Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Delta i debatten? Send innlegg til debatt@transitmedia.no.
Av Ingrid Rosendorf Joys, generalsekretær i Caritas Norge.
I løpet av noen uker har Trump-administrasjonen kuttet i all bistand og skapt stor usikkerhet rundt deres sikkerhetsgaranti i Europa. Det gjør at Storbritannia, Frankrike, Nederland, Sveits og Tyskland vil ruste opp militært. Pengene tar de fra bistandsbudsjettene. Den britiske regjeringen kutter med seks milliarder. Til sammen utgjør landenes kutt 12,5 milliarder dollar – som kommer i tillegg til at 40 prosent av de globale bistandsmidlene fra USA brått har opphørt.
At penger til opprustning tas fra bistand, gjør oss opprørt. I en tid preget av rekordmange kriger, humanitære kriser og mennesker på flukt må rike land ta sitt moralske og strategiske ansvar – ikke gjøre det motsatte. Uten bistand vil verden bli et farligere sted for alle.
Millioner av mennesker rammes
USAID-kuttet har allerede fått konsekvenser i Øst-Afrika og Midtøsten, der millioner av mennesker står på randen av sult etter at livreddende mathjelp er stanset. Hardest rammet er Sudan der 24 millioner mennesker har akutt behov for mat. Av disse står halvparten i fare for å sulte, mens 750 000 mennesker trues av hungersnød. I Etiopia har 3 millioner mennesker mistet livsviktige tjenester, mens 1,2 millioner mennesker har blitt avskåret fra livreddende bistand i DR Kongo. Dette er ikke bare tall i et regnskap. Det er tapte liv, ødelagte fremtider og en verden som blir mer ustabil.
Det er vår nye utviklingsminister Åsmund Aukrust fullstendig klar over, men kan allikevel ikke love mer i bistand i revidert budsjett. Det sa han for noen uker siden, før de europeiske landene annonserte sine kutt. Nå har verden enda mindre å rutte med og rike Norge, som har tjent mye penger på Ukraina-krigen, må trappe opp.
Ekstraordinær krisepakke
For det første må finansieringen økes. Norge og andre land må steppe opp så langt det er mulig. Sammen med de største humanitære organisasjonene i Norge ber vi derfor regjeringen bevilge en ekstraordinær krisepakke, som skal adressere de umiddelbare behovene som har oppstått etter USAs bistandskutt. Midlene må sluses inn i humanitær, livreddende nødhjelp. Men i en tid med økende globalt finansieringsgap må vi også vurdere hvordan bistanden innrettes.
På vei mot en fornyet humanitær infrastruktur er dette noen sentrale byggesteiner:
Investering i lokalt ledede humanitære aktører. Lokale aktører er sentrale for suksessen til humanitær bistand. De er forankret i sine lokalsamfunn, pålitelige, kostnadseffektive og besitter uvurderlig kontekstuell kunnskap. Å styrke disse aktørene er essensielt for en mer motstandsdyktig og tilpasningsdyktig humanitær respons.
Styrking av FNs koordineringsrolle. FNs rolle i global humanitær respons er uunnværlig, men ressursfordelingen innen systemet kan forbedres. Ved å prioritere koordinering fremfor direkte prosjektgjennomføring, kan FN støtte lokale og regionale innsats, og sikre at bistand når de som trenger det mest.
Styrking av integrert programmering og beredskap. Integrasjonen av humanitære, utviklings- og fredsbyggende innsats er essensiell, spesielt i regioner som er rammet av
langvarige kriser. Lokale aktører har ekspertisen og kapasiteten til å bygge bro over disse skillelinjene og sikre at beredskap er på plass for neste nødsituasjon.
Redusere bistandsavhengighet gjennom nasjonal ressursmobilisering. Den siste tiden synliggjør altfor sterkt hvordan bistandsavhengighet gjør land og mennesker sårbare. Veien ut av dette går gjennom å sikre finansieringsmekanismer for utvikling, sosial velferd og humanitær beredskap som i størst mulig grad mobiliserer fattige lands egne ressurser. For å muliggjøre dette må det også gjøres strukturelle grep internasjonalt, som gjeldsslette , åpenhet i internasjonale finanssystemer for å stoppe korrupsjon og kapitalflukt. Tilrettelegging av skattefinansierte sosiale beskyttelsesordninger bør oppmuntres og støttes.
Norge må bruke sin myke makt
Afrika og Midtøsten er Europas nabolandsregioner. Norge må bruke sin myke makt for å bidra til å holde dem stabile. Vi må erkjenne at global sikkerhet er mangesidig, og mens verden i økende grad fokuserer på militær opprustning, kan ikke rollen til humanitær bistand i å sikre stabilitet og fred overses. Et sterkt og bærekraftig humanitært system er en essensiell komponent for å sikre sikkerhet.
Det er ingen naturlov at noen skal være fattige og noen rike. Trump-administrasjonens herjinger med den globale humanitære infrastruktur er verre enn vi hadde forutsett. Men vi må vise at vi også kan gire om og gire opp.
Ingrid Rosendorf Joys
Generalsekretær i Caritas Norge.
