Frontrunner CMS
Frontrunner CMS

– Å hate meg selv har vært en heltidsjobb i nesten femti år

BOKANMELDELSE: Skuespiller, forfatter og dramatiker, Sven Henriksen, har skrevet en sterk, viktig og sart bok om vold, utenforskap og håp.

Pappas lille gutt

En roman av Sven Henriksen (f. 1955)

Skamløst Forlag

«Johannes er seks år da han for første gang utsettes for farens fysiske vold, en vold som skal vare i ti år mens mor, menighet og vennekrets snur ryggen til. Sytten år gammel utstøtes Johannes fra sekten Jehovas Vitner på grunn av at han har stått fram som homoseksuell og har fortalt rådet av «de eldste» i menigheten om farens handlinger. I Oslo finner han friheten og det livet han har lengtet etter, et liv som skal vise seg å være hardt og nådeløst. Dette er en fortelling om hvordan sosial kontroll i religiøse sekter kan knekke et menneske og skade det for livet, men også om lys, håp og et modig menneske som maktet å reise seg om og om igjen, og ikke minst en kjærlig og klok mormor som reddet et skamslått lite menneske ut av fundamentalismens klør.» (Forlagets beskrivelse)

I Sven Henriksens roman Pappas lille gutt, som ble lansert på Skamløst forlag denne uken, er det nettopp skam og forsoning, som ligger som en rød tråd gjennom teksten. 

Bokomslag, «Pappas lille gutt».

Forsoningen handler ikke nødvendigvis om å tilgi overgriperen, men å forsone seg med seg selv og den man har blitt, både på grunn av og til tross for overgrepene. Forfatteren stiller eksistensielle spørsmål. Er man for eksempel forpliktet til å tilgi sine foreldre for deres overgrep når de befinner seg i livets siste fase? Må man på dødsleiet si at alt er fint nå. Tilgivelse handler om å frata den andre en byrde, men samtidig kan man selv få dobbelt vekt. 

Forfatter Sven Henriksen har tidligere utgitt sakprosaboken Men hold kjeft da, Henriksen. En personlig bok der hans tydelige politiske stemme er vevet sammen med poesi, kjærlighet og raseri. 

Den ferske romanen er mindre politisk, kanskje er den også mindre sint. Dette er en sart og vakker tekst om hva overgrep gjør med et menneskesinn og om hvordan en lukket sekt påfører både en familie og et barn livsvarige traumer. Sekten fyller et tomrom i en dysfunksjonell familie. Pappa slutter å drikke, men en annen avhengighet tar over, Jehovas Vitner. Johannes er fastlåst både i sekten og i hjemmet. Det finnes nesten ingen trygge steder for den unge gutten å gjøre av seg. Pappa slår, mamma ser en annen vei, selv om hun med jevne mellomrom sukker og mumler at mannen kommer til å slå gutten ihjel.

Sven Henriksens far var fiskesame. Også sin samiske identitet og fraværet av den rører Henriksen ved i Johannes stemme. Både som same, skeiv og menneske er den unge mannen undertrykket.

Boken er utgitt som roman, men Henriksen legger ikke skjul på at det er hans egen historie han tar utgangspunkt i. Samtidig understreker han at dette er nettopp, det, hans versjon. En annen fra samme familie, kan ha vokst opp i en helt annen virkelighet. 

«Jeg har ikke løyet, men dette er heller ikke sannheten», sier forfatteren selv fra scenen på lanseringen i Oslo. Boken er skrevet med en voksen manns blikk, minner, erfaringer og kunnskap. Den seks år gamle Johannes har selvsagt ikke disse knaggene eller det voksne erfarne blikket.

Sven Henriksen har lang fartstid som dramatiker, og har skrevet en rekke skuespill for scene. Dette kommer tydelig til uttrykk i romanen, hvor han nærmest maler scenene fram. De er så godt som klare for filmatisering og som leser ser jeg hele tiden for meg både rommene og tiden handlingen foregår i. Også selve ombrekken av teksten er delt opp og porsjonert ut som små fragment. Det gjør at den er ekstra behagelig å lese. 

Boken spenner over mange tiår, og gjennom tidssprang maler Sven Henriksen et portrett av en ung mann som er i ferd med å miste seg selv, før han i Oslo, og gjennom byens skeive miljø, plukkes opp igjen og finner aksept, kjærlighet og samhold.

Dette oppleves, til tross for den mørke tematikken, som en lys bok. Det er en historie fylt av håp og humor. Kontrasten til farens voldelige slag er mormors myke hender. Alle burde ha en mormor som skjønner viktigheten av å bli sett. Johannes mormor lukter trygghet og flesk og duppe, modne kirsebær og hermetiserte plommer.

Fortellingen understreker viktigheten i å ha ett eneste menneske i livet som ser deg når du har lyst til å gi opp livet. «Jeg vil ikke leve lenger, mormor.» sier den unge Johannes. Gjennom duften av gjær og vanilje stryker mormor gutten over kinnet. Og mens hun gråter sier hun «Klart du skal leve (…) Så lenge det er liv i meg, skal du leve.»

(Artikkelen fortsetter etter foto).

Fra lanseringen av «Pappas lille gutt», tirsdag 11. april. Foto: Kristina Quintano

«Å hate meg selv har vært en heltidsjobb i nesten femti år», skriver jeg-personen i boken. Men også her skrives det med et slags håp og styrke. På den måten oppleves romanen som både et oppgjør med egen identitet og en forløsning. Kanskje er en byrde løftet fra jeg-personens skuldre, ikke gjennom tilgivelsen men gjennom forsoning.

Dette er en sterk og viktig bok om kamp, overlevelse og identitet, og om retten til å være seg selv og leve et fritt liv sammen med den man elsker. 

I 2015 sitter Johannes sammen med sin partner H på en benk i New York. Barack Obama har nettopp klubbet inn den nye ekteskapsloven for likekjønnede og Johannes klarer ikke slutte å gråte. Både over en tapt barndom, et liv i kamp, men også av glede. For det som skjer nå er det umulige. Johannes gråter for dem som gikk foran, for de første, de modige og for alle som ikke lever. For at alt det som det var så lenge til, er nå. 

Boken er en viktig påminnelse om at de skeives kamp ikke er over. I 68 land er det fortsatt ulovlig å være homofil, i ti land kan man bli dømt til døden for å elske. I en global flyktningkrise er det også mennesker som flykter fra undertrykkende regimer fordi de har ytret seg om LHBT-personer. Vi må ikke glemme at setningen som i boken er så sterkt, For at alt det som det var så lenge til, er nå, for mange ikke er opplevd ennå. 

Samfunnsdebattanten Sven Henriksen har skrevet en viktig påminnelse om skadene som påføres alle som lever i undertrykkelse og vold, enten de bor i det som tilsynelatende er innenfor fire trygge vegger i Norge, eller de lever i undertrykkende regimer med frihetsberøvelse rundt om i verden.

Denne bokanmeldelsen er skrevet av Kristina Quintano, fast middelhavskorrespondent og kulturkommentator for Transit Magasin.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT