I en skog nær landsbyen Czepiele: Mareg, 26 år gammel fra Etiopia. Han har oppholdt seg 14 dager i skogen. En ambulanse kom til gruppen. Totalt åtte personer fra Afrika. Samme kveld ble hele gruppen med flyktninger presset tilbake over grensen til Hviterussland. Foto: Anna Maria Biniecka / Testigo Documentary

— Noen ganger hører vi skudd. Når vi ber grensevaktene om en forklaring, får vi ingen. Mesteparten av den informasjonen jeg har fått, kommer fra sosiale medier. Myndighetene forteller oss ingenting, forteller Alicia til Transit magasin.

Selv om Alicia bor i en av landsbyene som ligger innenfor unntakstilstandssonen, vet hun egentlig ikke hva som foregår på grensen. Polske myndigheter gjør sitt beste for å hindre at det lekker ut informasjon om den faktiske situasjonen. 

Det forsterker en atmosfære av usikkerhet og frykt i grenseområdet Podlachia – inntil nylig et fredfullt sted der polakker dro for å slippe unna maset og jaget i byen og føle tilknytning til naturen, som nå er fullt av politi, grensevakter, militære, militærkjøretøy og veisperringer.

Siden den humanitære krisen begynte, har Alicia vært ekstremt forsiktig, siden hun selv har deltatt i leteaksjoner i skogen. Hun er ikke den eneste. Mange innbyggere i Podlachia, sammen med frivillige som har kommet fra resten av Polen, prøver å finne flyktninger og migranter som ber om hjelp over telefon og sosiale medier.

Mens vi snakker sammen hjemme hos en venn av henne, får Alicia en tekstmelding. Det er mandag morgen, 20. september. Joanna, som også er med i hjelpenettverket, ser etter advokatfullmakter signert av flyktninger, som dokumenterer at de har krysset grensen og ønsker å søke om asyl i Polen.

Med slik dokumentasjon klarer Grupa Granica (polsk for «Grensegruppen»), et nettverk av polske organisasjoner som opererer langs grensen, noen ganger å få en personlig autorisasjon fra Den europeiske menneskerettsdomstolen som gjør det mulig å søke om asyl i Polen. Organisasjonene krever ikke at søknadene skal bli innvilget – bare det at folk får lov til å levere en asylsøknad, blir nå betraktet som en suksess etter at loven ble endret.

Ifølge Genève-konvensjonen har alle rett til å søke om beskyttelse. Men ikke i Polen nå om dagen. 8. oktober vedtok det polske senatet en endring i loven om utlendinger, som legaliserer deportering av mennesker som har krysset grensen på en ureglementert måte, og som tillater ledelsen i utlendingskontoret å la være å vurdere søknader om beskyttelse.

Selv om den nye loven er i strid med Genevekonvensjonen, fortsetter Europakommisjonen å stille seg bak de polske myndighetenes forsøk på å styrke grensen mot Hviterussland. Situasjonen blir omtalt som «Lukasjenkos hybridkrig», i stedet for en humanitær krise som utfolder seg i skogene i Litauen og Polen.

Fra byen Gródek, dette bildet er tatt foran biblioteket, av en gruppe afrikanske flyktninger. Kvinnen responderte ikke, hun stønnet da hun ble hentet. Hun ville ikke bli fjernet fra området. En del av gruppen ble presset tilbake til grensen. De som ble kjørt til sykehuset klarte å sende inn en asylsøknad. Foto: Anna Maria Biniecka / Testigo Documentary

Europakommisjonens president Ursula von der Leyen har også tatt i bruk krigsretorikk: I sin tale om unionens tilstand i september, erklærte hun at EU står overfor et «hybridangrep for å destabilisere Europa», som ikke må tolereres. Tolv av EUs medlemsland, de fleste av dem i Øst-Europa, oppfordret nylig Brussel til å sette ordene ut i handling. Ifølge dem er et adekvat svar på «forsøk på instrumentalisering av irregulær migrasjon for politiske hensikter, og andre hybridtrusler» en ytterligere forsterking av grensene. Diplomater refererer allerede til forslaget deres som en oppfordring til å «legalisere pushback-metoder».

Dette er hvordan Lukasjenkos operasjon kalt «Floodgate» – akkurat som pandemiutbruddet i fjor – har blitt brukt av europeiske regjeringer for å rettferdiggjøre en ytterligere militarisering av grensen, og en forverring av avskrekkingspolitikken.

Beskyttelsesmantra

Sikkerhet og beskyttelse av grensene har vært et mantra i europeisk politikk siden 1980-tallet. Og det resonnerer spesielt sterkt i Podlachia for øyeblikket. Spesielt etter Russland og Hviterusslands maktdemonstrasjon under de felles militærøvelsene i september. Øvelsene markerte avslutningen på moderniseringen av den russiske hæren. 

