Annonsere på Transit Magasin
Annonsere på Transit Magasin

Ekskluderingen av ikke-europeiske studenter viser regjeringens grenseløse smålighet

KRONIKK: Internasjonale studenter fra land utenfor EU/EØS skal betale for høyere utdanning. Det er urettferdig og skader fagmiljøene og Norge som kunnskapsnasjon.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Denne kronikken er skrevet av Poul Wisborg, førsteamanuensis og leder for Globale utviklingsstudier, Noragric, NMBU.

Det er vanskelig å verdsette et gode som andre ikke har adgang til på like vilkår, en verdi Norge har holdt høyt ved å tilby gratis høyere utdanning. Men nå har regjeringens budsjettavtale med SV vedtatt at liten gruppe studenter fra land utenfor EU, EØS og Sveits skal betale, et forslag som er på høring til 7.12.2022. Norske studenters organisasjon (NSO) melder om en avtale «med bitter ettersmak». Det skal være visst.

Hadde politikerne vært på de globale NMBU-studentenes flotte konferanse, We are waves of potential – Engaging with climate change, den 29. november, så hadde de alle innsett den unike verdien av slikt kreativt, fargerikt og fremtidsrettet samarbeid mellom studenter fra alle kontinenter. Å gå fra dette fine, student-skapte arrangementet til meldingen om at budsjettavtalen ofrer de internasjonale studentene var dypt skuffende for alle vi som studerer og jobber innen internasjonal utdanning.

Den offentlige høringen pågår fortsatt og det er så langt de dårlige argumentene som har seiret. Diskrimineringen i innføring av selektiv studieavgift er utålelig: kampen må gå videre.

Forslaget om studieavgift som fremmet av minister Borten Moe og Aftenposten bygger på en sneversynt økonomisk rasjonalitet med fire hovedargumenter: 1. Det er krisetid, derfor må det spares. 2. Det er urimelig at utenlandske studenter får gratis utdanning her, når norske betaler i andre land. 3. Velferdsstaten må beskyttes. 4. Andre land tilbyr ikke gratis utdanning uavhengig av statsborgerskap.

Vi kan kalle det kriseargumentet, kontrakts-likhetsargumentet, velferdsargumentet, og annerledesland-argumentet – og ingen av dem er gode.

1. Ja, det er krise, dyrtid og krig men Minister Borten Moe overdriver kraftig den økonomiske gevinsten ved å ekskludere en liten gruppe studenter.

Mediene viderefører ukritisk anslag om at utenlandske studenter i Norge koster staten mellom 3,5 til 5,0 mrd. kr. i året. Men dette tallet gjelder all internasjonal studentutveksling, og ikke bare den lille gruppen regjeringen har siktet seg inn på. KD anslår at ca. 8.600 «tredjelands»-studenter fra land uten for EU/EØS vil bli berørt. Videre antar regjeringen at 70 prosent (ca. 6.000) vil bli borte mens ca. 2.600 vil fortsette å komme mot betaling. Det vil si at under én prosent av landets studenter skal betale studieavgift på gjennomsnittlig kr 130.000 per år. Staten forventer en innsparing på 300 mill. kr. fra 2025. Det tilsvarer 0,5 % av budsjett for forskning og høyere utdanning, som var på 57 mrd. i 2023.

Ministeren anslår i Aftenposten at universitetene i tillegg vil spare 900 millioner på utenlandsstudentenes fravær, til gode for norske studenter. Men det er ikke holdbart å benytte gjennomsnittskostnad av en studieplass til å beregne universitetenes gevinst ved å bli kvitt de siste to eller tre prosent av studentene.

Beløpet forblir helt marginalt i norske budsjetter, og ikke minst målt mot merinntjeningen Norge har som krigsprofitør, som The Economist anslår til 150 mrd. dollar på et år.

Selv med de tvilsomme anslagene på universitetenes gevinst tilsvarer innsparingen på 1,2 mrd. kr. under én promille av det Norge har tjent på krigen på et år. Ekskluderingen gir marginal gevinst, avhjelper ingen økonomisk krise og utstiller en smålighet uten grenser, særlig i en verden i krise.

2. At det er urettferdig at norske studenter betaler i utlandet, mens studenter fra de samme landene studere gratis her, bygger på et prinsipp om kontraktslikhet om er gyldig for en verden av like muligheter.

