Annonsere på Transit Magasin
Annonsere på Transit Magasin

Bør vi sitte til bords med de mektige? Ny bok om Norge og FNs sikkerhetsråd

Tove Gravdals bok er en god gjennomgang, men tydeligere kritikk kunne gjort «Til bords med de mektige» enda bedre.

Etter å ha lest Tove Gravdals bok «Til bords med de mektige» satt jeg igjen med en litt tom følelse, og jeg stusset på hvorfor? Boken handler om Norges forhold til FNs sikkerhetsråd, og har som utgangs- og endepunkt den kampanjen som nå pågår for at Norge igjen skal bli valgt inn til å sitte ved nettopp de mektiges bord. De knappe 250 sidene er fylt med interessante beskrivelser og anekdoter fra innsiden av FN-kontorene, og er uhyre velskrevet.

Alt burde med andre ord være duket for en strålende leseropplevelse. Likevel er det et spørsmål jeg gjerne vil ha svar på. For, Tove Gravdal, du har gitt en ypperlig beskrivelse og skrevet en kortfattet men tilgjengelig historie av Norges forhold til Sikkerhetsrådet, men én ting får jeg ikke fatt på: Hva mener du egentlig?

For vag kritikk, for lite objektiv beskrivelse

Boken ville vært tjent med et langt tydeligere skille mellom beskrivelser og kritikk. For dersom det er kritikk Gravdal kommer med, er den ikke tydelig nok. Dersom det er en beskrivelse, er den hakket for lite objektiv. I det hulrommet har det kilt seg inn en liten tvil som gjør det vanskelig å få fatt på hva formålet med boken er.

Til tross for det, dette er en lesverdig bok, obligatorisk vil jeg nesten si, for alle som interesserer seg for internasjonal politikk. Det er på mange måter, som undertittelen også lover, en historiebok.

Leseren blir ledet galant gjennom den ekstremt kostbare norske kampanjen for en sikkerhetsrådsplass. Vi blir tatt med bak kulissene når ambassadører settes på plass av utenriksministere, og på flere av Norges utenrikspolitiske blemmer.

En krisehistorisk innføring

Boken gir også en fin oversikt over de store krisene vi har opplevd som verdenssamfunn siden 90-tallet, og ikke minst de store politiske debattene om hvordan å takle dem. Det historiske overblikket gjør det mulig å sammenligne og sidestille ulike kriser som sikkerhetsrådet fant ulike løsninger på, for eksempel folkemordene i Rwanda, Kongo og i det tidligere Jugoslavia. Bombingen av Kosovo og Libya, men ikke av Syria.

De amerikansk-ledede krigene i Afghanistan og Irak. Alt dette er Gravdal flink til å løfte frem slik at det blir lettere å se både inkongruensen i hvordan disse krisene ble taklet. Godt hjulpet av øyevitneberetninger fra forhandlingene som foregikk bak kulissene i opptakten til disse krisene, får vi også innblikk også hvorfor de strategiene som ble valgt, var så vidt forskjellige.

Dette er nyttig ballast for alle som vil forberede seg på neste internasjonale krise – uansett når og hvor den måtte komme.

Korrupsjon i FN-systemet

En sak som diskuteres spesielt inngående i Gravdals bok er skandalene knyttet til «Olje-for-mat»-programmet. Korrupsjonen knyttet til det enorme hjelpeprogrammet viser med all tydelighet at alle systemer, uansett hvor gode intensjonene må ha vært, til syvende og sist avhenger av integriteten til de menneskene som fyller dets ulike roller.

Jeg har selv jobbet i en av de humanitære FN-organisasjonene og sett pengestrømmen som går fra donorer til programmer til kontrakter og underkontrakter. Det finnes utallige systemer og mekanismer som skal hindre at disse pengene går noe annet sted enn til de menneskene de er ment å hjelpe, men hullene er der, fristelsene finnes, og det er ikke mulig å lage helt vanntette systemer dersom man også vil at en organisasjon skal kunne fungere på en rimelig effektiv måte uten at for mye tid og energi blir borte i byråkratiske kvernhjul.

Til syvende og sist avhenger alt av samvittigheten til de involverte i alle ledd – Gravdal minner oss på at en FN-kontrakt i seg selv ikke innebærer noen moralsk klarering, selv om den kanskje burde det.

Fyller et tomrom

Med det fyller «Til bords med de mektige» også et stort tomrom i norsk offentlig debatt, et tomrom som har vært irriterende åpenbart i mange år for oss som enten har studert eller har jobbet inngående med FN-systemet.

Boken er på sett og vis en kritikk av FN, den legger for en dag at verdensorganisasjonen slett ikke er ensbetydende med alt som er bra i verden. Gravdal tar oss med bak kulissene og blottlegger både hvilke vikarierende motiv som de ulike forhandlingspartene har hatt i ulike saker, inkludert Norge.

Hun forklarer i mange tilfeller hva som har styrt Norges holdninger og stemmegivning i ulike saker, og går langt i å antyde at det ofte har dreid seg mer om ikke å gjøre USA til fiende, enn om å gjøre verden til et bedre sted. Dette er noe det norske publikum har behov for å høre.

Realpolitikken er en begrensning som ikke en gang Norge kan unnslippe.

For mye overlates til leseren

Likevel, til tross for både den historiskfaglige og samfunnsmessige betydningen boken har, til tross for de interessante førstehåndsberetningene og underholdende anekdotene fra FN-systemets viktigste organ, mangler boken altså noe. Det er et spørsmål om form snarere enn innhold.

Gravdal forklarer og beretter, men konklusjonene av disse beretningene er det opp til leseren å trekke. Jeg ville foretrukket dersom forfatteren selv hadde bidratt mer i så måte. En tydeligere forfatterstemme ville gjort denne gode gjennomgangen til en fremragende bok.

Til bords med de mektige. Foto: Spartacus

NY BOK: Til bords med de mektige. Historien om Norge og FNs sikkerhetsråd

  • Utgitt på Spartacus forlag (2020). Tove
  • Gravdal har arbeidet som utenriksjournalist i mange år, hovedsakelig i Morgenbladet og Aftenposten, med base i Oslo, Paris og New York. Da Norge i 2002 sist satt i Sikkerhetsrådet, var hun diplomat og presseråd ved den norske FN-delegasjonen i New York.
  • Gravdal har tidligere utgitt Ett år i Champagne. Vinen, folket, regionen (2002). 
  • Boken «Til bords med de mektige» er en del av Kompass-serien fra Spartacus forlag.

FAKTA: Sikkerhetsrådskampanjen

  • Norges jobber for en plass i FNs sikkerhetsråd i perioden 2021-2022. Norge konkurrerer med Canada og Irland om to av plassene.
  • Det er FNs generalforsamling som avgjør de roterende setene i sikkerhetsrådet, og valget finner sted i juni 2020. Av 15 plasser, er det 10 plasser som roterer mellom FNs medlemsland. De fem faste plassene er det USA, Kina, Russland, Storbritannia og Frankrike som har.
  • Norge har hatt en av de roterende plassene i Sikkerhetsrådet fire ganger: 1949-50, 1963-64, 1979-80 og 2001-02.

LES OGSÅ

FØLG

1,627FansLik
512FølgereFølg
924FølgereFølg
- Annonse -spot_img

SISTE NYTT