Selv om eksperter har vektlagt at det ikke er noen grunn til å være redd for de utenlandske styrkene, er selv den minste muligheten for en invasjon fra de to uforutsigbare regimene, noe som appellerer til fantasien til en del av innbyggere i Podlachia. 

Markert med rødt: Områdene øst i Polen som grenser mot Hviterussland. Det er her flyktningene nå kommer over og blir dyttet tilbake.


— I tillegg må vi ikke glemme at dette er en avsidesliggende region. Det er en masse bitte små landsbyer her, der det bare bor to enslige, eldre kvinner, og som ligger ved grensen, langt fra folk. Grensevaktene har alltid vært der for å passe på disse menneskene, og rykke ut hvis de så noen fremmede reke rundt. Det er grunnen til at de fleste innbyggerne i Podlachia stoler på grensevaktene, forklarer Joanna, som selv flyttet til området for noen år siden.

— En kveld for to uker siden, da jeg gikk sammen med en gruppe frivillige og NGO-ansatte på leting etter migranter og flyktninger, ble vi stoppet av grensevaktene nesten umiddelbart. Folk tipser dem øyeblikkelig, straks de hører den minste rasling, sier aktivistene. 

- Annonse -Gratis bok til nye abonnenter

Joanna fortsetter:  

— Mange lokale tror ikke på at «deres gutter» dytter folk tilbake til Hviterussland. De kjenner Andrzej, de kjenner Marcin – «de ville aldri gjort noe sånt», er noe vi hører veldig ofte.  

Joanna lurer på hvordan de vil være i stand til å fortsette som før, og hvordan situasjonen og atmosfæren i Podlachia kommer til å bli etter alt dette. 

— Etter hvert vil det gå opp for folk hva grensevaktene holder på med.

Det virker som om det allerede har gått opp for noen. Nylig spurte Joanna en kvinnelig ansatt på bensinstasjonen om hun hadde sett noen migranter i nabolaget. – Det hadde hun. Og hun ringte ikke til grensevaktene, fordi hun visste hva som ville skje med dem da. Hun hadde også sett en bil med tyske nummerskilt, som var full av gjørme. Hun hjalp dem til og med med å skifte det punkterte dekket!

Perspektivet endret seg for mange polakker, ikke bare dem som bor i Podlachia, etter saken med «barna fra Michałowo”, som ble drevet tilbake over grensen mot Hviterussland sammen med familiene sine. Bilder av dem, tatt foran det lokale kontoret til grensevaktene i byen Michałowo, rørte den polske offentligheten. Men til tross for pågående demonstrasjoner over hele Polen og i utlandet, fortsetter den polske grensevakten å bruke pushback-metoder.

Den nye migrasjonsruten

Situasjonen er i ferd med å bli mer alvorlig. Temperaturene går nedover, og aktivister og organisasjoner mottar flere meldinger fra migranter som krysser grensene.

— I begynnelsen gjennomførte vi to aksjoner om dagen. Nå får vi mellom 20 og 30 bønner om hjelp hver dag. Noen ganger ber de bare om mat, andre ganger trenger de medisinsk og juridisk assistanse, sier Anna Alboth. 

Hun er kommunikasjonsansvarlig i organisasjonen Minority Rights Group International, som samarbeider med Grupa Granica.

Informasjon om muligheten for å komme seg til Europa via Minsk – inkludert desinformasjon om «en lett spasertur gjennom skogen» – har spredt seg vidt og bredt i forskjellige arabiskspråklige internettfora og sosiale medier. Et stort antall mennesker forsøker å ta seg inn i Europa langs den nye migrasjonsruten, som blir omtalt som mye sikrere enn Balkanruten. 

— Det er til og med sudanske studenter som kommer fra Moskva til Minsk, og som gir opp seks års medisinstudier for å prøve å komme seg inn i EU. Tilfeldige folk fra Irak spør meg om de bør komme til Polen. Alle vet om det. Og de trenger ikke Lukasjenko for å gjøre et forsøk, sier Anna Alboth. 


Det kommer til å bli enda verre, frykter Alboth. Hun viser til et dekret fra Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko, som vil tre i kraft 17. oktober. Dekretet åpner for visumfrie reiser for statsborgere fra blant annet Pakistan, Jordan, Iran, Egypt og Sør-Afrika, til regionale hviterussiske flyplasser i Grodno, Brest, Gomel og Mogilev.

Alicia er en nervebunt. Hun er ikke bare bekymret for folk som dør i skogene, men også for seg selv og barna sine.

— Hva om de får høre om det? Det er lovlig å hjelpe migranter, og organisasjoner fortsetter å vektlegge dette. Det var også en del av budskapet i de flygebladene som de distribuerte i mer enn hundre landsbyer og byer nær grensen. 

«Det er fullt lovlig så lenge du ikke tar imot penger for det. Ikke vær redde», stod det i flygebladene.

