Frontrunner CMS
Frontrunner CMS

Ballett: Hun var svart!

ANMELDELSE: Nok en gang har ballettsjef Ingrid Lorentzen invitert en av våre tids største koreografer, Mats Ek, til Nasjonalballetten. Slikt blir det saker av. 

To balletter av Mats Ek går for tiden på operascenen. Hun var svart og En slags…, og til tross for at ingen av dem er såkalte handlingsballetter er både handlingen og temaene brennende aktuelle. Ek er en mester og i løpet av snaue to timer har vi vært gjennom en reise i migrasjonens historie, sensur, krigshissing og feminisme.

Det skorter ikke på tematiske øyeblikk i begge de to ballettene. Til tross for at de ikke er laget til å settes sammen kompletterer de hverandre helt. For oss som tilskuere er de helt logiske. 

Ballett: Hun var svart + En slags…

Koreograf: Mats Ek

Spilles ved Den Norske Opera og Ballett 6.–​21. juni

Utgangspunktet til Hun var svart er en replikkveksling fra en svensk revy:

«Jag drömde om Gud inatt.»

«Hur såg han ut?»

«Hon var svart!»

Både krigshissing og feminisme går igjen i denne forestillingen som begynner i det helt nære og intime. Mats Ek har et tydelig formspråk og selv om balletten ikke følger et klart narrativ, har vi ingen problemer med å følge med.

I Hun var svart tas vi med inn i menneskers intime sfære med par som søker mot hverandre og som river hverandre i stykker. Kvinnens røde kjoler viser det seksuelle, men med sorte ringer over hele kroppen sirkles de inn og blir symbolet på noe annet. I kjølvann av vår tids enorme humanitære kriser ser jeg selv her, kvinnen, og den sivile, som skyteskive og dukker.

Foto: Bendik Østbye Johannessen

Etter hvert som flere dansere kommer inn på scenen blir vi revet med i folkemengder som forsøker å gå sin egen vei, men som blir tvunget til å gå i takt. 

Koreografien, som selvsagt kan ses på ulike måter, inviterer oss inn i en skyttergrav der danserne tråkker over hverandre og går over lik for å overleve. De som går samlet og følger ordre, skaper orden. Den som danser naken på tåspiss ender alene og kanskje på asylet? 

De som tør bryte ut blir værende på utsiden av samfunnet som observatør og Harlequin. 

Den allestedsnærværende Gud er en sort kvinne, hun forsøker å ta plass, men i all sin usynlighet blir også hun tråkket på. Mennesket er så opptatt av å ture frem i sin egen verden og med å tråkke på hverandre, at til slutt snubler de i Gud uten å se at hun var svart. 

De individuelle danseprestasjonene i denne forestillingen er enorme, sammen og hver for seg tar danserne hele scenerommet i bruk sammen med den enkle, men virkningsfulle scenografien. 

Jeg så denne forestillingen for to år siden på samme scene, og var spent på om jeg ville like den like godt nå. Svaret er et rungende ja, uten tvil. Følelsen av at jeg satt og så på mennesker på hodestups vei inn i en krig var langt mer present nå enn sist, og samlet synes jeg hele oppsetningen var enda sterkere. 

Etter pausen var vi spent på om den, for oss, nye balletten En slags, kunne måles opp mot det vi nettopp hadde sett, og også denne leverte og berørte så til de grader at kvinnen på plassen ved siden av meg gråt under hele akten. Jeg tror vi så akkurat det samme. For også her er politikken tydelig. Moralpolitiet ødelegger alt som er vakkert, ta deg sammen kvinne, ikke vis frem det du har. I en stil som kan minne om den surrealistiske belgiske kunstneren, René Magritte, møter vi et fargesprakende ensemble som minner oss på at vi ikke må sove i demokratitimen. 

Foto: Bendik Østbye Johannessen

Med kofferter som symbol på menneskets migrasjon blir vi med på en reise med muren som symbol på de som er innenfor og de som er utenfor.

Mennesker forsøker å ta seg over muren, men blir både hjulpet og tvunget tilbake. Tankene går mot bildene av mennesker som faller ned fra flyene i flukten fra Taliban, mot Trumps murer, mot Irans moralpoliti, men også mot de murene som igjen er i ferd med å reise seg i Europa.

Også her er det de menneskene som skaper taktfast marsj som skaper orden og disiplin. 

Det bygges opp til enda større murbygging, men til slutt ser vi at først når murene rives og flyttes, kan vi danse samlet i frihet.

Slutten minner oss likevel på at om vi sover for trygt kan vi ende opp som den andre. 

Bruken av orkesteret som scenografi viser hvor mye operarommet faktisk rommer av dybde i ordets rette forstand. Vi får se det fulle orkesteret både i graven og bak muren og musikken til Henryk Górecki binder det hele sammen. 

Kveldens forestilling ga stående applaus og jubel. Kunstrommet ga en etterlengtet pause til vår egen parallelle virkelighet.

Foto: Bendik Østbye Johannessen

En Passant – Transit Magasins faste kulturspalte. Her er Kristina Quintano spaltist og redaktør. Les alle saker i denne spalten her.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT