9.-10. februar ble det arrangert konferanse på Parkteatret i Oslo, med navnet «Mot Dag». Miljøet rundt Steigan.no ønsket å invitere til debatt om mediekritikk og alternative verdensbilder. Det endte med lite debatt om ett svært alternativ verdensbilde.
Mektige krefter feller brysomme regimer og sensurerer den offentlige samtalen ved hjelp av mainstream-media. Leger Uten Grenser er grunnlagt av en pedofil, og er innblandet i organtyverier. De samme kreftene som står bak migrasjon og regimeendringer ødelegger familier ved hjelp av trans-ideologi. Mens professor Terje Tvedt og Resett-redaksjonssjef Lars Akerhaug fungerte som en forholdsvis nøktern balanse, var dette noen av budskapene som ble fremmet på helgas Mot Dag-konferanse.
«Mot Dag»-konferansen har tatt navnet etter det radikale tidsskriftet fra 1920-tallet. Initiativtaker er den tidligere AKP (ML)-lederen Pål Steigan, og nettstedet Steigan.no. Ifølge nettstedet var konferansen støttet av selskapet Grünerløkka Kulturhus der Steigan er daglig leder, og av stiftelsen Fritt Ord.
Konferansen føyer seg inn i rekken av arrangementer de siste årene som har vært viet til tanken om at ytringsrommet er i ferd med å innsnevres. I stedet for åpen debatt hevdes det at dissidenter blir svertet, tiet i hjel og nektet scene. For å rette opp balansen og sikre en nødvendig maktkritikk, mener arrangørene det er viktig å løfte frem stemmer som ellers ikke blir hørt.
Mens konferansen om «Den nye politiske virkeligheten» som fant sted på Eldorado Kino i mai 2017, i regi av liberalisten Onar Åm, hadde invitert klimaskeptikere og den østerrikske identitær-lederen Martin Sellner, var fokuset lørdag på et lite, men innflytelsesrikt miljø av internasjonale apologeter for det syriske Assad-regimet som har fått en god del oppmerksomhet de siste årene. (Journ.anm – det er ingen forbindelse mellom de to arrangementene utover at begge har som mål å løfte frem alternative stemmer.)
Helgas konferanse strakk seg over to dager. Søndagen ble dominert av den britiske antitrans-aktivisten Kellie-Jay Keen-Minshull alias Posie Parker, og andre som mener det foregår en organisert «grooming» – påvirkning – av barn og unge for å få disse til å stille spørsmål ved sin egen kjønnsidentitet.
Massemedia truer demokratiet
— Dagens massemedia truer demokratiet, og etablerte maktstrukturer gjør det de kan for å strupe alle avvikende stemmer, mente Patrick Henningsen fra nettstedet 21stcenturywire, som fikk innlede konferansens første dag.
Ifølge Henningsen ble både høyrepopulister som Donald Trump og Jair Bolsonaro og venstrepopulisten Jeremy Corbyn utsatt for en svertekampanje fra en elite som forsøkte å stemple dem som rasister, nasjonalister og antisemitter.
Vanessa Beeley, medredaktør for det samme nettstedet, mener at mainstream-medier systematisk sprer et falskt narrativ om den syriske oppstanden, som et folkelig opprør mot et tyrannisk styre, en propagandakampanje hun mener tidligere har blitt brukt mot Slobodan Milosevics Serbia og nå rettes mot Maduros Venezuela. Bak alt sammen står nykonservative og «globalistiske» krefter som ønsker å styrte landets legitime regjering ved hjelp av islamistiske terrorister.
Da hjelper det lite at Syria og landets president Bashar al-Assad, ifølge mainstream-organisasjoner som Human Rights Watch (HRW) og Amnesty International, før krigen ble regnet som et av verdens verste når det gjaldt menneskerettigheter, eller at de samme organisasjonene i dag fordømmer regimet for omfattende krigsforbrytelser med tønnebomber og gassangrep.
For mens HRW ikke ble nevnt fra scenen, var en rekke større NGO-organisasjoner tilsynelatende en del av det store spillet: Selv Leger Uten Grenser ble sagt å være grunnlagt av en pedofil og innblandet i organtyverier i Kosovo og Syria.
Fra konspirasjonsteorikere til kommentatorer
Henningsen og Beeley kommer begge fra nettstedet 21stcenturywire. Dette er et nettsted som lenge ble regnet som del av den høyreorienterte amerikanske konspirasjonskulturen. Nettstedet har publisert flere artikler som støtter den høyrevridde militsbevegelsen som kjemper for retten til å bære våpen, og anser myndighetene i Washington for å være kuppet av internasjonalister og bankfolk.
