ANALYSE: Den kurdisk-styrte regionen i Nordøst-Syria omfatter store områder med arabisk flertall. Den revolusjonære ideologien til Abdullah Öcalan har liten appell her, og mange har akseptert de kurdiske styresmaktene med dårlig skjult motvilje. I slutten av august brøt denne misnøyen ut i væpnet opprør.
De kurdiske YPG-styrkene har, etter kampene mot IS, etablert kontroll over store områder med arabisk flertall. Dette har skjedd med amerikansk flystøtte, og amerikanerne har fulgt nøye med på at lokale væpnede grupper er trukket inn i samarbeide med YPG under paraplyen Syrias Demokratiske styrker (SDF).
YPG er den væpnede armen til det kurdiske partiet PYD, som igjen er en avlegger av det mektige partiet PKK. Disse partiene bygger på den revolusjonære ideologien til den fengslede Abdullah Öcalan, og har innført et styresett basert på denne ideologien. Det skjedde først i de kurdisk-dominerte områdene der partiet etablerte seg i 2012, og som på kurdisk kalles Rojava.
Mange, også i Vesten, er tiltrukket av Öcalans visjoner om grasrotdemokrati basert på økologi og feminisme. Det er da også gjort viktige framskritt, ikke minst ved hjelp av den aktive likestillinga mellom menn og kvinner. Den revolusjonære hverdagen er likevel ikke like rosenrød for alle. Opposisjon, inkludert øvrige kurdiske partier, blir brutalt undertrykket. Det foregår dessuten omfattende tvangsrekruttering, også av mindreårige, til de væpnede styrkene. Derfor har mange kurdere og andre flyktet fra PYD-kontrollerte områder, som til gjengjeld har tatt imot mange flyktninger fra andre deler av Syria.
I områder med arabisk flertall har PYD vært mere tilbakeholdne med ideologien, og ikke kunnet etablere like sterk kontroll som blant kurderne. Kadrene har likevel utløst motvilje gjennom sitt autoritære styresett, og spesielt gjennom tvangsrekruttering av ungdom til de væpnede styrkene også her. I de arabiske områdene har det derfor vært omfattende protester ved en rekke anledninger. I byen Manbij, nord for Aleppo, har for eksempel innbyggerne gjennomført generalstreik mot SDF flere ganger, seinest i januar i år.
Begivenheter i Deir Ezzor, lenger sør, har likevel avdekket en langt mere alvorlig trussel mot den langsiktige kontrollen til SDF, eller i realiteten PYD. Det var i dette området IS-krigerne kjempet sin siste kamp for det territorielle kalifatet. Flere lokale stammer hadde sluttet seg til IS. Det var en tøff jobb for amerikanerne, og PYD, å finne samarbeidspartnere med reine hender til å drive lokal administrasjon. I Deir Ezzor ble den temmelig tvilsomme og korrupte Ahmed al-Khubayl, kjent som Abu Khawla, innsatt som leder for de lokale forsvarsstyrkene.
27. august i år valgte SDFs ledelse å innkalle Abu Khawla og flere av hans kommandanter til et møte. Der ble de arrestert; anklaget for korrupsjon, smugling og kontakt med fienden. Det utløste i første omgang harde kamper mellom SDF-styrker, arabere så vel som kurdere, og krigere fra Abu Khawlas Bakir-stamme. Til tross for Abu Khawlas manglende popularitet, var motviljen overfor SDF så stor at Ibrahim Al Hafl og hans Okeidat stamme også tok til våpen. Flere andre stammer sluttet seg til, og snart sto SDF overfor et omfattende opprør, med støtte i store deler av den lokale befolkningen.
Araberne i Deir Ezzor er naturligvis splittet mellom tilhengere og motstandere av de ulike partene i borgerkrigen, men misnøyen med SDF har vokst i flere år. Kravet fra opprørerne er at regionen skal styres av råd utpekt av lokalbefolkningen. Mange arabere ser på SDF som kurdiske okkupasjonsstyrker, en holdning som styrkes av at flere av de kurdiske kadrene ikke er syrere, men kommer fra andre land i regionen. Og den revolusjonære ideologien som PYD og moderpartiet PKK presenterer gjennom SDF, er svært fremmed for den arabiske stammekulturen.
