Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentenes holdninger og meninger.
For første gang i Colombias historie er en tidligere president dømt av rettsvesenet. For mange har nyheten gått under radaren utenfor landet. Men for millioner av colombianere representerer dommen mot Álvaro Uribe Vélez for prosessbedrageri og vitnemanipulering noe langt mer: fallet til et symbol på straffrihet – og kanskje begynnelsen på en ny æra.
«Han er dømt!», ropte vennene mine i telefonen fra den andre siden av havet. Det virket utrolig. Hvordan var det mulig? Hvordan kunne noen røre den urørbare? Men der var ansiktet hans, overalt på sosiale medier, på forsiden av colombianske og latinamerikanske aviser – til og med i enkelte europeiske medier.
Jeg ventet spent på at nyheten også skulle dukke opp her, i norske medier. Ikke av forfengelighet, men fordi det umulige hadde skjedd: rettsvesenet hadde dømt lederen for Colombias ytre høyre. Den urørbare. Den unevnelige.
Mange i Colombia jublet. Andre reagerte med raseri. Overskriftene var entydige: den første tidligere colombianske presidenten som er funnet skyldig av en domstol. Saken begynte i 2014 og endte, elleve år senere, med dom for prosessbedrageri og vitnemanipulering.
Kanskje var det derfor saken ikke vakte oppsikt i Norge. Ingen skandale, ingen sirkus. Hva kan et rettsdrama i et så fjernt land bety her? Hva har en dom for prosessbedrageri å si for Europa? Men det som skjedde, var langt mer enn en juridisk avgjørelse. Det var et politisk og emosjonelt jordskjelv. Et ekko av en sannhet mange har nektet å høre i flere tiår.
Álvaro Uribe Vélez har vært byrådsmedlem, borgermester, guvernør, senator og president i Colombia i to perioder – og var nær ved å sikre seg en tredje. Utnevnt til «Den store colombianeren», dyrket som landets frelser, mannen som «slo terroren» og innførte «demokratisk sikkerhet». Vi så ham på TV, vi lærte om ham på skolen, vi hørte hans budskap i kirkene. Jeg beundret ham også. Jeg var «Uribist» uten å vite det – som nesten alle i min by, «arbeidsomme og ærlige folk», som vi sa med stolthet.
“Mer enn en juridisk dom, markerer dette slutten på en æra”
Men med årene sprakk den boblen. Jeg begynte å forstå anklagene om grove menneskerettighetsbrudd, henrettelser, forbindelser til paramilitære og korrupsjon. Likevel virket det utenkelig at en mann med så mye makt kunne bli dømt. Ingen bevis var sterke nok, ingen kommisjon var handlekraftig nok, ingen domstol var sterke nok. Uribe var immun – mot kritikk, mot pressen, og fremfor alt mot rettsvesenet.
Derfor markerer denne dommen et vendepunkt, selv om den ikke gjelder de mest alvorlige forbrytelsene han anklages for – som «falske positiver» eller hans rolle i den væpnede konflikten. Det er den første synlige sprekk i muren av straffrihet som har omgitt ham i flere tiår. Et tegn på at selv de mektigste kan falle, at ingen står ovenfor loven.
Nå er det mange som spør: Hva nå?
For noen er dette bare nok et kapittel i Colombias politiske drama. Men for oss som vokste opp i hans skygge, berører denne rettssaken mer enn en mann – den berører en hel epoke. En tid preget av frykt, polarisering, krigsforbrytelser og forakt for fred.
Mer enn en juridisk dom, markerer dette slutten på en æra. Slutten på forestillingen om at rettferdighet bare er for de svake, at makt kan kjøpe alt, at Colombia er dømt til å gjenta sin historie.
Det lar seg ikke forklare i en overskrift. Følelser teller ikke som bevis, og fornemmelser gir ingen statistikk. Hva vil skje med oss nå?
Håp, da. La oss snakke om håp. Håpet om å endelig være et foreldreløst land.
Å legge farlige ledere bak oss. Å bryte båndene til de urørbare. Kan vi nå bygge, med verdighet, et land der rettferdighet ikke er et privilegium for de få, men en rett for alle?
Red.anm.: Álvaro Uribe Vélez må ikke forveksles med Miguel Uribe Turbay, men de tilhører samme politiske parti, det konservative Centro Democrático.