Andre artikler på 21stcenturywire beskylder FBI for å være involvert i skoleskytinger, antagelig for å påvirke opinionen i våpenkritisk retning. I mange år hevdet Henningsen også at det pågikk sprøyting med farlige kjemikalier fra fly – såkalte «chemtrails» – for å kontrollere været eller svekke folkehelsen under dekke av tiltak for å stoppe oppdiktede menneskeskapte klimaendringer. Nettstedet har også publisert intervjuer med den britiske forfatteren David Icke som mener verden kontrolleres av hamskiftende reptiler.
Siden omkring 2015 har imidlertid nettstedet tatt en geopolitisk dreining. Mye fokus er nå på Midtøsten og konfliktene utløst av «Den arabiske våren», noe som har gitt nettstedet et nytt og langt større publikum. Konfliktene omtales i stor grad som et organisert angrep på suverene stater og regjeringer fra finansinteresser, «globalister» og vestlige regjeringer, samtidig som man underkommuniserer og relativiserer menneskerettsbrudd fra regimene i Syria og Libya. Dette er en «ekstrem forvandling», ikke helt ulikt hvordan det høyreekstreme konspirasjonsnettstedet Red Ice Creations de senere årene har gått fra å dele artikler om UFO og Atlantis til å finne seg en ny nisje som del av alt-right-bevegelsen.
For Vanessa Beeley er krigen i Syria en tapper motstandskamp fra en stolt nasjon som nekter å la seg tvinge i kne, og Bashar al-Assad en demokratisk valgt leder. Særlig har Beeley gjort seg bemerket ved sine mange angrep på hjelpeorganisasjonen «De hvite hjelmene» som redder mennesker ut fra ødelagte bygninger etter bombeangrep. Så også på lørdag, der det både kom påstander om De hvite hjelmenes samarbeid med terrororganisasjonen al-Qaida, falske gassangrep der regimet fikk skylden, kidnappinger av barn og – altså – organtyverier.
Det som presenteres av Beeley er et gjennomkonspiratorisk verdensbilde der de virkelige makthaverne både er i stand til å kontrollere media, hjelpeorganisasjoner og regjeringer. Ikke bare fjernes uønskede regjeringer, men også styres fortellingene vi får høre om dette, ifølge Beeley. Hva slags interesser disse representerer blir sjelden sagt direkte.
Les også: Konspirasjonsteorier om hjelpearbeidere kan være farlige – av Maren Sæbø
Samtidig ser Israel ut til å spille en viktig rolle i både Beeley og Henningsens analyse av Syria-konflikten: I et intervju med den høyreekstreme svenske podcasten Red Ice Creations fra august 2014 omtalte Henningsen Den islamske staten som et «PR-fenomen» regissert av Israel og lederen Abu Bakr al-Baghdadi som en oppdiktet figur spilt av en skuespiller.
Tilsvarende har Beeley delt videoer som beskylder Israel for å ha mest å tjene på et destabilisert Syria, ettersom et nytt regime kan være mer villige til å inngå en fredsavtale som kaster palestinerne under bussen. Hun har også deltatt i panel med den franske antisemittiske komikeren Dieudonné M’Bala M’Bala, mest kjent for «quenellen», en slags omvendt nazihilsen som har blitt brukt til å håne holocaustofre. Panelet fant sted under en konferanse om Palestina organisert av den belgiske politikeren og holocaustbenekteren Laurent Louis.
På veien til Damaskus
Både Vanessa Beeley, norske Eva Thomassen og konferansier Kari Jaquesson brukte mye tid på å fremheve hvordan de selv, i motsetning til mange andre vestlige journalister, har besøkt Syria flere ganger, da hovedsakelig i regjeringskontrollerte områder, der de har fått anledning til å treffe lokalbefolkning og høre deres versjon.
Syria rangeres av Reportere Uten Grenser som et av verdens tre verste land når det gjelder pressefrihet, og flere internasjonale medier er svartelistet. Samtidig har regimet i flere år vært behjelpelige med å tilrettelegge reiser for vennligsinnede journalister og bloggere. Flere av disse, inkludert Vanessa Beeley og Patrick Henningsen, har også blitt ettertraktede kommentatorer for russiske medier som ønsker å fremme fortellingen om Assad-regjeringen som kringsatt av vestligstøttede islamister og diskreditere De hvite hjelmene og andre som har bidratt til å dokumentere krigsforbrytelser.
Transit magasins journalist forsøkte etter møtet å spørre Vanessa Beeley om ikke den utbredte torturen i Syria – som hun selv ser ut til å ha innrømmet at forekommer – gjør at mange kan bli skremt til å fortelle henne og andre det myndighetene vil de skal si?
