– Jeg har ikke fått lønn på syv måneder, sier Junaid* fra Bangladesh.
Junaid er maler. Han er mildt sagt fortvilet. Han har gjeld etter å ha betalt agenter for å få jobb i Saudi-Arabia. Og nå har det gått syv måneder siden han mistet jobben. Mest sannsynlig er han nå ulovlig i Saudi-Arabia.
Vi sitter på en benk i en liten park i et område der det bor nesten bare migrantarbeidere fra Bangladesh.
Junaid og flere andre kommer bort til oss mens vi sitter og snakker med Sagnik* og fetteren hans.
Sagnik og kollegaene hans fra Bangladesh jobbet ved ultraluksusøya Sindalah og gikk til streik for å få lønna si.
Istedenfor penger fikk de sparken og ble kastet ut midt på natten. Nå lever de uten arbeidstillatelse i Riyadh og går en usikker framtid i møte (se video lenger ned i saken).
Alle som flokker seg rundt oss når vi sitter og prater med Sagnik og fetteren han ønsker å fortelle om sin egen situasjon.
Flere av dem er fortvilet og det skinner igjennom at de ønsker at vi skal hjelpe dem.
Det eneste vi kan gjøre er å fortelle deres historie.
Gjensyn
Idrettspolitikk.no har tatt taxi til en bydel mellom et militærsykehus og Riyadh Zoo for å møte Sagnik og fetteren hans for å se på hvordan de lever som migrantarbeidere i VM-landet Saudi-Arabia.
Arbeidere fra Bangladesh utgjør en av de største migrantarbeidergruppene i Saudi-Arabia og mange av VM-anleggene skal bygges av nettopp disse arbeiderne, ofte gjennom underselskaper med eiere fra India, Kina eller andre land.
Vi møtte Sagnik og 12-15 av kollegaene hans to dager før utenfor ultraluksusøya Sindalah i Neom ved Rødehavet.
Sindalah er en øy og på en halvøy innenfor finner du administrasjonssenteret for øya, tilhørende byggeprosjekter og en egen moské.
Der fant vi Sagnik og kollegene hans midt i ørkenlandskapet med alt de eide i noen få kofferter.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Vi ble forklart at de hadde mistet jobben og var på vei til Riyadh for å finne seg noe annet å gjøre.
De satt noen hundre meter fra inngangsporten til halvøya og da vi kom bort til gjengen med koffertene var Sagnik svært interessert i å fortelle sin historie til oss.
Etter en prat med flere i gruppen, kom han bort til bilen vår og begynte å fortelle om seg selv.
Vi fikk telefonnummeret hans og vi avtalte å ta kontakt igjen når vi alle var tilbake i Riyadh.
Nå sitter vi sammen med han og fetteren på en parkbenk i Riyadh.
Flere og flere kommer bort til oss og når vi spør Sagnik om vi kan få se hvordan en arbeidskontrakt ser ut og hvordan arbeidsbetingelsene er utformet, ringer han til en landsmann som kommer til oss noen få minutter etterpå.
Adnan* er arbeidsleder i et selskap som formidler arbeidskraft og han viser oss timeprisen for forskjellige yrkesgrupper. Det varierer fra 50-60 til 170-180 kroner timen. I teorien.
Sagnik viser oss etter hvert hvordan timelistene fylles ut.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
Det er Adnan Sagnik og kollegene hans har satt sin lit til for at de skal få ny jobb igjen.
– Kan vi få se hvordan dere bor, spør vi.
– Ja, bli med oss, sier Sagnik og Adnan.
De praier en taxi og insisterer på å betale sjåføren av egen lomme og vi kjører 3-4 minutter samme vei som vi kom og inn i en bydel der det stort sett bor arbeidere fra Bangladesh.
– Jeg tror det bor ca. 50.000 fra Bangladesh her, sier Sagnik i det vi går ut av taxien.
Her bor mange som har søkt lykken i Saudi-Arabia, og mange av dem lever her uten å ha jobb. Noen av dem kommer fra arbeid i Neom nordvest i landet, verdens største byggeplass.
