YANGON – Den gulrøde solnedgangen over hovedstadens forgylte pagoder utstråler varme og skjønnhet. Men snart ligger et skummelt mørke over Yangons gater og offisielle bygninger. Frykten for at demokratiutviklingen vil stanse.
Overgrepene mot Rohingya-folket, etnisk uro og fengslingen av kritiske journalister – en tsunami av negativ oppmerksomhet i internasjonale medier – truer med bråstopp for økonomien i Myanmar. Turismen svikter. En voldsom reduksjon av inntekter demper utviklingsmulighetene for Myanmars nye, frie medier.
Skjønt friheten virker begrenset. Selv om den direkte sensuren ble opphevet for seks år siden, er det fremdeles lovregulering som hemmer utøvelsen av uavhengig og kritisk journalistikk. Fengslingen av to Reuters-journalister som avdekket hærens massakre av ti Rohingyaer skremmer noen pressefolk til taushet. Samtidig sprer sosiale medier hatefulle ytringer som ild i tørt gress.
For tredje gang på tre år landet jeg like før påske i Yangon for å besøke pressekolleger, sammen med min mentor-kollega Rolf Dyrnes Svendsen fra Trondheim. Vi arbeider sammen i et prosjekt for å støtte arbeidet med utviklingen av demokrati og pressefrihet i Myanmar. Prosjektet drives av den internasjonale presseorganisasjonen World Association of Newspapers (WAN-IFRA).
I to omganger har vi tidligere besøkt mediehuset Mizzima, som i fjor fikk tildelt en ny TV-konsesjon underlagt det statlige kringkastingsselskapet. Nå skal vi besøke det engelskspråklige nyhetsmagasinet Frontier, som ble startet av mediegründeren Sonny Swe (49) for fem år siden.
Vi har møtt Sonny tidligere. Han har store journalistiske ambisjoner om å utvikle et magasin av høy kvalitet. Og som henvender seg til et internasjonalt publikum ved siden av en større leserskare i Myanmar med høyere utdanning.I to omganger har vi tidligere besøkt mediehuset Mizzima, som i fjor fikk tildelt en ny TV-konsesjon underlagt det statlige kringkastingsselskapet. Nå skal vi besøke det engelskspråklige nyhetsmagasinet Frontier, som ble startet av mediegründeren Sonny Swe (49) for fem år siden.
Sonny har en interessant bakgrunn, som redaktør i den engelskspråklige avisa Myanmar Times. Men under generalenes regime ble han arrestert og satt åtte og et halvt år innesperret i forskjellige fengsler. Han er sønn av en tidligere general som falt i unåde under militærregimet og som var fengslet i ti år.
Sonny Swe vendte tilbake til mediebransjen da han ble løslatt i 2014, først som en av sjefene i Mizzima. Men etter et drøyt år satset han alt på å utvikle magasinet Frontier. Nå er han publisher og har 50 ansatte i eget mediehus. Redaksjonen drives av den unge australske mediemannen Thomas Kean som sjefredaktør. De 25 redaksjonelle medarbeiderne består av av journalister fra Myanmar, Australia, USA og England.
I to og et halvt år har Frontier vært et ukemagasin, men siden 1. mars har økonomiske problemer tvunget mediehuset til å redusere utgivelsesfrekvensen til hver 14. dag. Mediehuset publiserer også innhold digitalt gjennom en online-tjeneste på to språk. I løpet av en måned når Frontier på denne måten 250 000 brukere. Redaksjonen produserer også fem videoinnslag og en podcast hver måned. Det meste distribueres via sosiale medier som Facebook og Twitter.
Landet består av 54 millioner innbyggere, fordelt på over 130 ulike folkeslag. Over 30 millioner bruker internett. De fleste av dem tror at Facebook er internett. Mark Zuckerbergs globale selskap har 97 prosent brukerdekning i Myanmar, forteller Sonny Swe.
Vi besøker ham i den lave kontorbygningen på et sentralt gatehjørne i hovedstaden. Her huserer den kommersielle avdelingen andre etasje, mens redaksjonen holder til i tredje. På gateplan er man i ferd med å innrede et TV- og podcast-studio, for bedre produksjon av audiovisuelle innslag som skal distribueres via Facebook. 60 prosent av all trafikk til mediehuset kommer via Facebook, bare 15 prosent av trafikken er direkte til Frontiers nettside.
– Nettet fører til massiv økning av kriminalitet. Spesielt når det gjelder seksuelle overgrep og voldtekt. Unge jenter lokkes til å møte overgripere via Facebook, får vi vite. Dette temaet er også coverstory på siste utgave av Frontier Magazine. Reportasjen «After Dark» skildrer voldtekten av en 26 år gammel kvinne i en Yangon taxi. Over hele landet rapporteres det om en kraftig økning av tallet på anmeldte voldtekter.
Utgaven av Frontier Magazine inneholder også en side om den desperate situasjonen til de 700 000 Rohingya-flyktningene i Bangladesh, statsløse mennesker som er fordrevet av Myanmar-hæren fra sine landsbyer i Rakine-provinsen.
Det eksisterer fortsatt et uavhengig og kritisk søkelys på den etniske rensingen som foregår. Og som mange mener at Facebook må ta en stor del av ansvaret for. I følge FN har Facebook gitt nærmest fritt utløp for muslim-hatet som spres, bl.a. gjennom kjedebrev i Messenger.