Dette blir møtt med avvisning fra Beeley:
— Forekommer det tortur i Norge? I Storbritannia? Har du lest avsløringene om tortur begått av britiske M16? Kan du oppgi et eneste land som ikke praktiserer tortur? Hvem torturerer folk i Yemen, eller i Abu Ghraib i Irak? Ikke kom her og snakk om tortur ut fra det samme narrativet som har ført til åtte års krig i Syria! sier Beeley til Transits journalist.
Tilsynelatende mener Beeley det er ufint å bruke dette mot henne, selv om hun hverken er villig til å bekrefte uttalelsen som sann eller usann.
Transindustri og identitetspolitikk
Dag to var viet til identitetspolitikk og no-platforming, et fenomen som blant annet er kjent fra amerikanske universiteter der «politisk ukorrekte» stemmer har blitt nektet talerstol. Mens professor Terje Tvedt og Resett-nyhetsredaktør Lars Akerhaug kom med en forholdsvis lavmælt kritikk av norsk bistandsorganisasjoner og rollen gruppetilhørighet i dag spiller i norsk og vestlig samfunnsdebatt, gikk mye av dagen med til harde angrep på trans- og queerbevegelsen.
Marit Rønstad fra Gender Dysphoria Challenge og den britiske antitrans-aktivisten Posie Parker hevdet begge at det eksisterer en hel «transindustri» som hovedsakelig retter seg mot usikre jenter i tenårene som «groomes» i ulike nettfora til å identifisere seg som gutter til de bestemmer seg for å underkaste seg behandling.
Mainstream-media bidrar til å normalisere dette, ifølge Rønstad og Parker, og resultatet er ødelagte familier og en epidemi av barn og unge som ønsker å være et annet kjønn enn de er født med. I tillegg kommer «perverse» menn som hevder å identifisere seg som kvinner for å kunne leve ut fetisjene sine og få tilgang til rom som tradisjonelt har vært reservert for kvinner.
Selv organisasjoner som FRI – Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner – ble sagt å være del av den samme industrien, som også forsøker å normalisere pedofili.
Så hva tok de 2-300 som satt i salen disse to dagene med seg hjem?
Først og fremst var nok dette et todagers møte for menigheten. Pål Steigans Mot dag-konferanse på Parkteatret denne helga bidro nok aller mest til å sementere bildet av at de fremmøtte er medlemmer av en liten, utsatt minoritet, som har innsett sannheten.
Det fremstår som åpenbart at John Færseth ikke klarer å skille mellom meninger og fakta. Der han videreformidler uten å vise til pålitelige kilder, kan hver eneste opplysning som innlederne han her omtaler verifiseres. Men heldigvis slipper de som leser dette å nøye seg med å høre om arrangementet med Færseth-filter. Alle innledningene blir lagt ut på YouTube.
Av gammel vane er det en side ved John Færseth jeg ikke kommer utenom. Når han påstår at andre har fremmet visse påstander, så forventer jeg å få direkte sitat og ikke tolkninger som har gått gjennom Færseths hode. Det bruker nemlig å være en betydelig forskjell på direkte sitat og Færseths tolkninger.
Det andre jeg legger merke til med denne artikkelen, er hvor glad Færseth er, i likhet med sine nærmeste tilhengere, til å benytte seg av metoden «guilty by association». Dette betyr å snakke om alt annet enn konkret hva som ble fremført på denne konferansen. I stedet ramser en opp alt annet som en anklager disse personene for å stå for, anklager som den vanlige leser knapt har muligheten til å kontrollere sannhetsgehalten av.
Derfor kan jeg likegodt fortsette i Færseths spor. Han nevner Amnesty som en organisasjon som urettmessig blir angrepet. La meg da nevne et par av Amnestys bravader (ha i mente at Amnesty International i sin tid hentet sin leder direkte fra de amerikanske utenriksdepartementet).
Hvem husker sykepleieren som etter Iraks invasjon av Kuwait, stod gråtende fram på amerikansk TV og fortalte hvordan Saddams soldater rev de kuwaitiske nyfødte ut av kuvøsene og og lot de dø på det kalde gulvet. Amnesty gikk god for innholdet i denne historien. Problemet viste seg en stund etter. ”Sykepleier Nayirah” viste seg å være Nijirah al-Sabah, datter av den kuwaitiske ambassadøren og hele historien var oppspinn.
Så har vi historien om da Gaddafi etter sigende skulle til å begå folkemord i Libya, noe Amnesty gikk god for. Også dette viste seg i ettertid å være løgn, noe det britiske parlamentet også har fastslått i den undersøkelseskommisjonen de opprettet.
Til sist, Amnesty som støtter NATO-styrkers bombing i Afghanistan og kjører kampanjer som «bomber for kvinnefrigjøring». Litt av noen «venner» Færseth støtter seg på.