Er naturen merkbart mer stille i år? Kan vi gjøre noe med det før det blir helt stille? spør Truls Gulowsen retorisk. Legg dine erfaringer i kommentarfeltet nederst på siden. Bakgrunnsfoto: Fra Herføl, Hvaler. Naturpress / Transit magasin.

Fortell om dine erfaringer og historier om en natur som stilner, i kommentarfeltet til denne artikkelen. For tilgang til kommentarfeltet registrerer du deg gratis, det gjør du gratis og enkelt på denne lenken.

Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.

Uroen gnager mer enn den pleier. Jeg klarer ikke å unngå å legge merke til at naturen er faretruende stille. Når jeg tar meg tid til å telle hvor mange fugler, bier og mygg det egentlig er som lager restene av forsommerlyd, må jeg innrømme at de er skremmende få. Og jeg får vondt i magen ved tanken på at det kanskje er akkurat nå det skjer, det vi har lest om og advart mot.

Her i hagen hører jeg trost, svarttrost og pilfink. Noen få av hver, men hver av dem lager mye lyd, og gir en god illusjon av normalitet. På hustaket bortenfor skriker en tjeld som vanlig. Lyden stemmer. Men det er lengre til neste par enn det pleier å være. Over jordet hører jeg lerkesang og blir glad, men ser at det kun er en eneste lerke som opprettholder lydbildet. Over hele det store jordet. På neste åker er det stille. Fiskemåkene sitter heller ikke lenger på hustakene.

På padletur mellom de små holmene er det også merkelig stille, og jeg ser tre ærfuglfamilier, en hettemåke, en hegre, to sildemåker og en gråmåke, i tillegg til et tjuetalls skarv, noen svaner og en del beitende gjess. For bare ti år siden førte samme padletur til at jeg skremte opp en sky av måker fra hver eneste holme.

Egentlig skal jo forsommeren være naturen på sitt mest bråkete: Vann som flommer, småfugl og måker som hevder territorier med høylytt sang nesten døgnet rundt enten man er i hagen, i skogen eller ved kysten, og lerker som synger i vilden sky over hver sin bit av jordene. I tillegg skal det være summende insekter overalt hvor man snur seg, og snart skal både klegg, brems og gresshopper dukke opp overalt. Men sånn er det faktisk ikke lenger.

Det hadde jo ikke vært så farlig om dette bare gjaldt akkurat her. Men det er altfor stille overalt. Innerst inne vet vi at det er noe som skjer, selv om endringene fra år til år ikke har vært så veldig store. Selv jeg har latt meg berolige av å høre fuglesang, se en hettemåke og kunne følge en humle fra blomst til blomst og tenke at «det går tydeligvis fortsatt bra». Selv om forskningen sier det motsatte, og selv om antall, overskudd og konkurranse er selve evolusjonens magiske drivkraft. Uten store flokker forsvinner denne mekanismen og robustheten.

Våren har blitt faretruende stille, og de gjenværende fuglene og insektene som fortsatt opprettholder illusjonen av liv er blitt katastrofalt mye færre.

Truls Gulowsen

Men nå klarer jeg ikke late som ingenting lenger. Endringene er for store. Og jeg vet jo at dette er en varslet katastrofe. Forskere fra ulike fagfelt har i en årrekke advart om at insektbestandene reduseres, og at stadig flere fuglearter har skremmende negativ utvikling og må føres opp på rødlista, og at flere havområder er økologiske krisesoner. Jeg må slå opp litt.

Insektene dør: Det er godt dokumentert at insektene forsvinner over hele Europa. Den tyske studien som viste at mengden flygende insekter hadde gått ned med hele 75 % fra 1989 til 2016 sjokkerte verden i 2017.

Årsakene er selvsagt sammensatt, og det er forhåpentligvis verre i Tyskland og Danmark enn i Norge, men det virker ganske åpenbart at bruk av insektgift i landbruket sammen med arealbruksendringer i jordbruk og skogbruk er de klart viktigste årsakene bak insektsdøden. Og nei, vi har ingen grunner til å tro at situasjonen er bedre i USA, Argentina, Indonesia eller Brasil.

Fuglene forsvinner: En fersk europeisk studie kopler også insektsdøden, landbruket og sprøytemidler direkte som hovedårsak til fugledøden, og viser blant annet til at insektetende fuglearter er hardere rammet enn andre landlevende fugler.

NRKs glimende prosjekt om fiskeørna «Fru Rauer» viser hvor krevende livet som langttrekkende rovfugl må være, men også mer lokale bestander sliter kraftig. Over 40% av våre fuglearter er nå på rødlista, og mange flere har sterkt fallende bestandsutvikling. Næringsmangel, forgiftning og arealtap er hovedårsakene.

