DEBATT | Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.
Stortinget vedtok i juni et nytt forsvarsforlik der bevilgningene til forsvarsindustrien økes med 121,15 milliarder kroner frem mot 2036. Den samlede rammen på langtidsplanen for Forsvaret er nå 1854 milliarder kroner. Nok en gang har våre folkevalgte sluttet opp om en skattefinansiert opprustningsplan uten tiltak som forhindrer at norske våpen brukes til folkerettsstridige formål.
Chemring Nobels planlagte bygging av Europas største høyeksplosivanlegg i Hurummarka i Asker kommune utenfor Oslo er det så langt mest eksplisitte eksemplet på hvordan vi inviterer våpenkappløpet inn i vår egen bakgård. Nammo, Kongsberg Gruppen og Chemring Nobel har til sammen blitt tildelt 950 millioner kroner fra regjeringen gjennom EU-programmet ASAP (Act in Support of Ammunition Production), et omfattende opprustningsprosjekt begrunnet med europeiske sikkerhetsbehov. Planprosessen for fabrikken i Asker, som har vakt sterk lokal kritikk, fremstår som en skinnprosess preget av hastverksargumenter der såkalte sikkerhetshensyn trumfer alle andre forhold.
Vi vet at våpenkomponenter og sprengstoff produsert i Norge, og som det nå skal produseres mer av, høyst sannsynlig blir brukt av USA og Israel i folkerettsstridig krigføring og folkemord. Og USAs og Israels ulovlige angrepskrig mot Iran, Israels bombing av sivile i Libanon og USAs angrep mot Venezuela har for lengst gjort det klart at hverken USA eller Israel er interessert i fredsløsninger eller opprettholdelse av folkeretten. Så lenge vi tillater det, vil våpen og våpendeler produsert av Nammo, Kongsberg og Chemring Nobel fortsette å bli brukt til folkerettsstridige formål. Dette er ikke bare umoralsk, det undergraver også vår egen sikkerhet. Forsvar av folkeretten er vårt beste sikkerhetsvern, men opprettholdelse av folkeretten forutsetter at vi er konsekvente i vår tilnærming til den. Vi kan ikke ha et system som gir våre allierte og deres venner straffefrihet, og kun ansvarliggjør de som Vesten har bestemt at vi skal straffe.
Så hva er det vi i praksis gjør når vi aksepterer europeisk opprustning og norsk våpenproduksjon til Ukraina uten å skjerpe eksportregelverket vårt? Vi degraderer noens liv for å fremme vår egen tilsynelatende sikkerhet. I dette resonnementet er dehumanisering av palestinere, libanesere, iranere og venezuelanere en akseptabel kost/nytte-faktor i et geopolitisk spill der vår egen gevinst er det som har størst verdi.
Dette i seg selv er ingen nyhet. Norge har operert i henhold til USAs imperialistiske logikk siden vår deltakelse i invasjonen av Afghanistan og NATOs bombing av Libya. Det nye i dag er at våpenproduksjonen som forsyner disse krigene er i dramatisk vekst og at våre skattepenger i aller høyeste grad er med på spleiselaget. I tillegg skyver vi vår egen såkalte sikkerhet i nord fremfor oss som en legitim rettferdiggjørelse av egen delaktighet i angrepskrig andre steder.
Denne tilsynelatende sikkerheten er dessuten basert på prediksjon og spekulative premisser. Bevisbyrden ligger hos de som mener mer våpen og krig vil gi oss et mer fredelig og kompromissvennlig Russland. Men forlengelse av krigen i Ukraina har så langt ført til massive tap av menneskeliv på både ukrainsk og russisk side. Hvis det langsiktige målet er avspenning og fred i Ukraina og Europa, er det ikke militarisering og bygging av en gigantisk bombefabrikk midt i et verneverdig naturområde som er løsningen.
Det reageres med fordømmelse når fredsbevegelsen stiller spørsmålstegn ved økt våpenproduksjon i Norge, men det trekkes tilsynelatende på skuldrene når de samme våpnene blir brukt til å drepe og terrorisere mennesker i det globale sør. Spørsmålet rundt hvilke konsekvenser den opprustningen vi forventes å akseptere vil ha i form av fortsatt folkemord og krigsforbrytelser begått av våre allierte er nærmest ikke til stede i samfunnsdebatten. Men en sikkerhet som beror på å ofre menneskeliv på veien mot å trygge våre egne mot en invasjon som kanskje aldri vil skje, har ingen moralsk forankring. Den gjør oss til ryggesløse hyklere, og den viderefører en rasistisk logikk hvor noen menneskers tilsynelatende trygghet i fremtiden er viktigere enn andres beviselige trygghet i nåtid.
Og likevel er dette kostnaden som regjeringen med et samlet storting bak seg ber oss om å betale. Det burde opprøre oss alle.
Signert:
Kjersti Litleskare, styremedlem i Fredslaget Oslo og omegn
Marie Helene Sønstabø, medlem i Folkeaksjonen for Hurummarka
Yonatan Shapira