De nyvunne tilløp til pressefrihet etter 60 års militærdiktatur kommer igjen under press. En omstridt del av telekommunikasjonslovgivningen gjør det mulig å fremme vidtgående anklager om ærekrenkelse via internett og kringkasting. Det er uklart hva som kan defineres som en ærekrenkelse, så mange redaktører velger å sitte stille i båten. Det eksisterer selvsensur.
Over 80 rettssaker er anlagt med hjemmel i denne loven, 73 av dem er anlagt etter at Aung San Suu Kyi kom til makten, ifølge The Diplomat.
Sonny Swe har dyrkjøpt erfaring fra Myanmars fengsler. Han mener at det fengsles ti ganger flere journalister i landet nå, enn under generalenes regime.
I mange av landets mediehus sitter pressefolkene nokså desillusjonert tilbake, etter håpet om demokratisk utvikling som ble tent av Aung San Suu Kyi.
– Hun bryr seg ikke om medier. Det går historier om at hun ser på journalister som levende djevler. Hun viser seg sjelden offentlig og gir ingen intervjuer, forteller mediefolk.
Det bekymrer mange av landets 4000 journalister at utviklingen nå ser ut til å gå i feil retning. Enkelte redaktører føler på frykten hver gang de hører en bil stanse utenfor boligen i nattemørket. Andre innrømmer åpent at de kjører omveier i hovedstaden for å unngå å bli stoppet i checkpoints, der det kan by seg en anledning for politiet til å plassere et kompromitterende bevis i bilen.
I saken mot de to fengslede Reuters-journalistene blir det hevdet at politiet provoserte fram arrestasjonen gjennom å gi dem hemmeligstemplet materiale. Den rettslige prosessen betraktes av mange som en farse med skiftende anklager og bevisføring.
Men det er også en annen side av frykten som preger Myanmar. Det eksisterer nemlig en ganske utbredt frykt for at landet skal bli et nytt oppmarsjområde for islamittisk terrorisme. At ISIL vil infiltrere ulike etniske miljøer i Myanmar, nå som terrororganisasjonen ser ut til å bli jaget ut av Midt-Østen. Dette er en frykt som også deles av kritiske medier.
Medienes oppslutning om regjeringspartiet NLD (National League for Democracy) er dalende. Aung San Suu Kyi har i følge observatører mistet mye av grepet. I 2020 skal det holdes nye valg i Myanmar. Ingen vet hvem som vil etterfølge henne som lederskikkelse. Hvilken rolle mediene vil spille frem mot valget er også uvisst. Mediehusene sliter med fall i trykt opplag på henimot 60 prosent i løpet av et år og enkelte steder er reduksjonen av annonseinntekter på 40 prosent.
– Vi snakker ikke om depresjon, det er resesjon, sier Sonny Swe. Selv ble han tvunget til å gjennomføre lønnskutt for staben sin.
Vårt beskjedne bidrag i Frontiers kamp for å overleve ble to dager med forelesninger og diskusjon med staben – om digital forretningsutvikling i abonnement og annonsesalg, redaksjonell produktutvikling, presseetikk og forholdet til de sosiale mediegigantene. Basert på europeiske erfaringer advarte vi mediehuset mot å legge hele sin skjebne i hendene til Facebook og Google:
– Du kan nemlig ikke forhandle med en tiger, når du ligger med hodet i tigerens munn.
Winston Churchill sa visstnok dette i verdenskrigens mørkeste stund.
Denne artikkelen ble først publisert på Bernt Olufsens egen blogg, den 9. april.
Olufsens artikkel gir et interessant overblikk over dagens situasjon for mediene i Myanmar og noen av utfordringene landets journalister og redaksjoner moeter i arbeidet for ytringsfriheten og innbyggernes rett til infomasjon. I beskrivelsen av enkelte tilsynelatende faktiske forhold, kan det imidlertid vaere grunn til aa traa varsomt. Olufsen velger begrepet “mer enn 130” for aa beskrive Myanmars etniske mangfold; her risikerer artikkelen aa adoptere et tvilsomt tall snarere enn aa beskrive et “objektivt” faktum om landet. Helt siden militaerregimets dager har Myanmars befolkning offisielt vaert inndelt i 135 folkegrupper. Dette er problematisk av flere grunner; to skal nevnes her. Den ene gjelder Rohingya-folket som omtales i artikkelen. Denne 135-inndelingen ligger til grunn for argumentet om at Rohingyanene, som ikke utgjoer en av de 135 gruppene, ikke eksisterer offisielt i landet, men derfor er aa regne som ulovlige invandrere fra vest. 135-inndelingen er ogsaa problematisk for andre minoritetsgrupper. For eks bestaar Chin-folket offisielt av 53 subgrupper, et tall de fleste Chin ikke kjenner seg selv – for dem, utgjor Chin-folket en folkegruppe. Men dette gjelder ikke bare Chin, men ogsaa andre minoriteter – og akkurat hvor brennbart dette er, kom senest til uttrykk da Myanmar gjenomfoerte folketelling i 2014 og representanter for flere minoritetsfolk protesterte mot listefoeringen i folketellingen. Mistanken har ofte vaert at Myanmars militaere opprettholder inntrykket av fragmenterte etniske minoritetsgrupper gjennom slik tallfestelse for aa kunne begrunne at deres politiske involvering er noedvendig for aa holde landet samlet. Ved aa velge aa bruke begrepet “mer enn 130 folkegrupper” paa en relativt ukritisk maate, risikerer artikkelen saaledes aa bygge opp under en definisjonsmakt som Myanmars mer autoritaere myndigheter har benyttet ovenfor minoriteter gjennom lang tid av instrumentelle grunner.