I skyggen av klimatoppmøtet: — Alle har blitt plassert i fengsel under fiktive anklager

— Det er veldig tungt å minnes den dagen. Det kom 50 politi og ti av dem hadde på svarte masker. Det var en traumatisk opplevelse, for familien, for barna. Min datter snakket ikke på flere måneder.

Dette forteller Lamiye Orujova, da jeg møter henne i bygårdsleilighet fra sovjettiden, sentralt i Baku, Aserbajdsjans hovedstad. Da jeg går inn inngangsdøra så kjenner jeg den igjen. En hvit dør i en trappeoppgang, med glassruter, en dør jeg tidligere har sett på et nyhetsinnslag.

På innsiden av denne inngangsdøra ble han arrestert av politi med masker, mens hans eldste datter prøvde å stanse ham fra å dra. Utenfor trappeoppgangen, i bakgården som jeg nettopp passerte, stod det flere titalls politifolk.

Her i en enkel leilighet, i femte etasje bor Lamiye Orujova nå sammen med to døtre og sin svigermor. Det er enkle møbler, fargene er fra grått til brunt, koloritten er fra sovjettiden.

Transit Magasin har fått invitasjon til å komme hjem til familien til Aziz Orujov. Det er Aziz’ bror, Anar Orujov, som har organisert dette møtet. Aziz og Anar startet nyhetskanalen Kanal 13, de har kritisert regimet og det har fått konsekvenser for familien: Anar lever i eksil og Aziz sitter i fengsel for andre gang.

Folkene som bor i denne gamle og litt slitte bygården har sett regimer komme og gå. Her har det bodd mennesker i flere tiår under Sovjetunionen, under en kort periode da Aserbajdsjan hadde en viss grad av åpenhet og demokrati, og her bodde de da den tidligere KGB-agenten Heydar Aliyev kom til makten i 1993.

Siden 2003 er det Heydar Aliyevs sønn, Ilham Aliyev, som har regjert landet. «The ruling family» styrer med stadig hardere grep om sin befolkning.

— De visste hva de gjorde

Også moren til Aziz, Lamiyes svigermor, er på plass da jeg ankommer. Det er også en ung tolk, han hjelper med å oversette fra azeri til engelsk. Azeri er et tyrkisk språk som snakkes av om lag 31 millioner mennesker i Aserbajdsjan og nordlige deler av Iran.

Vertskapet ber høflig om at jeg finner meg en komfortabel plass å sitte, enten i sofaen eller ved det lille spisestuebordet.

Lamiye forteller om den dagen da Aziz ble arrestert, for snart ett år siden. Bakgården og trappeoppgangen var fylt opp av politi. I leiligheten stod flere maskerte politimenn.

— Det er trist at politiet ikke kan gjøre dette på en normal måte. De visste hva de gjorde. De kunne valgt å gjøre dette en annen måte å gå fram på når de skulle arrestere mannen min, sier Lamiye.

Arrestasjonen er dokumentert via video som er spredd på internett, og gjengitt på Kanal 13s YouTube-kanal.

Aziz og Lamiye har to døtre. Det er den yngste som er tilstede i rommet mens intervjuet pågår. Den eldste datteren sluttet å prate da faren plutselig ble revet fra dem. Heldigvis begynner traumet å slippe taket. Tolken forteller at det er kun noen uker siden datteren begynte å prate igjen.

Mens intervjuet pågår går Lamiye ut og inn av rommet et par ganger, for hun lager te til journalisten. Aserbajdsjanerne er stolte av sin gjestfrihet.

Det er et sterkt og personlig intervju. I dette rommet sitter både kona, den ene datteren, og moren til den fengslede Aziz. Jeg har selv aldri møtt Aziz, men jeg møtte broren Anar i Oslo i begynnelsen av november. 

Det er Anar som sørget for dette møtet, for familien ønsker å fortelle sin historie.

— Latterlig tiltale

Det siste året har 25 journalister blitt fengslet. Aziz Ourjov ble arrestert 27. november 2023. Det betyr at omlag to uker etter at dette intervjuet fant sted, så er det nøyaktig ett år siden Aziz ble arrestert.

