Dette essayet er skrevet av Torolf E. Kroglund, som er aktuell med boka «Historien om båten – Fra skog til hav med farkosten som endret verden» (Cappelen Damm, 2022).
Vi snakker om Atlanterhavet, Stillehavet, Middelhavet, Nordsjøen, Skagerrak og mange flere hav. Men de mange navnene vi har satt på ulike deler av havet lurer oss. Det er ikke tredve ulike hav. Det er heller ikke syv hav, som det heter. Det er bare ett hav – og dette havet henger sammen over hele den blå planeten. Vi forholder oss alle til dette samme havet, enten vi befinner oss ved Oslofjorden, i Hong Kong, på Lesbos, i Accra eller i Rio de janeiro.
Vi forholder oss til havet på samme måte som våre forfedre har gjort siden tidenes morgen. Med båtfarkoster. Det dype og tilsynelatende evige havet med sine stormer og forlis har i liten grad vært en barriere og begrensning; men heller vært et element vi har lagt ut på – for å reise ut i det ukjente, for å finne nye landområder, andre kulturer og nye muligheter.
Menneskehetens første flyktninger eller utvandrere eller «lykkejegere» (kall det hva du vil) kom fra det afrikanske kontinentet. De har i ettertid blitt kalt Homo Erectus og Homo Sapiens. Begge disse gruppene spredte seg over til dagens Midt-Østen, Asia og Australia. I Europa møtte de Neanderthalere. Av disse gruppene er det bare Sapiens igjen. Vi er alle sammen, alle folkegrupper på alle deler av kloden, Sapiens (opprinnelig utvandret fra Afrika).
Menneskets første utvandring skjedde i flere bølger for 200.000 og 100.000 år siden. Føttene var det primære transportmiddelet – og tid kunne en kanskje legge til: for hundretusenvis av år er lengre enn vi egentlig greier å fatte (vi tenker sjelden lenger tilbake i menneskehetens historie enn til den såkalte jordbruksrevolusjonen som er bare 10.000 år siden). Men det må også ha vært båtfarkoster, i disse store folkeforflytningene, som vi vet ingenting om i dag. Enkle farkoster kanskje? Laget av treverk, av siv eller annet forgjengelig materiale som for lengst er forsvunnet. Vi vet imidlertid at øyene ute i Stillehavet ble kolonisert av svært sjødyktige seilere fra det asiatiske fastland. Tidlige seilere som kunne kunsten å krysse mot vindretning og padle i båter som ligner dagens tradisjonelle båter på blant annet Hawaii (kano-lignende båter med en utrigger og med seil og padleåre). De reiste altså stikk motsatt vei av hva Thor Heyerdahl en gang hadde som hypotese. Man har forsket seg fram til at dette skjedde minst 10.000 år før Kristus (kanskje tidligere). Og det er dermed de første fullbårne seilere og båter vi har konkret kunnskap om. Disse tidlige polynesierne var også (som oss) etterkommere av de tidlige Sapiens som utvandret fra Afrika hundretusen år tidligere.
Ikke så lenge etter: i de fem tusen årene mellom år 10.000 fkr og 5.000 fkr var båter et viktig element i de tre store sivilisasjonene nær Indus, Nilen og mellom Tigris og Eufrat. Båtene var sentrale i handel og samkvem mellom kulturer som vokste seg store nettopp ved handel og samkvem. Grunnen til at vi vet mest om disse tidlige sivilisasjonene er at de tegnet og skrev ned hva og hvem de var for ettertiden. Den eldste fullstendige plankebygde og avanserte båten som fremdeles finnes og som kan sees på av oss nåtidige har fått navn etter faraoen Khufu og er i dag utstilt i Egypt. Båten, som dateres til rundt 2500 år fkr, ble bygd for begravelsen av faraoen og flatpakket slik at faraoen i etterlivet kunne pakke den ut og på «IKEA-vis» bygge den opp igjen. Det er det man har gjort i moderne tid – og det er derfor vi kan se den i dag.
Vi nordmenn har lett for å glemme at vi også i ganske nylig selv var flyktninger og det vi i dag ville kalt «lykkejegere» da en svært stor del av befolkningen utvandret til Amerika. I båter over Atlanterhavet.