Sjøfuglene svekkes også kraftig: Selv om landbrukspåvirkningen er mindre, ser vi det samme bildet også for sjøfugl, og ikke bare i Oslofjorden, Skagerrak, Kattegat og Østersjøen, men i alle våre havområder. Visste du at hettemåke, krykkje og terne nå er på rødlista? Da jeg var liten, fantes de på alle holmer og skjær. Oversikten over tilstanden for sjøfugl i våre norske havområder som ble presentert 16. mai i år var skremmende: Regjeringens ekspertgruppe skrev at «det er ingen tegn til stans i bestandsnedgangene for sjøfugl. Også for arter som hekker langs kysten av Skagerrak og Nordsjøen er nedgangen dramatisk i en rekke bestander. For de fleste sjøfuglartene skyldes nedgangen redusert næringstilgang, kombinert med klimaendringer.» Rapporten er på over 250 sider, med grundig statistikk og tydelige figurer. Likevel ble den knapt notert av noen, selv om kunnskapen gjør vondt når man selv sitter ved vannkanten.

Konsekvensen av disse innsiktene er så alvorlig at det nesten er umulig å si høyt. Likevel er det sant: Våren har blitt faretruende stille, og de gjenværende fuglene og insektene som fortsatt opprettholder illusjonen av liv er blitt katastrofalt mye færre. Og det er vår skyld. Det skjer på vår vakt. På min. Og det fortsetter.

En sånn situasjon krever noen drastiske grep. Vi har ikke tid til å utrede og detaljtilpasse alle slags tiltak gjennom årelange prosesser og handlingsplaner som aldri kommer. Vi må handle nå. Det viktigste nå er å bygge robuste bestander. Høyt antall individer er evolusjonens forsvarsmekanisme, gjennom overskudd, variasjon og tilpasningsdyktighet. Antallet må bevares.

LES OGSÅ: Artsjegerne – en gave til naturen og næringslivet

Det er mye som må fikses for å sikre bærekraftige liv, men overfor en mulig kollaps for insekt, fugl og sjøfugl er det hvertfall to-tre vanlige praksiser jeg synes vi bør kunne revurdere veldig raskt:

1. Er det greit å drepe insekter med vilje? Vårt moderne jordbruk bruker fortsatt enorme mengder insektmidler. Hele hensikten med disse er å drepe insekter, og det gjør de utrolig effektivt. Kan vi akseptere insektdrap i en slik skala når vi vet hva som skjer i naturen? Forbud mot insektmidler vil redusere landbruksproduksjonen noe, men ettersom det meste av det vi dyrker går til dyrefor, vil det være håndterlig. Jordbruket bør også snarest sørge for at kantsoner, bekker, dammer og åkerholmer blir gjenopprettet som leveområder i jordbrukslandskapet.

2. Hvorfor tillates høyteknologisk, kommersielt fiske i Oslofjorden, Skagerrak, Kattegat, Østersjøen og andre kritisk truete marine økosystemer, når vi vet at disse systemene er i krise? Særlig når fisket i disse områdene knapt sysselsetter mer en håndfull mennesker? Og må vi drive fritidsfiske her? Og i andre havområder, hvorfor tillater vi direkte men knapt lønnsomt fiske på nøkkelarter som vi vet er avgjørende som mat både sjøfugl og andre fiskearter?

Vi gjør mye annet som er galt og må stoppe også, som å bygge hytter på myr, drive flatehogst i hekketida og impregnere oppdrettsmerder med giftig bunnsstoff og spyle dem i sjø selv uten oppsamlingssystemer, men disse to er likevel grep som kan gjennomførbare raskt, og som raskt vil bidra til høyere dyretall og mer robuste økosystemer. Kostnadene er heller ikke all verden. Vi kan ikke fortsette å sage over greina vi sitter på.

Og hvis noen mener det virker inngripende å slutte å drepe truete insekter eller slutte å fiske på svake bestander, er det i alle fall ufattelig mye enklere enn alt det som må til for å stoppe klimakrisa. I det perspektivet er de lavthengende frukt. Likevel er de utrolig viktige.

Hvis vi klarer å avverge fullstendig kollaps, kan vi selvsagt lette på noen av disse tiltakene etter hvert. Men om vi ikke handler nå, er det ingen garanti for at vi har handlingsrom senere. Det haster. Både jeg selv og altfor mange andre har vært optimister altfor lenge. 50 år etter at Rachel Carsons berømte bok Silent Spring advarte oss mot DDT, risikerer vi nok en gang en helt stille natur. Det går ikke. Hvertfall ikke om vi skal ta løftene i Naturavtalen på alvor, eller om vi skal kunne se egne barn og barnebarn i øynene.

PS: I dag tok jeg en padletur til, litt lengre oppover kysten. Jeg så litt flere ærfugl og tjeld, noen terner, og en hettemåke som hadde spesialisert seg på å få ostebiter fra folk som meg. Litt trøst, men egentlig ikke nok. Hva tror du? Er naturen merkbart mer stille i år? Kan vi gjøre noe med det før det blir helt stille? Takk for at du orket å lese helt ned.

