DEBATTINNLEGG | Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger.
I en tid der rettigheter utfordres globalt, velger regjeringen å kutte i egne satsinger på likestilling og seksuell og reproduktiv helse. Det skaper et tydelig sprik mellom retorikk og politikk.
Vi så frem til å se hvordan regjeringen ville følge opp satsingen på likestilling og seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR) i møte med den globale rettighetskrisen. I stedet kom det bistandskutt på noen av regjeringens egne prioriterte områder.
Rettighetsarbeidet svekkes
Kvinners rettigheter, SRHR og skeives rettigheter er under press internasjonalt. I statsbudsjettet for 2026 økte regjeringen derfor støtten til UN Women med 40 millioner kroner for å «styrke arbeidet med disse rettighetene».
I revidert nasjonalbudsjett er den samme økningen fjernet.
Samtidig kuttes støtten til seksualitetsundervisning og utdanning gjennom UNESCO.
Det er vanskelig å forstå hva som er det egentlige politiske signalet.
Kontrasten blir enda større når regjeringen dagen etter budsjettfremleggelsen sender ut en pressemelding om hvordan Norge støtter kampen for kvinners rettigheter gjennom UN Women. Dagen etter at det er kuttet i den samme støtten(!).
Manglende politisk styring
Da regjeringen la frem forslag til revidert nasjonalbudsjett denne uken, ble det tydelig at bistandsbudsjettet igjen brukes som salderingspost for økte kostnader til flyktningtiltak i Norge. 654,5 millioner kroner skulle dekkes inn, og kuttene ble fordelt bredt utover bistanden.
De som har fulgt budsjettrundene tett siden fullskalakrigen i Ukraina begynte i 2022 har blitt godt vant med å se slike omprioriteringer i revidert budsjett. Men årets kutt vitner om total mangel på politisk styring.
Når regjeringens egne prioriteringer svekkes ved første reelle budsjettpress, reiser det et større spørsmål: Hvor robuste er prioriteringene egentlig?
Dette handler om mer enn noen millioner i kutt. Revidert nasjonalbudsjett kunne vært brukt til å vise tydelig politisk retning i en dramatisk internasjonal situasjon.
En global rettighetskrise må møtes med kraft
Vi ser en stadig mer organisert global motstand mot kvinners rettigheter, SRHR, og skeives rettigheter. Store bistandskutt internasjonalt kombineres med aktiv politisk mobilisering mot etablerte rettigheter og internasjonale normer.
Tidligere i år lanserte USA et nytt regelverk for bistandsarbeid som også innebærer store investeringer i kampen mot det de omtaler som «kjønnsideologi». Under FNs kvinnekommisjon ble slutterklæringen sendt til avstemning – noe som tidligere nesten har vært utenkelig. Anti-rettighetskrefter er bedre organisert, bedre finansiert og mer offensive enn på lenge.
I en slik situasjon burde utviklingsministeren bruke revidert nasjonalbudsjett til å vise politisk styring og tydelige prioriteringer. Land som Norge må være villige til å styrke innsatsen for å beskytte hardt tilkjempede rettigheter.
Utviklingsministeren må ta kontroll
Utviklingsministeren har gjentatte ganger løftet frem likestilling og SRHR som sentrale satsinger. Norge har sluttet seg til internasjonale initiativ som advarer mot den voksende globale motstanden mot disse rettighetene. Norske myndigheter har understreket behovet for å styrke satsingen.
Kuttene som er foreslått henger ikke på greip med hva som har blitt kommunisert det siste året. Det sender et uheldig signal, både internasjonalt og nasjonalt.
Det internasjonale SRHR-nettverket ba i forkant av revidert nasjonalbudsjett om det motsatte: en målrettet økning til SRHR og likestilling i møte med den globale rettighetskrisen. Redd Barna deler samme virkelighetsbeskrivelse som utviklingsministeren. Etablerte rettigheter og normer er under angrep.
Norge trenger ikke mindre politisk vilje i møte med den globale rettighetskrisen, men mer. Når andre investerer aktivt i å svekke rettigheter, kan ikke Norges svar være å trekke seg stille tilbake. Frem mot forhandlingsfristen er det avgjørende at statsråden kommer på banen og får kontroll over eget budsjett.
