Med traumer, arr og fistula i bagasjen. Et nødrop fra Vial

Annonse

(KHIOS / HELLAS) Synet på bakketoppen lander som et slag i magen; en flere hundre meter lang kø med slitne, frustrerte mennesker og mange mange små barn. De fleste er skitne, i slitte sandaler og har ikke mye klær på kroppen. Selv har jeg ullsokker og ullundertøy på under skibukse og jakke. Vi skal jo stå her hele dagen.

Denne afghanske jenta har ventet i kø sammen med sin mor i flere timer for å sikre seg 30 bleier. De skal vare en måned. (Bilde er tatt med tillatelse fra forelder). Foto: Cathrine Bolseth

Cathrine Bolseth oppholdt seg i flyktningleiren Vial på den greske øya Khios fra 31.januar til 4, februar 2020. Her jobbet hun som frivillig feltarbeider for den norske bistandsorganisasjonen Iris Center. Her er hennes historie.

Da jeg kom dagen før, dro vi rett opp til leiren, til den delen av leiren som bare kalles «the jungle». Vial flyktningleir på den greske øya Khios var opprinnelig ment for 1.050 mennesker og bestod av kontainere. I dag er den vokst seg langt ut over sine egne grenser, ut på olivenlunden til flere av bøndene i byen.

Et oliventre kan gå fra generasjoner til generasjoner, og nå blir mange av disse oliventrærne brukt som ved til bål eller som fundament til telt.  Det er selvsagt ikke populært blant de lokale.

Men flyktningene har ikke mye valg. Når de ankommer Vial etter å ha overlevd turen over Middelhavet, får de kun utdelt en presenning til telt. Ingenting annet.

Et menneskelig helvete

Leiren huser nå 7-8.000 mennesker, ingen vet helt sikkert. Det er få toaletter, og de få som finnes er så tilgrisete og tilstoppete at de nødig kan brukes. Flere toaletter kan ikke låses, og derfor går mange på do ute på marken.

Det er helt gratis: Ved å registrere deg med Vipps får du våre nyhetsbrev rett i innboksen 1-2 ganger per uke. Dette er en enkel støtte fra deg, og vi får flere faste lesere. Registrer deg med Vipps, helt gratis. Tusen takk!
Registrer deg med med Vipps Logg inn uten passord med Vipps!

Flere flyktninger forteller at de unngår å spise så de skal slippe å gå på do. På natten er det mange av kvinnene som bruker bleie, for å unngå å måtte gå ut i mørket alene og potensielt bli offer for seksuell vold.

Det er ikke rent vann i leiren og flyktningene som tidligere fikk 2,5 liter totalt daglig til personlig vask, rengjøring og drikke, får nå kun halvannen liter forteller Ali, en somalisk flyktning i leiren:

«Greske myndigheter har satt inn sparetiltak, også på vannet”, forteller han.

Den første kvelden deler vi ut billetter til distribusjonen av toalettartikler og bleier til neste dag i “the jungle”.

Det er ikke helt uten fare ettersom man som hjelpearbeider kan bli arrestert for å gå inn i leiren. Greske myndigheter hevder det er «privat eiendom», og sletter bildene du har på telefonen din eller tar deg med på stasjonen forteller de to andre frivillige jeg jobber med.

Så vi må gå med hettetrøyer på og bevege oss forsiktig, så ikke lyskasterene fanger oss, eller dronen som surrer over hodene våre får oss på film. Men vi kan ikke la være, vi må jo dokumentere det som skjer her.

Elver av kloakk

Det som venter meg inne i leiren er så forferdelige forhold at de nesten ikke kan beskrives. Telt som står i gjørme og kloakk som flyter i elver mellom teltene.

Å besøke leiren er risikabelt, derfor går vi inn i skjul. Vi kan når som helst bli arrestert eller anholdt og få slettet alle våre bilder dersom vi dokumenterer forholdene inne i leiren. På bildet er mine feltkollegaer Ida og Marte, og meg (til venstre). Foto: Cathrine Bolseth

Det er iskaldt og jeg har skibukse på, gradestokken kryper ned mot null hver eneste natt. Teltene står tett i tett, noen har kun en presenning. Jeg hører spedbarnsgråt fra flere av teltene, og det treffer som en kule i magen. Hjemme har jeg selv en ettåring. Jeg kan ikke forestille meg at hun skulle bo her.

Dette ligner ikke Europa, men et utviklingsland. En krigssone. Hvordan sørger man for sine barns sikkerhet og helse når man bor i disse forholdene? Hvordan sørger man for at barn som har opplevd krig ikke blir retraumatiserte?

Tvungen keisersnitt og to dager gamle babyer som blir sendt direkte til et telt i minusgrader

Dagen etter er det distribusjonsdag. Vi deler ut toalettsaker og bleier til dem med billett. Flyktningene har stått og ventet i kø siden kl 07 og mange har dermed gått glipp av frokosten.

Jeg er overveldet. Barna i køen er verst å se – de er skitne og apatiske. Jeg har fått klar beskjed på å ikke gråte foran flyktningene, dersom jeg får behov for det må jeg istedet gå vekk litt. Men jeg vil ikke gå vekk, jeg vil ta det hele inn, snakke med alle og klemme på barna.

(Artikkelen fortsetter etter bildegalleri.)

Jeg får rollen som «køpasser». Det er mange skjebner man møter i køen. Det er flest afganere og syrene, og noen få somaliere.

En ung somalisk kvinne som kaller seg «DJ» sier at “life here is very very bad”, og forteller at hun gråter hver morgen når hun ser ut av teltet. De har som så mange andre flyktet i båt over middelhavet hvor flykningene ofte må kjempe mot den tyrkiske kystvakt som bevisst kjører inn i dem eller spidder gummibåtene så de synker.

En liten gutt fra Syria utenfor Vial leir (bilde er tatt med tillatelse fra forelder). Foto: Cathrine Bolseth

Dersom de kommer seg helskinnet over venter helvete i Vial, Moria og de andre greske flyktningleirene. Når jeg spør DJ om hva som fikk henne til å flykte fra Somalia forvrenger ansiktet seg. Det klarer hun ikke å snakke om.

Mange av barna hoster kraftig, har urinveisinfeksjon og infeksjoner i rumpen etter å ha gått lenge uten bleie eller med den samme bleien på for lenge.

Vi deler ut toalettsaker og bleier til 200 familier. 30 bleier til hvert barn, det skal holde en måned. Alle er skitne, slitne og frustrerte. I det minste kan de beholde litt verdighet ved å kunne vaske seg, ta på bind, barbere seg eller pusse tenner. Senere på dagen besøker vi det lokale sykehuset og en nyfødt baby.

Moren har blitt tvunget til keisersnitt, som alle de gravide flyktningene blir for å spare tid. De får bli ett par dager på et rom med fem andre, og så er det tilbake til teltet eller presenningen. Nå med eller et spedbarn, og uten smertestillende, bleier, bind eller babyutstyr – i minusgrader.

Forsøkt senket av tyrkisk kystvakt på vei til Europa

Noen timer gammel baby. Om to dager skal hun bytte ut den myke kuvøsen med en pappkartong i et telt i frostgrader
Noen timer gammel. Om to dager skal hun bytte ut den myke kuvøsen med en pappkartong i et telt i frostgrader (bilde er tatt med tillatelse fra forelder). Foto: Cathrine Bolseth

Tredje dag distribuerer vi klær og sko til noen av de heldige få flyktningfamiliene som får en leilighet inne i byen. Vi kjører fra sted til sted og laster av og laster på kartongene, det er travelt men vi får tid til å leke litt med barna på hvert sted og dele litt historier. En råtten madrass blir til en provisorisk trampoline, og det er givende å se barn som smiler og er oppe i alt det triste.

Jeg får høre fra de andre frivillige om flere enslige kvinnelige flyktninger i leilighetene med fistula.