I løpet av få dager mistet SDF kontrollen over et stort antall byer og bosettinger på østsida av Eufrat. De hevdet disse områdene var okkupert av styrker som hadde krysset Eufrat. fra områder kontrollert fra Damaskus og Teheran. Disse krigerne omtalte SDF vekselvis som Assad-lojalister, IS-fanatikere og tyrkiske marionetter. Men motstandere av Assad både i Suwaiyda i sør og Idlib i nord erklærte sin støtte til de som tok opp våpen mot SDF.
Påstanden om at opprørerne kom utenfra må ses som et forsøk fra SDFs side på å benekte sin egen mangel på støtte. Det er åpenbart at fiender av SDF gjerne puster på flammene, men det er nytteløst om det ikke allerede gløder i befolkningen. Og det er på ingen måte sikkert at ledere som Ibrahim Al Hafl er tilhengere av hverken Assad eller Erdogan.
Andre fiender av SDF og PYD så nå også muligheter for å svekke SDF. Tyrkisk-støttede HTS erobret en landsby utenfor Manbij, og erklærte full krig mot SDF. Kompleksiteten i PYDs alliansebygging viste seg der ved at russiske bombefly kom SDF til unnsetning. PYD har nemlig et ambivalent forhold til regimet i Damaskus, og har ikke engasjert seg i kamphandlinger mot Baath-partiet eller deres russiske og iranske allierte. Mange motstandere av Assad anser PYD som støttespillere for regimet.
6. september meldte SDF at oppryddingen i Deir Ezzor var avsluttet og en avtale inngått mellom partene. Neste dag ble det likevel fortsatt meldt om omfattende kamper. Det hevdes at rundt hundre personer har mistet livet. Det er naturligvis døde og sårede krigere på begge sider, men også mange sivile har blitt drept eller såret.
Situasjonen har skapt stor bekymring hos amerikanerne. De er opptatt av å holde det nordøstlige Syria samlet og har forsøkt å få partene til å møtes. Under kampene i Deir Ezzor har SDF bedt om, men ikke fått, flystøtte fra USA. I en uttalelse fra den amerikanske ambassaden heter det at de allierte styrkene tar den lokale misnøyen på alvor. Det kan tolkes som en intensjon om å komme opprørerne i møte og endre det administrative systemet i Deir Ezzor.
Kontrollen over Nordøstsyria er naturligvis avhengig av styrker på bakken, men uten amerikanerne i ryggen kunne ikke PYD/SDF ha oppnådd eller opprettholdt sin kontroll. Om amerikanerne finner andre partnere kan hele Rojava-prosjektet stå i fare. Skulle SDF miste kontrollen over Deir Ezzor vil det ikke bare være et tap av territorium, det vil være et betydelig prestisjetap. Det pågående opprøret er derfor en eksistensiell utfordring for PYD, og moderorganisasjonen PKK. Fortellingen om det multietniske sosiale eksperimentet der Öcalans teorier om sosialistisk grasrotdemokrati settes ut i frigjørende praksis, kan strande på befolkningens motvilje og krigens harde hverdag.
I et intervju med Reuters 7. september uttaler SDFs leder, Mazlum Abdi, at SDF vil komme befolkningen i Deir Ezzour i møte, høre på deres klager og gjøre endringer i lokal styring. En konferanse mellom partene i området, om framtidig styring, skal arrangeres så snart roen er gjenopprettet, hevder han. Dette innebærer naturligvis en erkjennelse av at opprøret ikke bare skyldtes fiendtlige intriger, men innebærer også at SDF ikke har planer om å gi fra seg makta.
Abdi sa også at det ville bli gitt amnesti til alle som har deltatt i opprøret, og at alle fanger, inkludert Abu Khawla og hans gruppe, skulle bli løslatt. Virkeligheten er likevel at opprenskingen i landsbyene omfatter til dels brutale massearrestasjoner. Og Ibrahim Al Hafl, som Abdi påstår har flyktet til Assad-kontrollerte områder vest for Eufrat, har offentliggjort en video der han hevder å fortsette kampen fra et hemmelig sted på østbredden.
SDF har nok kontroll over situasjonen idag. Men de underliggende konfliktene er på ingen måte løst.
Denne artikkelen er skrevet av Jan Bojer Vindheim, som i mange år har vært engasjert i kurdiske spørsmål, og han har også tilbrakt mye tid i ulike deler av Kurdistan og i regionen.
