Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Det lever rundt 40 millioner mennesker med hiv i verden, ifølge UNAIDS. Majoriteten av dem tar hivmedisiner, medisiner som både redder liv og som fjerner risikoen for at andre kan bli smittet med hiv. Men 9,3 millioner har ikke tilgang til disse medisinene. Dette til tross for at det har eksistert effektiv hivbehandling i snart 30 år. Og dermed dør mange fortsatt av andre smittsomme sykdommer som tuberkulose, helt unødvendig!
Kriminalisering og stigmatisering av seksualitet, kjønnsmangfold og levde liv som er litt annerledes enn majoriteten, kombinert med manglende politisk vilje, gjør at en stor andel av de som lever med hiv ikke får tilgang til medisiner. Barn og unge får i mindre grad tilgang til medisiner enn andre. Vi har nå seks år igjen for å nå FNs mål om å eliminere aids som en trussel mot folkehelsen. Mål vi kan nå, hvis vi vil. Men vi er bekymret, for det ser ikke ut som om viljen er der.
I Europa ser vi en dreining i politikken, hvor det er manglende vilje til å prioritere global helse. I tillegg er det et økende fokus på å kun styrke de nasjonale helsesystemene og primærhelsetjenesten, og ikke ha egne satsinger for å bekjempe sykdommer som hiv og tuberkulose. Det høres jo ut som en god tanke hvis man tar for gitt at nasjonale helsesystemer når ut til alle, og at alle føler seg fri til å oppsøke hjelp.
Dessverre ser vi at nøkkelpopulasjonene som rammes av hiv, sexarbeidere, injiserende rusbrukere, menn som har sex med menn, innsatte i fengsler og så videre, har effektive hindre for å oppsøke nasjonale helsesystemer. Derfor er det behov for særlige tiltak, der sivilsamfunnet spiller en rolle, for å nå frem til disse gruppene.
Hvert år dør mellom fem og elleve personer av aids i Norge, ifølge FHI. Dette skjer i et land hvor vi har tilgang på behandling, men hvor mange av de som utvikler aids er personer som ikke er fanget opp tidligere av helsevesenet, eller ikke har turt å oppsøke helsevesenet for diagnose. Vi trenger en økt bevissthet hos helsepersonell, for å sikre at personer som har tegn på hivinfeksjon og aids får tilbud om hivtest, og slik kan få effektive medisiner som forhindrer at de blir syke og at andre kan bli smittet.
En betydelig andel av helsepersonell vegrer seg fra å behandle personer i sårbare grupper, særlig personer som injiserer rusmidler, ifølge en europeisk kunnskaps- og holdningsundersøkelse blant helsepersonell i Europa utført av Det europeiske smittevernbyrået ECDC og European AIDS Clinical Society (EACS).
Du tenker kanskje at det må da være innafor å være litt avventende før helsepersonell utsetter seg for en potensiell risiko? Det er verdt å merke seg at det var ingen sammenheng mellom fordommene som fulgte enkeltgrupper og om det faktisk innebar noen risiko i møte mellom pasient og behandler. Stigma og diskriminering av personer som lever med hiv eller tuberkulose, eller tilhører sårbare og utsatte grupper, gjør at sårbare mennesker ikke oppsøker helsetilbud. Vår erfaring er at dette også skjer i Norge.
Vi vet at mange i sårbare grupper opplever barrierer for å oppsøke og bruke de nasjonale helsesystemene. I stadig flere land er det kriminalisert å være skeiv eller å identifisere seg som et annet kjønn det man har fått tildelt ved fødsel. Risiko for straff, fengsel og vold gjør at mange ikke tør oppsøke de offentlige helsetjenestene hvor man kan få tester og behandling for hiv og tuberkulose. Diskriminering, stigma, kriminalisering av enkelte grupper og frykten for at diagnosen skal bli spredd er alvorlige og reelle utfordringer mange har.
Det er naivt å tro at vi vil kunne bekjempe hiv og tuberkulose uten egne tiltak rettet mot personer med høy risiko for å få sykdommene. Dette gjelder i Norge, men særlig i land der det er kriminalisert å være skeiv, rusbruker eller å selge seksuelle tjenester. Vi vet at det i mange land ikke prioriteres midler til forebyggende arbeid blant personer som er involvert i ulovlig aktivitet. Vi vet at mange personer i sårbare situasjoner ikke har reell tilgang til helsetjenester. Vi vet at sivilt samfunn spiller en avgjørende rolle i å nå ut til nettopp disse. Det kan ikke være slik at kun personer som passer inn i «normalen» får et verdig helsetilbud
En ekspertgruppe på global helse, ledet av Camilla Stoltenberg, argumenterer med viktigheten av å investere i global helse for en tryggere verden, og anbefaler å prioritere 15 helsetilstander, inkludert hiv og tuberkulose. Det er fordi det er mange syke, samtidig som det finnes effektiv behandling og gode muligheter for å forebygge. Det er rett og slett lurt. Og det er globalt mange mennesker som mister mange gode leveår på grunn av disse sykdommene. Ekspertgruppen lanserte nylig en rapport kalt Norge kan, Norge bør: Ta lederskap for å halvere tidlig død innen 2050.
Vi vet at vi har verktøyene for å fjerne hiv og tuberkulose som en folkehelsetrussel innen 2030. Det er viljen det står på.
Denne kronikken er skrevet av Mona Drage, daglig leder i LHL Internasjonal, Laila Løchting, seniorrådgiver i LHL Internasjonal, Halvor Frihagen, politisk rådgiver i HivNorge og Bente Bendiksen, seniorrådgiver i HivNorge.
Mona Drage
Daglig leder i LHL Internasjonal
Laila Løchting
Seniorrådgiver i LHL Internasjonal
Halvor Frihagen
Politisk rådgiver i HivNorge
Bente Bendiksen
Seniorrådgiver i HivNorge
