Hvor store ødeleggelser av naturen og den humanistiske tradisjonen er enkeltpersoner og sivilsamfunnet villig til å godta i all stillhet?
Algoritme har blitt det nye moteordet. På alminnelig norsk betyr begrepet en serie matematiske operasjoner som styrer f.eks. programmene på en datamaskin.
Helhetsbildet
Frankfurter Allgemeine Zeitung har i det siste hatt flere artikler der avisens medarbeidere undersøker hva Big Brother vet om oss gjennom datateknologien, og hvordan algoritmene og overvåkningen truer demokratiet. Her er noen av funnene som indikerer at vi forlengst har blitt det jeg kaller «teknaturer»:
- Halvparten av Pakistans innbyggere overvåkes på nett for å huke terrorister.
- Store datafirmaer tolker våre naive utfoldelser på sosiale media, på vegne av banker og forsikringsselskaper bl.a. for å avgjøre om vi er kredittverdige, tilregnelige, syke eller disponert for å begå forbrytelser (social scoring).
- I Kina skal alle landets borgere innen 2020 forpliktes i et sosialt kredittsystem der både poengscore, straff og belønning blir offentlig tilgjengelig.
- Nye metoder for teknologisk stemmeanalyse på nettet kan tolke både personlighetstrekk og sykdomsdisposisjon, men hvem får tilgang til dataene?
Droneteknologien kan nevnes i denne konteksten. Satelittovervåkning er del av samme bilde. Nanoteknologi er forlengst inne i menneskekroppen. Den kjemiske teknologien (dop, smertestillende, psykofarmaka) har i mange tiår formet og preget måtene vi er mennesker på. I USA påvirket både engelske og russiske datamoguler velgerne ved siste valg.
Facebook overstyrer brukerkontoene og blir mer ensrettet. Ulike faktorer som genteknologi, forurensning og overoppheting endrer våre arveanlegg. Smart-telefonene ser ellers ut til å gjøre oss både dummere og mer godtroende. At folk blir sykelig avhengige av skjermbildene vitnet den tidligere Google-ingeniøren Tristan Harris om i Aftenposten (16.1.18).
Økende psykiske lidelser blant unge bør nevnes i sammenheng med den maskinelle fremmedgjøringen.
Automatiseringene gir selvsagt mange fortrinn, men kanskje nettopp derfor er det vanskelig å oppdage summen av faremomenter.
Teknologistyringen angår også vår norske medievirkelighet: Vil vi som lesere, borgere og sivilsamfunn godta at avisenes nettsteder designer nyhetsbildet ut fra den enkeltes lesevaner? Er lesere og forfattere villige til å akseptere at en felles offentlighet undergraves så radikalt for at mediekonsernene skal score «likes» og økte inntektene?
Universell enhet
Vi må stille spørsmålene: Hva for slags sosial bevegelse kan samle mennesker mot en så mangehodet troll? Fagbevegelsen? Hvilke egenskaper kan fyre oss opp til noe mer enn måpende betraktere når selve Mennesket blir forsøkt endret?
Truslene mot integritet og demokrati kan også innebære store muligheter for den enkelte og sivilsamfunnet. Klimakrisen vil lære oss alle om menneskeartens felles interesser. Kommunikasjonen mellom planter og dyr – trær som beskytter hverandre, bier som informerer hverandre – utgjør innsikter som kan belyse menneskelig kommunikasjon og gi opptakten til universell enhet.
En fornyelse av naturretten kunne ta utgangspunkt i menneskers genetiske ulikhet for bedre å begrunne respekten for kulturell og individuell annerledeshet. Når teknologien invaderer livene våre må vi aktivere vårt kollektive immunforsvar og spørre hvem vi ønsker å være – og hva vi ikke vil miste.
Demokratikamp er ikke lenger et spørsmål om valgordninger og representasjon, men om en humanistisk historiekunnskap der begreper som «undertrykkelse» og «urett» må få ny gyldighet, i lys av omsorgens og solidaritetens praksis. Teknologiens konsekvenser bør undersøkes som en del av repressive systemer der skadevirkningene maskeres med historieløs «teknologioptimisme».