Disse kvinnene har blitt voldtatt og seksuelt misbrukt så mange ganger på sin vei til Europa at de har revnet helt opp nedentil og må bruke bleie. Flere ganger har de bare sittet apatiske og sett tomt ut i luften når mine kollegaer har kommet på besøk, mens de små barna de har siden fått – ofte et produkt av voldtekten – er overlatt til seg selv på gulvet ved siden av dem.

Jeg kan ikke forestille meg de gjentatte traumene de har blitt utsatt for. Nylig utkom en rapport fra FNs høgkommissær for menneskerettigheter som påviser at 40% av alle flyktninger og migranter som reiser gjennom Libya, både kvinner, menn og barn, er utsatt for seksuelle overgrep. De fleste flyktningene som kommer til Europa reiser gjennom Libya eller Tyrkia.

En råtten madrass blir til en provisorisk trampoline når vi er ute på distribusjon til leilighetene. Foto: Cathrine Bolseth

Etter distribusjonen drar vi tilbake til nyfødtavdelingen på sykehuset, vi skal følge opp en kvinne som hadde store blødninger i forbindelse med graviditeten og som lå i en blodpøl siste gang teamet besøkte henne, 7 måneder på vei. Vi har med bind og litt toalettsaker og leker til de andre barna i familien. Vi kommer opp til femmannsrommet hvor det ligger tre kvinner fra leiren.

To av kvinnene har nyfødte barn vedsiden av seg; de skal tilbake til teltet «in the jungle» i morgen tidlig og dagen etter.

Kvinnen vi har kommet for å besøke ligger vedsiden av de andre to, men har ingenting i magen mer. Babyen er død og hun er helt grå i ansiktet. Å plassere nybakte mødre og gravide som har mistet sine ufødte babyer side om side er rett og slett umenneskelig.

Ulovlig retur og deportasjoner

På kvelden drar vi tilbake til Vial. Vi er invitert på te hos to syriske gutter i «the jungle», sonen utenfor den opprinnelige leiren. De forteller sin bakgrunn og sine flukthistorier, mens vi drikker søt chai te og snakker via Google translate på telefonene.

De sier at Hellas har sagt at de som enslige bare nå bare blir sendt direkte tilbake til Tyrkia, innen en ukes tid. Dette uten å få sine asylsøknader behandlet, noe som bryter med FNs flyktningkonvensjon. Jeg spør om et liv i Tyrkia er mulig, og ansiktene legger seg i triste folder mens de forteller at i Tyrkia blir de deportert og tvangssendt tilbake til Syria.

Det var i Syria den ene, ved navn Ali, nesten mistet begge benene da han ble truffet av deler fra en missil. Han viser meg arrene, og det er noen av de største arrene jeg har sett i mitt liv. Det kommer flere barn inn i teltet, og lille Ahmed på 4 år sitter seg trygt til rette hos min kollega Marte. Det er en trist samtale som blandes sammen med barnas tøys og latter. Både det de forteller og kontrastene av den alvorlige samtalen og de små barna gjør vondt i hjertet.

Etterpå besøker vi en ung enslig jente som kom til sist i distribusjonskøen forrige gang da det var nesten tomt for klær. Vi har tatt med en genser til henne i hennes yndlingsfarge – rosa. Hun bor i seksjon C, der hvor politiet patruljerer og hvor lyskasterne står på hele tiden, så vi må være ekstra forsiktige.

Synet som møter oss i C-seksjonen er faktisk på mange måter enda verre enn i «jungelen»: det stinker urin og avføring, og det er søppel og gjørme overalt. Jeg kan ikke tro at dette er forholdene folk lever i og jeg undres over at det ennå ikke har brutt ut koleraepidemi i leiren.

(Artikkelen fortsetter etter bildegalleriet.)

Vi klarer på et tidspunkt å gå oss vill inne i C-seksjonen og folk stimler seg rundt oss. Men vi finner henne til slutt og det er stor glede fra alle parter. Mange kommer for å hilse på, og selv om det er superhyggelig å hilse på alle er vi veldig nervøse for å bli oppdaget og arrestert. Vi skynder oss ut igjen. Jeg vil så gjerne dokumentere, men det er ikke lett med lyskasterne i ryggen.