På tross av disse forsikringene, sørger medlemmene i hjelpenettverket hele tiden for at alt de gjør er innenfor loven.  

— Vi svarer på alle slags spørsmål, og gir råd. Til og med det å utstyre noen med et kart er risikabelt, fordi det vil si at du gir noen et verktøy til å krysse grensen på en ureglementert måte. Folk spør oss også om det er OK å ta med seg noen hjem. Selv om det ikke er direkte i strid med loven, kan politiet eller grensevaktene stille spørsmål, sier Piotr Skrzypczak. 

Han jobber for organisasjonen Homo Faber, som er aktiv i dette feltet.

Alicia er redd for å bli tatt:

— Selv om jeg vet at jeg ikke bryter loven. Hvis jeg hjalp til i en stor by, ville jeg ikke møtt noen vanskeligheter. Men her er det en annen historie. Kontrollen er strengere her. Folk får bøter for hva som helst – for å være for langt hjemmefra, for å ikke ha et brannslokkingsapparat i bilen…

En del lokale aktivister som hjelper migranter, har blitt enda forsiktigere, sier Alicia:

— Når de griper noen i skogen sammen med migranter, forsøker de å gjøre det til menneskesmugling. Gjennom flere år, har det å hjelpe migranter blitt kriminalisert i flere europeiske land. 

«I Hellas har myndighetene gått til det skrittet å kneble grupper som har rapportert på en måte som har avslørt pushbacks og menneskerettsbrudd», uttalte Human Rights Watch i begynnelsen av oktober. 

I Italia har den tidligere ordføreren i byen Riace nylig blitt dømt til 13 års fengsel for «å tilrettelegge for irregulær migrasjon». Han revitaliserte lokalsamfunnet ved å ønske velkommen og integrere migranter.

Motstand mot meningsløse pushbacks

— Hvis det blir 20 minusgrader og jeg ser en kvinne med barn på gata, kommer jeg til å ta dem med meg i bilen og kjøre dem til grensen til Tyskland. Uten å nøle. Jeg vil ikke være med i de dødelige spillene til Kaczyński og Lukasjenko. Og jeg er helt sikker på at samtlige domstoler kommer til å frifinne meg.

Strategien med pushback-metoder gir absolutt ingen mening, legger Exen til. 

— Hvis en migrant som krysser grensen på en ikke-regulær måte bare blir sendt tilbake til grensen, kommer han bare til å fortsette å prøve til han lykkes, om så tretti ganger eller mer. Og det polske regjeringspartiet beskytter ikke grensene effektivt, sier han. 

— En mengde migranter kommer gjennom likevel. 

Situasjonen på grensen mellom Polen og Hviterussland:

Siden juni 2021 har Hviterussland gjennomført en operasjon med kodenavnet «Sikkerhetslås», hvor Aleksander Lukasjenkos regime frakter migranter og asylsøkere som forsøker å nå Europa, til grensene mot Polen, Latvia og Litauen. På denne måten forsøker Lukasjenko å legge press på EU, som har innført sanksjoner mot Hviterussland etter presidentvalget i 2020. Operasjonen begynte på grensen til Litauen, et land som har vært spesielt kritisk mot regimet og som også har innført egne sanksjoner i tillegg.

«Sikkerhetslås» ble utviklet av det hviterussiske innenriksdepartementet i 2010-11. På denne tiden hadde regimet også som mål å utløse en krise, for å få økonomisk hjelp fra EU – med behovet for å forsegle grensene som påskudd. Og den gangen oppnådde de målet sitt: Minsk fikk flere titalls millioner euro i hjelp.

Ifølge den hviterussiske journalisten Tadeusz Giczan er det statlige turistbyrået Tsentrkurort ansvarlig for å frakte folk til Hviterussland. De kommer til landet som turister og blir deretter kjørt til grensen mot EU. I begynnelsen kom de fleste fra Irak.

Ifølge beskrivelser som sirkulerer på nettet er det svært lett å komme seg inn i EU gjennom Hviterussland og Polen. Tidlig i august økte interessen for å reise fra Irak til Hviterussland såpass raskt at Iraqi Airways økte antallet flygninger fra Bagdad. Nå har de imidlertid blitt stanset midlertidig, etter at EU intervenerte. Men folk kommer seg likevel til Minsk, for eksempel ved å bytte fly i Istanbul.

Teksten er oversatt fra engelsk til norsk av John Færseth.

Denne reportasjen er del av en serie artikler om demokratiets utvikling i Sentral- og Øst-Europa. Prosjektet er støttet av Fritt Ord, og artiklene publiseres i Transit magasin.

Annonse
Den eneste publikasjonen som leverer global journalistikk på norsk. Støtt Transit magasin med et abonnement og sikre deg samtidig tilgang til alt innhold.