Klimakrise og teknologimakt vil kreve mange hjerter, hender og hjerner i gjensidig opplysningsarbeid. Det kunne kalles «gledens demokrati», for det er liv om å gjøre.
Jeg vil utfordre sivilsamfunnets forfattere og skribenter til å reagere offentlig på følgende varsel:
Dersom medieindustrien fortsatt skal få lov til å styre og persontilpasse nyhetene på sine nettsider, kan dette forstås som en forbrytelse mot demokratiet? Når lesere i samme familie, samme nabolag og på samme arbeidsplass ikke lenger kan lese og snakke sammen i en felles offentlig virkelighet, blir vi ikke da også mindre opplyste og mer manipulerbare i vår stemmegivning?
Oppmerksomhetens dannelse
Hvis demokratiets språklige utvekslinger er en slags detaljenes fellesfortelling med utallige fortellere, gir god litteratur og oppmerksom lesning et alternativt helhetsbilde av virkeligheten, nært forbundet med gode samtaler. Lesningens innsikter er ofte ikke matnyttige, men til gjengjeld mentalt skjerpende. Og vi blir som kjent ikke bedre mennesker av å lese, men vi kan bli bedre lesere, og i beste fall bedre til å lese virkeligheten omkring oss.
Derfor er skarpe litteraturkritikere så viktige for demokratiet, for å skjelne godt fra dårlig, og sant fra falskt. Selv naturvitenskapen trenger kulturimpulser fra kritikerne, som sammen med forfattere og humanister forvalter mye av den kunnskapen som danner det kulturelle helhetsbildet, altså den kristne kulturkretsen og overgangen til sekulære kulturuttrykk.
Høyt gasjerte dataingeniører kunne ha godt av kritisk oppmerksomhet fra filosofer, statsvitere, historikere, kritikere og forfattere, for å sikre at kunnskapene om demokratiet, språket og opplysningstradisjonene blir del av teknologisk innovasjon. Enn så lenge er spørsmålet til dem alle:
Godtar borgerne passivt å bli styrt og overvåket av private og statlige institusjoner?
Har vi mistet respekten for oss selv?
Må sivilsamfunnet i fremtiden sette større lit til dem som arbeider med det foranderlige helhetsbildet og de store fortellingene enn til teknologene? Vi trenger ex.phil. mer enn noensinne, apropos kronikken som stod på trykk i Aftenposten forleden.
Måtte den trassige og spørrende skaperkraften snart gjenoppstå hos ildsjelene i skolen og på universitetene!
Nytt fag?
Når læreplanene skal skrives på nytt kan skoleverket bli humanistiske kraftsentra for å verne oss mot angrepet fra den selvbestemmende teknologien:
Faget «Klimakunnskap» bør snarest opprettes på flere aldersnivåer og bli et tverrfaglig dannelsesfag. Friluftsliv, naturviten, teknologi, poesi og humanistisk fag kan virke sammen til en erfart kunnskap om hvor vi kommer fra og hvem vi skal bli. Epokebetegnelsen antropocen inviterer til et slikt tradisjonsforankret læringsparadigme. Fremtidens generasjoner er elever av fortiden.
Ja, kanskje det er på tide å gjenreise utelek og fellessang for kommende generasjoner. Det fordummende med dataskjermlekene er at de bare skjer i hodet, mentalt, som så mye annen læring. Fysisk lek er sunnere og smartere.
For alt jeg vet blir slike utsagn «algorytmet» bort for lesere som helst fordyper seg i sport, kokekunst og reiseopplevelser. Husk reisemat!
*«Reisemat» er en gammel betegnelse for det siste måltidet – dvs. når vi er døende.
Denne artikkelen er hentet fra nettsiden til Forfatternes klimaaksjon. Den gjengis her med tillatelse fra forfatteren og nettstedet.
Ja, nya teknologier leder inte alltid till ett bättre samhälle. Tack från Sverige för en riktigt bra artikel!