Her oppe på berget, i det mørke og usiviliserte nord var det også mer sivilisasjon enn datidens middelhavsfolk kanskje ville gitt oss kreditt for. Gjennom hele bronsealderen risset vi helleristinger i berget og noe av det vi har risset mest er tegninger av båter. I Norge, Sverige og Danmark er det en rekke bilder av båter på berget. Som viser at båter må ha hatt en svært stor rolle. Det eldste funnet av en faktisk hel båt er gjort i grenselandet mellom Danmark og Tyskland og har fått navnet Hjortspringbåten. Den dateres til 300 fkr og er i dag utstilt på nasjonalmuseet i København. Det interessante med denne båten er at den var fullt lastet med keltiske våpen. Området båten befant seg i var befolket av folkegrupper som ble kalt Juter, Anglere og Saxere (de samme folkegruppene som senere befolket England, «Anglernes land»). Båten hadde altså sett enten krig eller fredelige handelssamkvem mellom kulturer.
På samme tid var Grekenland datids-verdens største stormakt etter at Aleksander den store hadde erobret store deler av Asia og underlagt seg resten av Middelhavet og Egypt. Alexandria ble grunnlagt som verdens største by og det fremste monumentet foruten verdens største (og kanskje verdens første?) fyr eksisterte biblioteket hvor den store tanken var at all verdens litteratur skulle samles.
Etter det store sjøslaget ved Salamis da grekerne – mot alle odds – beseiret det store persiske imperiet 480 år fkr ble både krigsskip og handelsskip det aller viktigste middelet for samfunnsbygging.
Det mektige Romerriket ble bygd på samme måte. I hundreårene etter Kristus sto romerske legionærer på nordspissen av de nordligste britiske øyene, Orknøyene og Shetland, og skuet ut i havet og tåken mot det mytiske Thule (Norge).
Mellom romertiden og vikingtiden er det funnet to skip: Nydamskipet, som står utstilt i Schleswig Holstein, ble funnet i samme område som Hjortspringbåten, og dateres til rundt år 300 (etter Kristus). Både den og Sutton Hoo skipet i England som dateres til 500 tallet peker fram mot vikingskipene ved at de er klinkbygde (med overlappende planker), at de ble rodd av en rekke roere (istedefor å bli padlet) og at de eventuelt kunne ha hatt seil (selv om det ikke er funnet noen seil i disse båtene). Til syvende og sist er Osebergskipet (og Gokstadskipet) fra rundt år 800 prototypen på skip vi vet tok oss over til det amerikanske kontinentet. Og: i alle gravene rundt disse tre skipene er det dessuten funnet en rekke skatter – blant annet silke fra Asia – som viser at verden var globalisert allerede da.
Hva vil jeg si med dette? Det finnes ingen kultur som er isolert fra andre. Verken da eller nå. I følge Snorre er de norrøne gudene egentlig innvandrere fra steppelandskapet i øst. Runene våre er mest sannsynlig inspirert av romernes latin. Det å ro båtene istedenfor å padle dem og etter hvert bruken av seilet har vi også mest sannsynlig plukket opp fra romerne. Og senere er det mer åpenbart: kristendommen med alt den medførte i kulturen og samfunnet har vi jo importert fra Midt-Østen, via (igjen) Romerriket.
Mennesket er rett og slett et migrerende vesen. All historie og all kultur gjennom alle tider viser oss dette veldig klart og tydelig. Likevel møter man i svært mange lokalsamfunn den litt stupide påstanden om at du ikke kan kalle deg selv stedets egen om du ikke har bodd på samme flekken i over tre generasjoner. Som om det er et hederstegn: å være stedfast i tre generasjoner. Sannsynligvis er en slik, kanskje harmløs og litt dum, holdning (isolasjonisme) forfaderen til rasisme, og i alle fall til nasjonalisme.
Den første på et sted er jo alltid en innvandrer. De første nordmenn kom fra Doggerlandet, fra dagens Sverige, fra Sibir og langt nok tilbake: fra Afrika.
Mennesket er rett og slett et migrerende vesen. All historie og all kultur gjennom alle tider viser oss dette veldig klart og tydelig.
Vi nordmenn har også veldig lett for å glemme at vi også i ganske nylig historie selv var flyktninger og det vi i dag ville kalt «lykkejegere» da en svært stor del av befolkningen utvandret til Amerika. I båter over Atlanterhavet. At vi fremdeles kaller dette utvandring – og ikke innvandring – er talende. Grunnen til at vi flyktet fra landet var svært fattige og dårlige kår her hjemme og forlokkende budskap om bedre forhold i «det lovede landet».
Flykter man fra noe eller til noe? I ens egne liv kan det være et relevant spørsmål ofte. Sannsynligvis er det som regel litt av begge deler. For dagens flyktninger får spørsmålet en helt konkret og juridisk implikasjon. Flykter du fra noe har du rett på beskyttelse og flykter du til noe risikerer du å bli kalt en «lykkejeger» eller migrant. Vi har som vist over vært migranter gjennom hele menneskehetens lange historie. Av og til kan også skillet mellom flyktning og migrant føles som et litt fiktivt og meningsløst skille.