— Alle har blitt plassert i fengsel under fiktive anklager, sier Lamiye. Hun forteller at Aziz nå sitter fengslet, tiltalt for å bygge et hus ulovlig og udokumentert, i tillegg til en tiltale om å frakte penger ulovlig inn til landet.

— Tiltalen er latterlig, sier Lamiye. — «Alle» bygger hus uten papirer i Baku, så om Aziz skal arresteres så må også tusenvis av andre arresteres, sier hun.

Også Committee to Protect Journalists (CPJ) bekrefter tiltalen. Azizs advokat Bahruz Bayramov forteller til CPJ at selv om tomten ikke offisielt var registrert i Orujovs navn, så er det samme «tilfelle for omlag en halv million husstander, i og rundt Baku».

— Årsaken til at Aziz ble arrestert er at Kanal 13 i fjor startet å sende via sin YouTube-kanal på engelsk, forteller Lamiye. 

Kanal 13 har to millioner følgere på YouTube.

— Så mange følgere innebærer en god del makt, som myndigheten frykter, sier Lamiye. 

Kanal 13 publiserer saker om menneskerettighetsbrudd, politisk forfølgelse, sosiale spørsmål, og også en omfangsrik dekning av den russiske aggresjonen i Ukraina. At kanalen begynte å publisere på engelsk kan ha vært medvirkende til at Aziz ble arrestert. Med engelskspråklig publisering ble Aserbajdsjans utfordringer publisert til et bredere internasjonalt publikum.

Familien sier de mistenker at publiseringen kan ha innebåret avsløringer som mektige personer, kanskje også utenfor landets grenser, har følt seg truet av.

Etter arrestasjonen fryste myndighetene bankkontoene til Aziz og tre andre journalister fra Kanal 13. De blokkerte også kontoene til Orujovs kone, Lamiye, og pensjonskortet til moren.

Våger ikke kommer hjem

Dette er andre gang at Aziz har blitt fengslet. Den første gangen Aziz Orujov ble arrestert var i 2017. Da ble Aziz anklaget for gjennom Kanal 13 å ha misbrukt sin offentlige posisjon som journalist, og for å ha drevet «illegalt entreprenørskap». 

I 2017 ble han dømt til seks år i fengsel, men ble sluppet ut etter ett år, da høyesterett frafalt tiltalen om illegalt entreprenørskap. 

Den tiltalen Aziz står overfor nå kan medføre åtte år i fengsel, forteller Lamiye. 

Aziz, hans bror Anar Orujov, og Anars kone Ulviyya Mammadova stiftet først “Caucasus Media Investigation Center” i 2006, og stiftet deretter TV-kanalen «Kanal 13» to år senere. 

Anar forlot landet i 2014, da Aliyev-regimet iverksatte kriminaletterforskning mot flere internasjonale og lokale NGOer, og Anars situasjon ble mer og mer truet. Han våger ikke komme hjem til Aserbajdsjan og lever nå i eksil i Tyskland. 

— Jeg sier alltid ifra hvor jeg går, forteller Lamiye. Hun er gift med en som regimet anser som trussel, og hennes svoger har et tiår bak seg i eksil, så hun våger ikke annet. 

— Når jeg går på butikken, når jeg besøker venner, jeg sier alltid ifra til mine nærmeste hvor jeg er. De (aserbajdsjansk sikkerhetspoliti, jour.anm.) vet alltid hvor jeg er. 

Å leve en slik hverdag hvor man må se seg over skuldra hele dagen, alle dager, hele året, må være en enorm byrde, som legges til sorgen over å bli separert fra sin mann, tenker jeg. 

To brødre mangler

I bygårdsleiligheten mangler to brødre. 

Jeg spør deres mor, som så langt har sittet taus i den enkle sofaen, om hvordan det er å ha én sønn i fengsel og én sønn i eksil? 

Tårene hennes kommer med en gang, før hun rekker å svare. 

— Det er veldig tøft. Jeg teller dagene. Det er 348 dager siden han ble tatt vekk fra oss, sier hun om Aziz, nå gråtende. 