Fra ultraluksus i Neom til slummen i Riyadh
I den siste uken av oktober annonserte Neom at luksusresorten Sindalah hadde åpnet. Gjestelisten var imponerende: Tom Brady, tidenes beste quarterback med syv Super Bowl-titler; Will Smith, prisvinnende Hollywood-skuespiller; og Yasir Al Rumayan, guvernør for Saudi-Arabias statlige oljefond (PIF) og styreleder for Newcastle United, var blant dem som fikk en tidlig titt på Sindalah.
Mye av Neom, den uferdige megaprosjektbyen og vertskap for VM i 2034, er intet mindre enn en hyllest til luksus. Sindalah er intet unntak.
Åpningsfeiringen inkluderte en fest på en superyacht. Resorten hevder å være «en opplevelse uten sidestykke», men foreløpig består den hovedsakelig av uferdige hoteller og gourmetrestauranter.
Kronprins Mohammed bin Salman, som står oppført som grunnleggeren av Sindalah, ønsker at øya skal bli porten til Rødehavet og en konkurrent til Karibien.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
«Det vil være en destinasjon der reisende kan oppleve den sanne skjønnheten i Neom og Saudi-Arabia, både over og under vann, noe som gjør Sindalah til fremtidens luksusreisemål», har Saudi-Arabias kronprins Mohammed bin Salman sagt om stedet.
Foreløpig er Sindalah et speilbilde av Neoms todelte virkelighet: fantasien er en ultraluksuriøs resort, realiteten er at det er en stor byggeplass.
På Instagram får du en glanset versjon med manipulerte bilder. Marriott Group og Four Seasons tilbyr rom, men det er umulig å finne ut hvor du kan foreta en bestilling.
En glorifisert reklamevideo lover en marina, en grønn og fin golfbane og en livlig landsby som «aldri sover». Men det er umulig å komme seg dit for å se hvordan det ser ut i virkeligheten.
Idrettspolitikk.no var også en kort tur på Sindalah. Eller nesten. På halvøya like sør for utgravningene av The Line, ligger drifts- og migrantleirene og støttefunksjonene til Sindalah.
Et skilt viser at den italienske arkitekten og entreprenøren Luca Dini har oppdrag her.
Basert i Firenze er Dini spesialist på superyachter, men driver også med andre prosjekter, blant annet redesigner han i dag stadion til det italienske fotballaget Fiorentina og området rundt stadion.
(Artikkelen fortsetter etter bildene.)
Halvøya er full av kraner, brakkeboliger og en cricketbane for arbeiderne. En sikkerhetsport hindrer uønskede besøkende i å komme inn. Det innebefatter oss.
Og det er noen hundre meter utenfor denne porten at vi møter Sagnik og kollegene hans.
Noen prater, andre spiller kort. Noen sitter stille med bøyd hode. De sitter der med kofferter og bæreposer i alle farger og fasonger.
Iført en grønn t-skjorte og med et bredt, gutteaktig smil forteller 28 år gamle Sagnik at de venter på bussen til Riyadh, Saudi-Arabias hovedstad, hvor de håper å finne nye muligheter.
Han forklarer at kontraktene deres på Sindalah tok slutt etter noen måneder, men også at «regler og forskrifter i Neom er veldig gode».
Som elektroingeniør tjente han mindre enn 100 saudiske riyaler i timen, forteller han oss. Det er i underkant av 300 kroner dagen.
Men det er noe som skurrer i forklaringen hans. Hvorfor sitter de egentlig med koffertene sine i ørkenen og venter på en buss til Riyadh? Er alt egentlig på stell, slik han prøver å gi inntrykk av?
Seinere får vi bekreftet mistanken vår om at ikke alt er som han gir inntrykk av.
Bussturen til Sagnik og kollegene tar 18-20 timer, gjennom fjellkjeder og uendelige ørkener, før de ankommer Al Wazarat, en bydel midt i Riyadh som huser lavtlønnede migrantarbeidere fra det indiske subkontinentet.
På timannsrom uten jobb
Bydelen ligger altså midt mellom et militærsykehus og Riyadh Zoo. Og det er tett inntil militærsykehuset at vi går ut av taxien sammen med Sagnik og Adnan.
Vi går inn i en av oppgangene i en bygård, opp en trapp og inn i en gang der det sitter en person og passer på. Han merker nesten ikke at vi går forbi. Han sitter og halvsløver med mobiltelefonen i hånda.
Når vi kommer inn på rommet de vil vise oss ser vi fem køyesenger og opp fra et pledd i en av sengene dukker det plutselig et hode opp. Det er en annen som har mistet jobben sin og som sover for å få tiden til å gå. To andre ligger på samme måte i den andre enden av rommet.
Dette er ikke rommet der Sagnik bor får vi vite, han bor sammen med fetteren sin, men han sier at han også bor på denne måten.
Hvorfor han tar oss med hit aner vi ikke. Kanskje fordi det ser verre ut der han bor? Uansett er det et trist skue.
Ti menn deler et lite rom som lukter urin og er svært skittent. De deler ett bad som er alt annet enn hygienisk. Kjøkkenet er trangt og møkkete.
Og her forteller Sagnik oss hva som egentlig skjedde ved Sindalah der vi møtte ham.
(Artikkelen fortsetter under bildene.)
Sannheten om hvorfor han mistet jobben
Sammen med en gruppe andre arbeidere fra Bangladesh startet han en streik fordi lønningene uteble.
– Hver dag spurte jeg om de hadde tatt en titt på timelisten min. Jeg hadde 190 timer utestående. Sjefen sa hele tiden at pengene kom snart, sier Sagnik.
Det gjorde de ikke.
Sagnik og kollegene kunne jobbe 10 til 12 timer hver dag uten lunsjpause, seks dager i uken.
Gjennom en underleverandør jobbet Sagnik for Transcend Arabia. Selskapet presenterer seg som «en av Saudi-Arabias ledende tjenesteleverandører etablert for å møte de komplekse kravene i den industrielle ingeniørsektoren».
Ifølge nettsiden til selskapet har de 2.500 ansatte og betjener 36 industrier, med Aramco – Saudi-Arabias statlige oljeselskap og FIFAs nye hovedsponsor – som sin mest fremtredende kunde.
I Saudi-Arabia eksisterer ikke streikeretten og da de begynte å streike ble Sagnik og kollegaene hans nektet adgang til innkvarteringen sin. Midt på natten ble de nektet adgang til rommene sine og kastet ut.
I panikk samlet de seg for å finne ut hva de skulle gjøre og de bestemte seg for å reise til Saudi-Arabias hovedstad Riyadh.
Sagnik husker natten som svært spent og forvirrende.
– Hvor skal jeg dra?, spurte Sagnik arbeidsgiveren sin.
– Det er ditt ansvar, sa de. Alle var spente. Vi fikk til slutt sove i en buss.
Da vi møtte Sagnik utenfor porten til Sindalah hadde de sovet en natt i denne bussen.
(Artikkelen fortsetter under videoen.)
Utgjør en stor andel av migrantarbeiderne i Saudi-Arabia
Sagnik kommer fra byen Sharpur i det nordlige Bangladesh. Med begrensede jobbmuligheter var en jobb i Saudi-Arabia en naturlig utvei. Det jobber ca. 3 millioner fra Bangladesh der.
Han forteller at han betalte 600.000 bangladeshiske taka (50.000 kroner) til en rekrutteringsagent for å få innpass i Saudi-Arabia.
– Hver familie er fattig der jeg kommer fra, og mange drømmer om å jobbe i Saudi-Arabia, sier Sagnik.
I 2022 utgjorde bangladeshere 15,8 prosent av den utenlandske befolkningen i Saudi-Arabia. I 2024 fikk 541.698 bangladeshere jobb der, ifølge Bureau of Manpower, Employment, and Training (BMET).
Dette tallet utgjør 59% av Bangladeshs arbeidsstyrke i utlandet. Med andre ord er Saudi-Arabia den største destinasjonen for bangladeshiske arbeidere, etterfulgt av Malaysia, Qatar og De forente arabiske emirater.