På utsiden kommer en mann løpende mot oss. Han lurer på om vi kan kjøre vennen hans til sykehuset, hun er i sterke smerter og kan ikke bevege seg. Vi ser at det er søsteren til «DJ», som vi snakket med i køen dagen før. Vi sier selvfølgelig ja, og litt etter er vi seks mann i bilen på vei mot akuttmottaket inne i byen.

På sykehuset er de skeptiske til å ta i mot oss; «its not appropriate to come here in the middle of the night – you should be in Vial». De snakker ikke til flyktningene, men konsekvent til meg, selv om de somaliske flyktningene snakker flytende engelsk. Det er vondt å kjenne på.

Men etter at vi presser på får hun komme inn til slutt. Hun har et kraftig panikkanfall. Det er sjelden legehjelp å få i Vial. En enkelt lege er i leiren ett par timer fra kl 16.00 på hverdager, og behandler ikke skader eller gir psykologhjelp, de gir kun ut enkle smertestillende som paracet. Åpningstidene er ustabile, ofte venter folk i timesvis i kø for å komme til, bare for å komme til lukket dør.

Jeg lurer på hva som hadde skjedd med søsteren til DJ dersom vi ikke hadde vært der den kvelden. Klokken 03.30 er alle frivillige hjemme etter en lang dag i felt.

Risikerer å bli boende opptil tre år i leiren

Siste dagen som feltarbeider er ved barnetøysdistribusjon i Vial. Når vi kommer opp til leiren står det klar en lang kø med kvinner og barn å venter på oss. De har stått i kø i flere timer. Hele livet handler om å stå i kø i Vial: kø til frokost, kø til lunsj, kø til middag, kø til distribusjon og kø til lege.

Afghanske Khalil som bor i leiren forteller at han stiller seg i kø klokken ett midt på natten for å sikre seg frokost til seg selv og familien til dagen etter. Frokosten er en pose nøtter. Også for de helt små barna. Ingen babygrøt eller babymos. Noen av flyktningene i køen har vært her i 3 år.

Khalil kom til Chios med båt over middelhavet da datterens hans kun var 1 måned. Siden da har datteren hans vært svært syk med infeksjoner. Familiens asylintervju er først i mars 2021 så de er tvunget til å bli boende i teltet i ”the jungle” i over ett år til, med en syk baby på 6 måneder.

Alle familiene står nå å venter med sin billett for å få lov til å velge seg noe klær og sko til barna sine. Mange barn har bare tær i slippersene på føttene og kjennes kalde ut. De har lus og skabb men jeg kan ikke la vær med å gi dem en klem. Det var frostgrader samme natt og selv sov jeg med ullundertøy og tre tepper på i leiligheten min. De bor i telt.

Jeg møter en liten en på seks måneder med store bandasjer på hele foten og faren forteller at hun har fått vannkjelen over seg. Mange familier varmer seg på bål og har primus til å lage mat på inne i teltet.

En situasjon ute av kontroll

En liten afghansk gutt på barnetøy-distribusjon utenfor leiren (bilde er tatt med tillatelse fra forelder). Foto: Cathrine Bolseth

Barna kjemper om pappkartongene etter distribusjonen, flyktningene bruker dem som liggeunderlag og som isolasjon i teltene. Vi får dekket 73 familier med klær, men skoene går tom nesten med en gang og det er mange skuffede små. En jente på ca. 14 år blir så lei seg at hun begynner å gråte og jeg må holde rundt henne.

Men så klarer jeg å finne noen sko i ett par størrelser for stor til henne nederst i en kasse, og dagen er reddet!

Etter distribusjonen bestiller vi toalettsaker til neste distribusjon samme uke. Etter denne skal alle de ca. tusen familiene i leiren være dekket. I en måned. Etter det er det ingen som vet når neste distribusjon blir. Alle humanitære aktiviteter blir igangsatt med frivillige midler.