Hun forsøker å hente seg inn, hun virker noe overrasket over å bli spurt direkte fra journalisten om hvordan hun har det. 

— Anar kan jeg i det minste prate med på telefon, selv om jeg ikke kan møte ham eller klemme ham. Jeg savner sønnene mine, jeg vil ha dem hjem, jeg vil hente Aziz og jeg vil klemme ham, sier hun.

— Jeg sier det ofte til meg seg: Jeg er syk, men det er ikke medisin som kan gjøre meg frisk, den medisin som kan gjøre meg frisk er mine sønner. 

Hun tørker tårene, det er opplagt tøft å snakke om dette. 

— Uten håp for framtiden

Jeg henvender meg igjen til Aziz’ kone, Anars svigerinne:

Hva kan og bør opposisjonen gjøre? 

— Det er nødvendig at internasjonal og vestlig media forteller disse historiene! Og internasjonale statsledere bør komme og besøke landet, og se disse tilfellene med opposisjon som sitter i fengsel. 

— Så må Vesten presse på for å få løslatt alle disse, Gubad, Anar, Aziz, alle disse er mennesker som kan bidra til en framtid for Aserbajdsjan, sier Lamiye, og henviser til kjente opposisjonelle som alle sitter fengslet, som menneskerettighetsaktivisten Anar Mammadli og antikorrupsjonsadvokaten Gubad Ibadoghlu. 

— De siste 10-15 årene har vi sett en bølge av undertrykkelse vi ikke har sett før, hvor smarte og intelligente mennesker settes i fengsel, sier Lamiye.

Hun sier det nå ikke lenger er noen igjen i landet som kan forsvare opposisjonen. 

— Vårt eneste alternativ er vestlige medier. Jeg håper at norske lesere nå får vite mer om den lovløshet som pågår i Aserbajdsjan, sier hun. 

Hva er situasjonen i Aserbajdsjan om 10 år, om 20 år, hva er deres håp for framtiden?

— I denne situasjonen så har vi ikke håp. Det er få muligheter igjen. Og selv om Aziz og de andre skulle bli løslatt i dag, så blir de arrestert igjen i morgen. Regimet må endres, ellers vil dette pågå for alltid.

— Det er veldig tragisk at våre barn må utholde dette, at de vil vokse opp under undertrykking, og se sine fedre bli arrestert. 

Datteren hopper opp og ned på fanget mens hennes mor forteller om alt dette alvorlige, kanskje uten å få helt med seg hva vi voksne prater om.

Lamiye ser på sin datter, snur seg til meg, og forteller:

— Hun tror at hennes far mater katter, at det å mate katter er hva Aziz arbeider med nå. Derfor har vi alltid med kattemat på besøk i fengselet.

De besøker ham så ofte de kan, men i leiligheten hjemme er det bare minner om faren datteren har igjen.

Lamiye vender blikket tilbake på sin datter. 

 — Hun snakker med sin far hver kveld. 

Noen følger med

Vi runder av intervjuet, jeg lukker notatblokken, men Lamiye Orujova stanser meg fra å gå. Nå skal vi drikke te. Mitt vertskap lar meg ikke gå før jeg får mer av den aserbajdsjanske gjestfriheten. Det serveres aserbajdsjansk te med syltetøy til.

Intervjuet går over i hverdagslig småprat. Og selv om mye er ulikt deler vi fellesskap; Jeg har også to døtre, og jeg er også journalist. Det er noe her som berører litt ekstra.

Jeg lukker den hvite døra med glassrutene bak meg, jeg går ned fem etasjer, ut av bygården, og gjennom den mørke bakgården. Det er ingen politi her. Men da jeg går ut på gata så lurer også jeg, er det noen som følger med?

Ikke på noe tidspunkt føler jeg meg truet, som journalist fra Norge har jeg ikke grunn til det. Men som antakelig så mange andre her i denne byen føler jeg at noen følger med.

Jeg ser opp gata, ser ned gata. Og går en omvei hjem.

Denne artikkelen er produsert med støtte fra LO Norge og Stiftelsen Fritt Ord.