BMET rapporterer at inntektene fra bangladeshiske arbeidere i Saudi-Arabia for 2024 beløp seg til 736 millioner dollar, ni prosent av den totale summen som blir brukt på arbeidere i Saudi-Arabia.
Tidligere i år avslørte The Guardian at minst 13.685 bangladeshere døde i Saudi-Arabia mellom 2008 og 2022, ifølge tall fra myndighetene i Bangladesh.
Dødsårsakene rapporteres stort sett å være ukjent, med dødsattester utstedt av saudiske myndigheter som ofte viser til «hjertestans» eller «stoppet å puste». Det sier egentlig ingenting om hva som er den egentlige årsaken.
Ofte kommer bangladeshere tomhendte hjem, ifølge Brac Migration Welfare Centre. Det er en skjebne som også kan vente Sagnik.
Underleverandører er verstingene
Da han gikk ut i streik, fikk han og kollegene sparken på stedet og med det mindre sjansen for å få jobb igjen.
Sagnik sier at Transcend Arabia skylder ham et betydelig beløp i saudiske riyaler. Men hvordan skal han hevde sine rettigheter når kontrakten er med en underleverandør?
– Reglene og forskriftene i Neom er gode, sier han til Idrettspolitikk.no.
Men det er en sannhet med modifikasjoner innrømmer Sagnik.
– Du har underleverandører, underleverandører og enda flere underleverandører. Min underleverandør er en dårlig arbeidsgiver. Jeg har ikke fått lønn og jeg har heller ikke fått godkjent timelistene mine, sier han.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
I en fersk rapport «Die First, and I’ll Pay You Later» – Saudi Arabia’s ‘Giga-Projects’ Built on Widespread Labor Abuses, skriver Human Rights Watch for at underleverandører eller «arbeidskraftleverandører» ofte utsetter arbeidere for misbruk og svikter i å tilby regelmessig arbeid eller lønn.
De er også beryktet for praksisen som kalles «warehousing», der de ansetter flere arbeidere enn nødvendig for en periode, og deretter ofte unnlater å betale de kontraktsmessige lønningene til de «overflødige» migrantarbeiderne.
I Qatar var bruk av underleverandører utbredt i oppbyggingen til og under VM i fotball. Dette gjorde at lokale arrangører og FIFA kunne påstå at de overholdt de høyeste arbeidsstandardene.
For Sagnik er det få alternativer. Saudi-Arabia forbyr fagforeninger. Arbeiderkomiteer er tillatt i selskaper som sysselsetter mer enn 100 saudiske arbeidere, men migrantarbeidere er ikke med i denne ordningen.
Arbeidere kan fremme et krav for arbeidsretten, men må først forsøke å oppnå en minnelig løsning med det lokale arbeidskontoret, et system som også ble brukt i Qatar.
– Det er en stor påkjenning
Uten en arbeidsgiver er Sagniks Iqama (arbeids- og oppholdstillatelse) ikke lenger gyldig, noe som gjør at han nå befinner seg uten arbeidstillatelse i Saudi-Arabia.
Den bangladeshiske avisen The Business Standard rapporterte nylig at mellom 350 og 400 arbeidsmigranter returnerer til Bangladesh hver dag, hvorav rundt 70 prosent kommer fra Saudi-Arabia. Ofte fordi de har mistet arbeidstillatelsen, Iqama.
En Iqama er en oppholdstillatelse, som utstedes av Saudi-Arabias innenriksdepartement og fungerer som arbeidstillatelse.
Ifølge BRAC mangler 60-70 prosent av utenlandske arbeidere, inkludert bangladeshere, en gyldig Iqama.
Dette er nå Sagniks nye virkelighet: etter å ha arbeidet i Neom står han igjen uten penger, jobb og arbeidstillatelse.
En usikker fremtid i Riyadhs bakgater er det eneste han har akkurat nå.
– Jeg er her ulovlig.
– Jeg trenger pengene.
– Det er en stor påkjenning, avslutter Sagnik.
* Sagnik, Junaid og Adnan er ikke deres riktige navn. Vi har anonymisert dem for at de skal unngå represalier.
Verken Neom eller Transcend Arabia svarte på spørsmål fra Idrettspolitikk.no.
Menneskerettighetsbrudd i Saudi-Arabia:
Saudi-Arabia er det største landet i Midtøsten og styresettet er et absolutt monarki hvor makten er konsentrert hos sentrale medlemmer av kongefamilien.
Til tross for noen overfladiske reformer, foregår det alvorlige menneskerettighetsbrudd i stor skala i landet.
Menneskerettighetsorganisasjoner og saudiere i eksil rapporterer om forfølgelse av opposisjonelle, fravær av sivile friheter og politiske rettigheter, og Saudi-Arabias rolle i regionale konflikter og massehenrettelser.
Aktivister, journalister og kritikere er offer for vilkårlige arrestasjoner, tortur og henrettelser, som i tilfelle var med det brutale drapet på journalisten Jamal Khashoggi i 2018.
I november 2024 ble det rapportert om at 274 personer var offentlig henrettet, 101 av disse var utlendinger.
Overvåkning av journalister er også utbredt, og ifølge Reportere uten Grenser har antallet fengslede journalister og bloggere tredoblet seg siden 2017.
Det plasserer Saudi-Arabia på 166. plass av 180 land på Press Freedom Index for 2024. Begrensningen av kvinners rettigheter er også bekymringsfull, selv om såkalte reformer har tillatt kvinner å kjøre og delta i det offentlige liv i større grad enn tidligere. Kvinner møter fortsatt juridiske og sosiale barrierer, spesielt når det gjelder arv og barnefordeling, mens det mannlige vergesystemet, som begrenser kvinners selvestemmelse, fortsatt er på plass.
Saudi-Arabia slår hardt ned på saudiske kvinner som uttaler seg mot de undertrykkende lovene og flere kvinnerettighetsaktivister har fått flere tiår i fengsel for sine ytringer.
Blant dem er aktivisten Loujain Alhathloul, som ble dømt for å ha talt for kvinners rett til å kjøre bil og motsette seg det mannlige vergesystemet.
Ifølge Amnesty International har hun vært utsatt for tortur, seksuelle overgrep og andre former for mishandling, alt mens hun ble nektet tilgang til familien sin og adgang til advokat.
Selv om et rettspålagt reiseforbud mot Loujain Alhathloul utløp i november 2023, får hun fortsatt ikke reise ut av Saudi-Arabia.
Migrantarbeidere som utgjør en betydelig del av Saudi-Arabias samlede arbeidsstyrke, er offer for mishandling og dårlige arbeidskår.
FIFA og myndighetene i Qatar fikk mye kritikk for at de ikke har gjort nok for å bedre migrantarbeidernes forhold, blant annet at de ikke har presset hardere på for å fjerne Kafala-systemet (vergesystem) som gir arbeidsgiverne all makt over sine ansatte.
Menneskerettighetsorganisasjonene Human Rights Watch mener at forholdene i Saudi-Arabia er verre enn i Qatar når det gjelder arbeidernes rettigheter.
– Selv om Saudi-Arabia har innført flere arbeidsreformer, er reformene svært begrenset og har på ingen måter fjernet Kafala-systemet, fortalte Saudi-Arabia-ekspert i Human Rights Watch, Joey Shea til Idrettspolitikk.no i 2023.
Shea sier at det foregår lønnstyveri, at pass blir beslaglagt av arbeidsgivere og at mange arbeidsrelaterte dødsfall ikke blir undersøkt godt nok.
I Saudi-Arabia er det ca. 37 millioner innbyggere og ca. en tredjedel av disse er migrantarbeidere.
I tillegg blir flyktninger som flykter til Saudi-Arabia møtt på brutalt vis. I september 2023 rapporterte for eksempel Human Rights Watch at saudiske grensevakter har drept hundrevis av ubevæpnede etiopiske migranter som forsøker å krysse grensen mellom Jemen og Saudi-Arabia.
Kilde: Idrettspolitikk.no