Fortell om dine erfaringer og historier om en natur som stilner, i kommentarfeltet til denne artikkelen. For tilgang til kommentarfeltet må du bare registrere deg som bruker, det gjør du gratis og enkelt på denne lenken.

Dette innlegget ble først publisert på Truls Gulowsens Facebook-side, og er republisert med tillatelse.

LES OGSÅ:

3 KOMMENTARER

  1. Veldig enig i alt som skrives her . Bor på helgelandskysten, har levd i 60 år og opplevd en skremmende utvikling . Mange fuglearter har blitt borte , fisken er borte og mylderet i fjæra er borte . Har også merket meg denne stillheten . I mange år . Jeg kjenner meg igjen i alt som beskrives her , har også sagt vi må stoppe nå , bare stoppe med alt vi har holdt på med . Bare sette foten ned og stoppe helt opp . Møter lite gehør når jeg for de lokale politikere nevner sprøytinga landbruk osv . Man blir jo nærmest ledd av . Når det flommer over av innbydende grønnsaker i butikken , har jeg ikke lyst til å kjøpe det . Jeg vet at alt er sprøytet . Det er så mye som har gått galt . Stillheten er det værste

  2. Nå har jeg bodd 15 år på et sted med naturtomt som går over i skog – kun en såkalt «hundremeterskog» men dog ganske variert og blanda av både levende og naturlig døde trær og vi registrerte overraskende mye dyr. I 2008 og fire fem påfølgende år hadde vi revehi et steinkast unna huset. Vi kunne se harer og hareunger om vi var heldige. Etpar ganger har jeg sett en røyskatt. Vi har ofte hatt kattugle og til og med fuglekongen har vist seg ca en gang i året. Grevlingen dukker opp, men den kan være der selvom ikke vi får det med oss siden de er nattdyr. To ganger hørte jeg forbipasserende gaupe midt på natta, det var i 2008. Jeg kjenner noen som har sett dem, men gaupa er omstreifere og vandrer om natta. Den lyden vil jeg aldri glemme, den var eventyraktig. Vi har hatt rødstrupereir på bakkenivå, alltid blåmeis, kjøttmeis, sort og hvit fluesnapper og spettmeis i kassene. Alltid flere ekorn kråker, skjærer og kaier. Ble bitt av hoggorm for tre år siden, ikke gøy men det gikk fint, og var et bevis på at vi har nettopp hoggorm. To, tre padder tar alltid turen innom, skjønner ikke hvor de kommer fra eller hvor de skal. Rådyr og elg er å se. Nå synger gransanger, svarttrost, hagesanger, gulspurv og bokfink og flaggspetten ser og hører jeg innimellom. Linerla viser seg fremdeles.p Jeg har hørt en munk for fire år siden. Alt dette høres jo flott ut, men på disse femten årene har det blitt mindre og svakere, med noe variasjon opp og ned. Jeg har ikke turd å trekke konklusjonen kun basert på egen opplevelse og registrering, men i år er det i hvertfall uten tvil merkbart. For femten år siden måtte vi nesten lukke vinduet av mengden overivrige hekkende fugler. Det var fantastisk og det var rett og slett bråkete. Jeg har opparbeida meg en hage for summende vesener og midtsommers er det overbevisende aktivitet og volum. Likevel blir jeg trist og redd. Er dette en illusjon av tilstedeværelse kanskje? Jeg er ganske overbevist om at trøkket på småfugler er svakere i år enn noen gang her jeg bor. Sakte og helt sikkert for noen umerkbart har det blitt mindre sang og mer spredt. Og i all hovedsakelighet er det ingen store endringer av skogen, kanskje bare mer tilgrodd enkelte steder, men de største trærne har stått der hele veien. Jeg har problemer med å glede meg over det som er igjen, selv om mange vil si det yrer av liv her. Og når jeg snakker om det høyt blir folk som regel bare stille, gir jeg meg det blikket (de som vet, de vet). De aller fleste ville hatt hogd ned så mye de fikk til for å få bedre utsikt, så om noen andre hadde flytta hit i 2008 ville det sannsynligvis vært enda færre dyr og svakere avtrykk.

  3. Bor rett ved skogen og går turer med hunden hver dag flere ganger om dagen hele året og på de over 30 årene kan jeg ikke si jeg har merket noe særlig til mindre fuglesang enn før. Eneste fuglene som det er blitt mindre av i perioder på vinteren er Dompap, men noen vintre.kommer de plutselig i store mengder.
    Ellers kryr det av sangere, pilfink, bokfink, svartrost, gråtrost, spettmeis, kjøttmeis, blåmeis, gulspurv,
    Dvergspett, svartspett, flaggspett, grønnspett , ravn, skjærer, kråker, kaier +++
    Og langs fjorden haugevis med Tjeld, måker, terner og ikke minst skarv som det virker øker i antall fra år til år.
    Bor i Borre mellom Åsgårdstrand og Horten.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her