Dagens migranter og flyktninger kommer også med båt. Overfylte små farkoster over hundretusener år gamle ruter og strekk. På Lampedusa er det en båt-kirkegård som får stå som et symbol for tiden vi lever i. Her ligger det massevis av trebåter forlatt på land, fra de mange bølgene av flyktninger fra det afrikanske kontinent. Folket på Lampedusa ble nominert til Nobels fredspris for sin gjestmildhet og ivaretakelse av flyktningene i de første bølgene – helt til italienske myndigheter satte en stopper for dette og innførte strenge lovverk for internering og returnering av flyktningene. Folket på Lampedusa fulgte det gamle greske dyds-idealet om Xenia; hvor man plikter å ta imot alle fremmede med åpne armer, gi den fremmede mat og et sted å sove. I våre dager har begrepet fått en motsats i ordet Xenophobia; fremmedfrykt – og avvisning av det fremmede.
I år er det akkurat 100 år siden vår egen store nasjonale helt Fridtjof Nansen fikk Nobelprisen blant annet for sitt arbeid med å ta vare på statsløse, papirløse flyktninger gjennom det såkalte Nansen-passet. Nansen var, i tillegg til en nasjonsbygger, politiker, naturviter, polfarer og ski-entusiast også svært opptatt av det migrerende mennesket. Både utaskjærs og i norgeshistorien (hvem var de første som kom hit i det øde nord?). Han var like opptatt av båter som han var av ski. De to ur-elementene for oss.
Så kan man selvsagt diskutere etikken og politikken i det han brukte det meste av pris-pengene sine på; nemlig å megle fram en utveksling av folkegrupper i kjølvannet av krigen mellom Tyrkia og Hellas: hvor tyrkere (muslimer) måtte dra fra Hellas til Tyrkia og omvendt; grekere (kristne) måtte forlate Tyrkia og reise tilbake til Hellas.
Båtflyktninger er jo et begrep. Det er utallige eksempler fra alle verdensdeler gjennom historien. De som flykter over land krysser grenser, gjerder og grenseposter. Men havet er i utgangspunktet herreløst; grensene er abstrakte. Havet står for frihet.
Både for flyktninger som må komme seg vekk fra uutholdelige situasjoner, migranter som søker et bedre liv og dessuten for oss; som har det godt og som bruker båt for å få en følelse av frihet. Det er en million fritidsbåteiere i Norge. De fleste av dem kjenner igjen frihetsfølelsen.
Hva er det vi, moderne vestlige og priviligerte, flykter fra? Det kan av og til synes som at vi flykter fra oss selv. Inn i teknologien, de sosiale mediene, kjendiseriet, underholdningen men også de uendelige rekkene med dystopier, dommedags-scenarioer, krig, klima, politikk. Også kanskje den nær fundamentalistiske troen på at vi har kontroll, at vi kan kontrollere alt: vår egen helse, gjennomsnittstemperaturen, naturen, karrieren, framtiden, samfunnet. Fjerner vi oss mer og mer fra naturen, og vår egen natur?
Når jeg går ned til vannkanten, og hører bølgene slå mot berget. Ser ut over horisonten, på det evige, nær uendelige havet. Så får jeg en slags ro. Og det er paradoksalt – fordi havet jo alltid er i bevegelse, og: det lokker en utpå – til bevegelse.
Slik har vi sittet til alle tider: alle mennesker; og sett på havet og lengtet ut.
Denne teksten er skrevet av Torolf E. Kroglund (født 1974). Han er utdannet litteraturviter. Tidligere journalist, festivalsjef i Ibsen- og Hamsun dagene i Grimstad og kultursjef i Risør. Har skrevet flere dokumentar og sakprosabøker. Aktuell med boka «Historien om båten – Fra skog til hav med farkosten som endret verden«.
… Boka tar for seg båtens historie med utgangspunkt i at forfatteren forsøker å bygge en egen liten robåt, etter alvorlig sykdom og i pandemi-tiden. Motgangen i båtbyggingen, med egen helse og et nedstengt samfunn, peker tidlig ut det eksistensielle i hva en båt, dypest sett, er – i alt av historie, litteratur, myte og religion; en vei ut, et kommunikasjonsmiddel.
… Kanskje kan det sies at også selve båtbyggingen blir en flukt for forfatteren når alt ser mørkt ut. En produktiv form for flukt, hvor det blir en båt og en bok. Boka angår de fleste av oss, slik båten viser seg å være uløselig knyttet til hva det vil si å være et menneske: et migrerende vesen, alltid i bevegelse – som havet.
