President Maduro lover at Venezuelas skal bli kvitt avhengigheten av olje. Foto: Unsplash/Wikimedia Commons / Eneas de Troya
- Annonse -
FIVH søker fundraisere

Rustne rør og ødelagt utstyr som ligger slengt utover, det er synet som i dag møter folk ved bredden av Maracaibosjøen der Venezuelas oljeeventyr startet.

Over 100 år har gått siden oljen begynte å strømme fra den første brønnen i Maracaibosjøen, nordvest i Venezuela. Det ble begynnelsen på et eventyr som gjorde Venezuela til en økonomisk stormakt i Latin-Amerika, og som plasserte landet på lista over verdens ti største oljeeksportører.

Venezuela har i dag verdens største påviste oljereserve, anslått til over 300 milliarder fat, og dette er langt mer enn både Saudi-Arabia, Canada, Iran og Irak.

I 2008 var produksjonen kommet opp i 3,2 millioner fat om dagen, Norge pumpet i fjor til sammenligning opp drøyt 1,8 millioner fat om dagen.

13 år senere har Venezuelas produksjon falt til 500.000 fat om dagen. Landet står midt oppe i en økonomisk krise, og bruttonasjonalproduktet per capita er nå på linje med Haiti.

Til tross for sin enorme oljereserve, sliter landet med drivstoffmangel og hyppige strømbrudd, og på et tidspunkt så myndighetene seg til og med nødt til å importere drivstoff fra Iran.

Stinkende pøl

Maracaibosjøen, som en gang var hjertet i landets oljeeventyr, er i dag en stinkende pøl forurenset av olje fra rustne rør som lekker. Knapt noen tør i dag å bevege seg utpå «av frykt for en eksplosjon som følge av gassene», forteller en lokal fisker som ikke ønsker å bli navngitt.

- Annonse -Frontrunner.site

Oljeplattformene som en gang var landet stolthet, er i dag skjeletter, plyndret for alt av verdi, inkludert ventiler og kraner som hindrer olje og gass fra å lekke ut.

Endringene er enorme siden det blomstrende 1970-tallet, da Venezuelas oljeindustri ble nasjonalisert, statlige PDVSA fikk monopol, og inntektene strømmet inn i statskassa.

Velstanden fortsatte til 1990-tallet da det ble åpnet for privat kapital. Blant dem som gikk inn på eiersiden i et oljefelt i Maracaibosjøen, var norske Statoil.

Chávez nasjonaliserte

Da venstrepopulisten Hugo Chávez kom til makten i 1999, var det på nytt klart for nasjonalisering. Private oljeaktører måtte inngå partnerskap med PDVSA, og fra da av begynte det å gå nedover med oljeindustrien i landet.

Dårlig ledelse, kombinert med omfattende korrupsjon, aldrende utstyr og manglende vedlikehold skapte i økende grad problemer, og USAs sanksjoner mot Chávez-regimet bidro ytterligere.

Mange analytikere tror at den avgjørende knekken for Venezuelas oljeindustri kom da Chávez på begynnelsen av 2000-tallet kom på kant med ledelsen i PDVSA.

Ødeleggende streik

Striden resulterte i en ødeleggende streik fra desember 2002 til mars 2003, da produksjonen falt til fattige 25.000 fat om dagen.

Chávez var rasende, hevdet å være utsatt for sabotasje og sparket de fleste i PDVSAs ledelse. Tusenvis av ansatte ble også sparket og erstattet av Chávez-lojalister som ofte manglet den nødvendige kunnskapen.

Produksjonen kom i gang igjen, men de neste årene ble også stadig flere selskaper nedover i forsyningskjeden nasjonalisert. Lønningene sank, noe som resulterte i lav arbeidsmoral hos mange.

Dette gikk igjen ut over arbeidsinnsatsen, vedlikeholdet av oljeinstallasjonene led, og driften ved halvparten av landets oljebrønner stanset opp.

Ansatte på oljeinstallasjonene brukte dagene til «å fiske for å kunne fø seg selv», forteller en tidligere oljearbeider. Også hun ber om å få være anonym.

Politisk redskap

PDVSA ble i økende grad et politisk redskap for Hugo Chávez, og det gikk så langt at skjermsparerne på alle selskapets datamaskiner var et bilde av landets leder.