Men det er ikke den verden vi lever i. Forslaget og ministerens begrunnelse er blind for ulikhet i adgangen til høyere utdanning på grunn av geografi, rase og klasse. UNESCO viser at mens 77% av de unge i Europa og Nord-Amerika får høyere utdanning, og 52 % i Sør-Amerika, gjelder det samme for bare 26 % av befolkningen i Sentral-og Sør-Asia. I Afrika sør for Sahara var adgangen til høyere utdanning bare 9% i 2018 – før koronakrise, krig og inflasjon forverret situasjonen.

Det er nettopp de landene hvor så få får høyere utdanning som bar byrden av kolonialisering, og i dag hardest merker virkningene av global klimaendring, som vil bli verst rammet av en studieavgift. Basert på tall for alle internasjonale studenter i Norge i 2021, vil mer en 80 prosent av de som ekskluderes vil være fra det globale Sør (Afrika, Asia og Latin-Amerika). Noen vil være fra land i det sør-øst og øst-Europa, og bare ti prosent fra rike land som Australia, New Zealand, USA og Canada.

Fra Sør vil bare en velstående elite kunne betale en studieavgift på 11.000 pr. måned, to til tre ganger en lærerlønning i Nepal eller Ghana, så kvalifikasjoner vil telle mindre og læringsmiljøet bli mer preget av eliteperspektiver. Det er viktig at studenter fra alle land kan komme inn på universitetene basert på likhet og kvalifikasjoner, ikke på om de faller inn under statlige avtaler.

Den systemiske rasisme i forslaget består i at den overser global ulikhet og ekskludering og uten refleksjon fremmer hvitere universiteter som en gevinst. 

3. Det er opportunt å spille på folks opplevelse av at velferdsstaten er truet, men å likestille avgiftsfri høyere utdanning med å tilby gratis helse- og sosial-tjenester til hele verden, slik Borten Moe gjør, er en falsk analogi.

Å ta høyere utdanning medfører ikke at folk fra halve eller hele verden kommer for å hente ut et velferdsgode. Det er tale om mennesker – ca. 3% av studentene og ca. 0,15% av befolkningen – som velger å bo to til fem år av sitt liv i landet, som blir medborgere, og som inngår i universitets- og høyskolefelleskaper og lokalsamfunn, og nesten uten unntak bidrar gjennom arbeid.

4. Ja, «Norge er et annerledes land i denne sammenhengen». Men det er godt samsvar mellom å være «annerledes» og Norges forpliktelser til å bekjempe ulikhet og fremme menneskerettighetene og bærekraftsmålene.

Grunnen til at EU, EEA og Sveits ikke rammes er «ikke-diskrimineringsavtaler» som bygger på at «EU-domstolen har lagt til grunn at diskrimineringsforbudet i EU-retten gjelder generelt for adgang til utdanning» (Høringsnotat, s. 2). Men hvorfor skal bare det europeiske fellesskap være opphav til rettigheter?

Studieavgift for en del av studenter basert på opprinnelse bryter med FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter, hvor artikkel 2 beskytter mot forskjellsbehandling på grunnlag av rase og nasjonal eller sosial opprinnelse og artikkel 26.1. fremholder at «det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner.» FNs bærekraftsmål 4 skal sikre “inkluderende, rettferdig og god utdanning», og delmål 4.3 er å sikre «kvinner og menn lik tilgang til god teknisk og yrkesfaglig opplæring og høyere utdanning, inkludert universitetsutdanning, til en overkommelig pris» innen 2030.

Norge bidrar i den retning ved å tilby gratis utdanning mens de andre rike landene gjør dårlige prioriteringer. Fortsett å vær et «annerledesland» i så måte.

LES OGSÅ: – Styrk universitets- og høyskolesamarbeidet med det globale sør

De dårlige argumentenes makt har hatt enormt gjennomslag i denne sakne mens studentenes protester og sektorens motstand er feid til side.

Verdier om likebehandling står sterkt i det norske folk og i utdanningssystemet. Det er ikke akseptabelt at du skal betale fordi du er fra Nepal, Malawi eller Bolivia, mens du kan studere gratis om du er fra Tyskland, Ungarn eller Belgia. Studiepenger for en liten minoritet av studentene diskriminerer, gir uvesentlig innsparing, skader internasjonal utdanning og fagmiljøer og svekker kunnskap både nasjonalt og globalt.

Studentene som kommer til Norge for å ta en hel grad her bringer med seg mangfold, talent og kompetanse. De investerer i kulturforståelse og relasjoner. De er fremtidens samarbeidspartnere innen utdanning, forskning, næringsliv og kultur.

Norge bør stolt forsvare gratis høyere utdanning som en menneskerett, og være trygg på at Norge også vinner på det.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT