Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Innsettelsen av Donald Trump som den 47. presidenten har ført til omfattende debatt om fremtiden til fri presse og ytringsfrihet i USA.
Så stor er USAs globale kulturelle innflytelse – nyheter, TV, filmer, musikk, mat, språk, forbruk – at vi nå hører folk spørre hvilken innvirkning Trumps angrep på journalistikk og fri presse kan ha på svenske medier og demokrati. Angrep støttet av Silicon Valley-giganter som Elon Musk og Mark Zuckerberg, hvis betydelige informasjon og agenda-påvirkende kraft også strekker seg til Norge og Norden.
Når Trump går inn i sin andre periode, hvilke advarselsskilt bør Sverige være oppmerksom på for å opprettholde og støtte et levedyktig nyhetsmiljø? Når man diskuterer hvordan man kan motstå den mulige «Trumpification» eller «Muskification» av svensk media og politikk, hvilke spesifikke områder er viktige?
Det er mange å velge mellom, men det følgende skiller seg ut som spesielt avgjørende:
- Hold de offentlig tjenester sterke og relevante. Forskning har vist at land med godt finansierte, uavhengige offentlige velferdssystemer rangerer høyere på demokratiskalaen. I Sverige har SVT og SR høyest tillit blant nyhets- og mediekanaler i landet (inkludert blant mange konservative) og langt foran kommersielle alternativer. Offentlige tjenester hever standarden på nasjonal journalistikk og øker innbyggernes appetitt på kvalitetsnyheter. Det gir også et rom der folk blir behandlet som borgere i stedet for forbrukere. Jeg har tidligere skrevet om at å svekke eller avskaffe offentlig tjenester vil være «demokratisk selvmord». I møte med Musk og Zuckerberg er jeg overbevist om det nå mer enn noen gang.
- Fortsette å øke mediestøtten. I 2025 vil Sverige gi 829 millioner SEK i mediestøtte til ulike medier rundt om i landet. Det burde være flere. Det er umulig å overvurdere betydningen av denne økonomiske støtten for det svenske medielandskapet og det svenske demokratiet. Sverige er et relativt lite mediemarked, og overlevelse (spesielt for regionale/lokale medier og medier rettet mot språklige og andre minoriteter) kan være vanskelig eller umulig uten støtte. Det er ironisk å høre de som klager på «elite» og «storbymedier» mens de samtidig motsetter seg å støtte de få gjenværende lokale mediene som bidrar til å sikre lokal og regional informasjon og identitet. Hvis lokaljournalistikken dør så er det den første spikeren i kista for all journalistikk – og dermed den første spikeren i kista for demokrati.
- Beskytt mot konsentrasjon av medieeierskap. En rapport fra det svenske medietilsynet fra 2024 påpekte at «det svenske mediemarkedet er først og fremst utsatt for høy konkurranse fra store teknologiselskaper med utenlandske eiere» og at disse selskapene «har stor innvirkning på både svenskenes medieforbruk og økonomien til svenske medierselskaper». For at media skal overleve big techs uthuling av annonseinntekter, ser vi en økt konsentrasjon av eierskap i svensk radio, TV, aviser og strømmetjenester. Men å legge mer mediemakt i hendene på færre bedriftseiere er ikke sunt for svensk journalistikk eller for det svenske demokratiet. Dette er nok en grunn til at sunn økonomisk støtte til nasjonale/lokale/regionale medier er så viktig og hvorfor noen ting rett og slett er for viktige til å overlates til «markedets frie spill».
- Regulere og skattlegge sosiale mediegiganter. Det er en stor ironi i mye av diskursen om hvordan regulering av sosiale medier-giganter utgjør et angrep på «ytringsfrihet» og «frie markeder». Mange av de som kommer med disse argumentene snakker også om viktigheten av å opprettholde «nasjonal suverenitet» og redusere innflytelsen fra «eliter» og «utlendinger» på svensk kultur. Med det resonnementet burde det virke helt naturlig å ville regulere utenlandseide sosiale medier-giganter som undergraver suverenitet og nasjonale økonomier ved å spre desinformasjon og åpent blande seg inn i europeiske valg, samtidig som de tjener store overskudd og nesten ikke betaler skatt. I 2022 hadde Facebooks svenske filial en omsetning på 4,4 milliarder SEK. Hva betalte de i skatt det året? 45.000 kroner. En skatt på 20 prosent på Facebooks inntekter ville alene generere nok penger til å finansiere all mediestøtte i Sverige i et helt år, eller dekke 25 prosent av hele budsjettet til Sveriges Radio. Med makt følger ansvar. Hvorfor skal sosiale medier-giganter være annerledes?
Ønsker å utslette all konkurranse
La oss være ærlige. Musk og Zuckerberg har ingen interesse av fri presse eller ytringsfrihet. Deres primære interesse, som nesten alle tidligere medieeiere, er å konsolidere sin egen økonomiske makt ved å eliminere både konkurranse og regulering.
Hvis du hadde spurt meg for 20 år siden – lenge før Trumps, Musk eller Zuckerbergs nåværende makt – hvordan jeg skulle beskytte journalistikk og fri presse i Sverige, ville jeg ha skrevet nesten nøyaktig det samme som jeg skriver her: offentlig tjeneste, mediestøtte, unngå konsentrasjon av eierskap og opprettholde regulering.
Ideer som er akseptert av mange på både venstre og høyre side. Selvfølgelig kan disse argumentene avfeies som «venstreorienterte løsninger» forankret i «big government.» Men de tar opp mange bekymringer over det politiske spekteret.
Disse argumentene ville føre til et mer mangfoldig, levende medielandskap. De ville føre til mer morsmålsproduksjon av nyheter og informasjon. De ville tillate lokale og regionale medier å overleve. De ville redusere makten og innflytelsen til utenlandske milliardærer (de virkelige «elitene») på innenrikspolitikken. Og de ville tvinge utenlandskeide selskaper til å bidra med skatteinntekter til nasjonaløkonomien i stedet for å tappe annonsemarkedet og ta overskuddet ut av Sverige, eller Norge.
Med andre ord, «løsningene» for å beskytte fri presse mot milliardærers makt og autoritarisme er ideer som har stått i sentrum av det svenske demokratiet i årevis, ideer som er akseptert av mange på både venstre- og høyresiden. Noen ganger er det enkleste og mest radikale å omfavne historiens visdom.
Denne artikkelen ble først publisert i den svenske avisen ETC, og oversatt til norsk ved hjelp av Google Translate.
Christian Christensen
Professor i journalistikk ved Universitetet i Stockholm