Dråpen i Havet og Leger Uten Grenser arbeidet på øya frem til 2016. Men da flere leire ble stengt – og Vial ble lukket fordi greske myndigheter fremover «skulle klare oppgaven selv» – valgte Dråpen i Havet og Leger Uten Grenser å avslutte sitt engasjement på øya.

Artikkelforfatter Cathrine deler ut bleier i Vial.

Hellas planlegger nå nye leirer på de fem greske øyene som har kapasitet til rundt 6.000 flyktninger, men som i dag huser omkring 42.000. I de nye leirene, er planene at det skal være portforbud, som i interneringsleiren på Kos, hvor flyktninger blir fratatt personlige eiendeler og ikke får lov å dokumentere forholdene inne i leiren. På øya Khíos er det knyttet stor bekymring til prosjektet blant de frivillige. Hvordan dette blir løst gjenstår å se.

Etter 12-13 timer i felt daglig de siste dagene er jeg sliten. Men jeg har det privilegiet at jeg kan dra hjem til en trygg og forutsigelig hverdag og fremtid.

Etter å ha vært vitne til denne humanitære katastrofen reiser jeg bare hjem fysisk, men resten av meg blir værende hos alle de menneskene jeg møtte disse fem dagene. Jeg kommer til å fortsette jobben hjemmefra, og jeg kommer aldri til å slutte å rope.

Kjære leser. Vårt mål i Transit Magasin er å levere faktabasert kvalitetsjournalistikk om globale spørsmål. Vi står opp for kritisk og uavhengig global journalistikk, uten partipolitiske tilknytninger. I våre spalter får du møte folk verden rundt, gjennom reportasjer skrevet av vårt nettverk av journalister, basert i alle verdensdeler. For å kunne være nettopp denne uavhengige publikasjonen så trenger vi din støtte. Det beste bidraget du kan gi er å tegne et abonnement. Du får 10 dagers gratis prøvetid, og du får to måneder gratis om du bestiller årsabonnement. Bestill på denne lenken, eller benytt knapp nedenfor. Om du ikke ønsker et abonnement så er det mulig å gi et støttebeløp. Tusen takk for ditt bidrag!

4 KOMMENTARER

  1. Kjære Cathrine og alle andre hjelpere. Det er så godt at dere orker. At dere klarer å stå i det vanskelige ved å prøve å hjelpe, men sliter med å skaffe nok av alt til alle som desperat trenger det. Dere gir oss et bilde av hvor grusom situasjonen faktisk er og gir også oss mulighet til å bidra. Måtte det skje et under som gjør at alt blir bra igjen. Måtte det skje…<3

  2. Takk for en vanvittig sterk reportasje. Er interessert i konkrete tips til hvordan jeg kan bidra. Holder på å revne av fortvilelse og skyldfølelse over at jeg gjør så lite, her jeg sitter i min komfortable sofa. Det hjelper ingen..

  3. Hei Ellen, så hyggelig at du skriver og fantastisk at du vil bidra♥️Behovet er enormt!😞

    Den enkleste måten å bidra er med donasjoner til organisasjonene på bakken, feks til Iris center som er den norske NGOen jeg jobbet for på Chios. De er så vidt jeg vet den eneste organisasjonen på som hjelper flyktningfamiliene i Vial og på Chios. Kontonr er: 1506.27.12330 eller du kan vippse på: 584206. De bruker pengene på bleier, melkepulver og basic toalettsaker, og jeg kan selv bekrefte at jobben de gjør er helt uvurderlig!♥️

    Iris Center er helt avhengige av donasjoner og folk som kommer ned å jobber frivillig. Dersom du kunne tenke deg å sende ned klær/sko/tepper/leker eller jobbe som frivillig, gå inn på http://www.iriscenter.no eller “iris center team-volunteer for refugees-Chios Greece” på Facebook!

    Hilsen Cathrine

Legg igjen en kommentar