Da Chávez døde i 2013, overtok Nicolás Maduro, og nå er det bildet av ham som dukker opp på skjermene i det statlige oljeselskapet.

Krisen innen oljeindustrien var samtidig økende, underleverandører fikk ikke lenger betalt, ansatte pakket sammen, og leveranser av utstyr og reservedeler uteble som følge av ubetalte regninger.

– Ansettelser basert på politisk ståsted gikk hardt ut over produksjonen. Vi kvittet oss med erfarne folk, og enhver likhet med meritokrati forsvant. Det skapte også grobunn for omfattende korrupsjon, sier en ansatt i PDVSA som ber om å få være anonym.

Kamp mot korrupsjon

I 2017 innledet myndighetene en omfattende operasjon for å få bukt med korrupsjonen i det statlige oljeselskapet, og både tidligere og nåværende ledere ble satt under etterforskning.

– De tilegnet seg på ulovlig vis midler og forsøkte på ulovlig vis å hvitvaske dem, sa landets riksadvokat Tarek William Saab.

Blant dem som ble satt under etterforskning, var PDVSAs tidligere president Rafael Ramirez som nå lever i eksil i Italia og som hevder å være utsatt for en politisk motivert heksejakt.

Anonyme ansatte i selskapet bekrefter ukulturen og forteller blant annet hvordan ansatte gjorde private innkjøp på oljeselskapets regning, brukte selskapets biler privat og stjal datamaskiner og TV-er fra lokalene. Den slags er imidlertid ikke noe nytt i Venezuela.

– Man kan snakke om gammel korrupsjon og ny korrupsjon, sier Carlos Mendoza Pottella. Han er professor i oljeøkonomi ved universitetet i Caracas og påpeker at korrupsjonskulturen i PDVSA alt fantes på 1980-tallet

– Ingen oljeansatte kan leve av lønna de får i PDVSA, sier en anonym ansatt. Bortsett fra de som jobber for de kinesiske og russiske kontraktørene, legger hun til.

USA-sanksjoner

Myndighetene i Venezuela gir de amerikanske sanksjonene skylden for det økonomiske uføret oljebransjen og landet står oppe i, men problemene begynte lenge før de første sanksjonene ble innført i 2014.

Men da daværende president Donald Trump skjerpet sanksjonene i 2017, ble oljeindustrien, som alt lå nede for telling, utvilsomt enda hardere rammet.

USA var en gang Venezuelas største oljeimportør, men det er historie. I dag kjøper India og Kina over 70 prosent av råoljen, mens Singapore topper lista over kjøpere av raffinerte oljeprodukter. Landets raffinerier er imidlertid i elendig forfatning, så landet importerer mer enn de eksporterer av slike produkter.

De amerikanske sanksjonene gjør det svært vanskelig for Venezuela å kjøpe reservedeler til sine oljeanlegg, som derfor forfaller og stenges.

Miljøbomber

De imponerende anleggende ved Maracaibosjøen er i dag miljøbomber. Deler av innsjøen er helt ødelagt av oljesøl, og lokale fiskere har nærmest gitt opp.

Innsjøen er ikke noe unikt tilfelle. Oljesøl er vanlig stort sett over alt der det er boret etter olje i Venezuela, selv om PDVSA sjelden vil innrømme utslipp.

Ved oljefeltene i Maturin-området øst i Venezuela krysser lekkende rørledninger eiendommene til mange bønder.

– Det lekker hele tiden og forurenser alt, klager Eleazar Gonzalez som dyrker bananer og papaya i landsbyen Los Pozos de Guannipa.

Tidligere i år ble tre mennesker skadd da en rørledning eksploderte nær Maturin.

Grønt skifte

Til tross for problemene, hevdet president Nicolás Maduro i begynnelsen av januar at oljeproduksjonen hadde passert 1 million fat om dagen og sa at målet er å doble dette i løpet av 2022.

- Annonse -

Maduro har samtidig lovet å redusere Venezuelas oljeavhengighet og lede landet over i et grønt skifte.

– Vi skal ikke lenger være avhengige av olje, lyder hans løfte.

Det er en ambisiøs målsetting i et land der 99 prosent av eksportinntektene kommer fra olje.

(©NTB)

- Annonse -
- Annonse -
Støtt global journalistikk, tegn abonnement på Transit magasin