt, ellers så nekter de adgang til nyankomne. 

Falskt håp om asyl

En av hovedårsakene til at voksne og mindreårige ikke ønsker å bli værende i mottakssentrene er at det ikke finnes noen fremtidsutsikter for de i Bosnia, forklarer Vranjanic.

— FN og IOM forteller om mulighetene til asyl, men andelen som får innvilget dette er mikroskopisk.

Siden 2018 er det kun fem asylsøknader som har blitt innvilget i Bosnia. I tillegg er asylprosessen kronglete og avskrekkende, mener Vranjanic.

— Det tar gjennomsnittlig 230 dager for å få første intervju i prosessen. Mange får heller ikke høre noe etter at de sender søknaden, og man kan tro at man bare er glemt.

Alt i alt gjør dette at leirene gir en falsk følelse av trygghet og omsorg, forklarer hun.

— Opphold i leirene kan være både komfortable og nødvendige, men alle vet at denne tilværelsen kun er midlertidig. Skal de ha mulighet til å få et varig, godt liv som familie, ser de seg nødt til å komme seg videre på reisen. 

Dette fører til at den eneste attraktive utveien er å forsøke «The Game», forklarer hun. Og med plasseringen og inndelingen av dagens, EU-finansierte mottakssentre, vil mange velge å heller bo på gata utenfor støtteapparatet. 

Ulovlig bistand

Dette fører dog til manglende tilgang på bistand fra hjelpeorganisasjoner, siden lokale myndigheter har satt restriksjoner på å gi ut mat og andre nødvendige gjenstander til de utenfor leirene. Dette gjør de for å gi et incentiv til migrantene og flyktningene, så de heller vil oppholde seg i offisielle mottakssentre, og unngå urbane områder.

Men – med den upraktiske plasseringen av mottakssentre, og dårlige rykte på fasiliteter, vil en stor andel av menneskene på reise alltid befinne seg på gata. I realiteten fører restriksjonene kun til at migranter og flyktninger blir hindret i å få nødvendig bistand. 

Flere organisasjoner velger likevel å trosse restriksjonene, og gir ut mat ved lokasjoner som ikke blir overvåket av myndighetene. 

En familie fra Afghanistan får mat fra en hjelpeorganisasjon som opererer i regionen. De ber om å ikke bli navngitt, da myndighetene egentlig har satt restriksjoner på slik bistand. Foto: Morten Risberg

Tross «stengingen» av Balkanruten, viser statistikken at reiseveien er foretrukne rute for tusentalls migranter og flyktninger per år. For mange er den eneste utvei for å unnslippe krig, sult, og forfølgelse. 

Mange titalls millioner euro har blitt kanalisert til regionen for å håndtere situasjonen – gjennom humanitær bistand og forsterkning av grensene. Noe som i utgangspunktet kan være en velmenende pengegave tiltenkt å bedre liv, viser seg nå å ha dramatiske og forkastelige baksider. Organisasjoner trygler nå verden og EU om å åpne øynene for overtrampene som foregår på EUs ytre grenser, i form av vold, tortur, og menneskerettighetsbrudd. 

Midlene har unektelig gjort tilværelsen tryggere og bedre for de mange menneskene som har fått tak over hodet og mat i magen. Likevel viser situasjonen at man ikke skal være blind for hvordan lokale forhold vrir intensjonene i egen retning, som fører til restriksjoner og uhensiktsmessig administrering av bistand. 

Med øynene rettet mot Afghanistan, og de titusenvis av mennesker drevet på flukt av situasjonen, er Balkanruten mer aktuell enn noensinne.


Denne reportasjen er produsert med støtte fra Fritt Ord.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT