Du skulle kanskje tro at etter et drøyt halvår med pandemi, og vårens erfaringer med ekstraordinært høyt smittenivå blant jobbmessig og sosioøkonomisk smitteutsatte innvandrergrupper i Oslo, så hadde staten fått ordentlig schwung og stell på kommuniksjonen ut til disse gruppene innen høsten og den bebudete «bølge 2».
Men nei.
En rekke innvandrerorganisasjoner og minoritetsforeninger kom torsdag kveld med beskjed til Erna Solberg på et møte arrangert av regjeringen. Bakteppet er alvorlig: 47 prosent av de innlagte på sykehusene er født i utlandet.
– Det er et ganske sjokkerende tall, sa statsministeren til de fremmøtte.
Hun ville vite hvor skoen trykket, og særlig hva som skal til for å få bedre oppslutning om smittetiltakene blant innvandrere.
Det fikk hun.
1) Å tolke og viderebringe koronatiltak er som hviskeleken
Det var fint at det kom på plass informasjon på flere språk etter hvert i våres, men det er fortsatt mye som kunne vært gjort bedre. En åpenbar ting: De nasjonale pressekonferansene, som mange innvandrere følger, blir ikke tekstet.
Kort, presis og tydelig informasjon er ikke bare høyt på din ønskeliste over statlig korona-kommunikasjon. Mange innvandrere synes i tillegg det er vanskelig å følge med på dialekter. På podiet står det bergensere, trøndere og Kjell Ingolf Ropstad, som sier «gjenge» i stedet for «går».
«Førstegenerasjons innvandrere som har barn i Norge har det lettere, men de som er alene, eller har kort botid i Norge, faller utenfor»
Arshad Jamil, Muslimsk Dialognettverk (MDN)
Hvis du ble forvirret av fempersonersregelen vs tipersonersanbefalingen forrige uke, for ikke å snakke om løse kontra faste stoler, så kan du jo bare tenke deg hvordan det var for noen som ikke har så mange år i Norge under beltet. Og er man i kategorien «fastmonterte stoler» i en moské, der folk sitter rett på gulvet, eller hvordan blir det egentlig? Så rører du inn i sausen at du rømte fra et autoritært regime hvor «anmodning» er totalt fremmedord i statlig sammenheng.
«Mange kommer fra andre regimer i verden, og skjønner ikke forskjellen på anmodning, forbud, påbud og anbefalinger. Vi er ikke vant med så mye frihet»
Ana Maria Silva-Harper, Kirkelig dialogsenter.
Noen ønsker å få informasjon dagen før nye tiltak offentliggjøres, slik at de kan bearbeide den og få sjekket tilbake hos helsedirektoratet at de ikke har misforstått.
«Å tolke og viderefortelle nye tiltak fra myndighetene blir nesten som en hviskelek, vi er usikre på om det vi kommer med er riktig»
Ingrid Rosendorf Joys, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL).
Polske arbeidsinnvandrere har en rekke spesifikke spørsmål knyttet til reise og arbeidsforhold, som den «vanlige» koronatelefonen ikke kan besvare. Det skyldes ikke bare at koronatelefonens medarbeidere ikke har oversikt over detaljer på feltet, språk er også en utfordring. Mange av de som kommer til Norge for å jobbe i mindre enn seks måneder snakker ikke språket. Det er vanskelig for dem å ta kontakt med helsetjenesten, for eksempel for å bestille koronatest, når SMS-en med symptomer sendes ut på norsk.
« Vi tror det er behov for en polskspråklig telefontjeneste. Bemanningsbyrå, NAV og arbeidsgivere må også involveres i det å informere».
Marta Tomczyk-Maryon, Oslo katolske bispedømmes kommunikasjonsavdeling.
2) Korona er så skambelagt at mange velger å ikke teste seg
Mange av representantene for minoritetsforeningene peker på en særlig viktig grunn til at smitten sprer seg raskere blant enkelte innvandrergrupper i noen byer, sammenliknet med majoritetsbefolkningen: Korona er blitt en skikkelig tabu-sykdom. Etter medieoppslagene om smitte i det somaliske miljøet i våres, følte mange norsksomaliere seg stigmatisert og hengt ut. Det samme skjer blant polakker nå. Redselen for stigmaet har bitt seg fast hos flere.
«Vi har spurt folk hvorfor de ikke har tatt tester, og da har de sagt at de føler at de blir sett ned på hvis de må testes for korona. Vi har vært klar på at det ikke skal være noen skam».
Fahim Naeem, Pakistansk Kulturforening Skedsmo
3) «Ikke vær en tyster»-kultur
En utfordring i smitteoppsporingsarbeidet i enkelte innvandrergrupper, er at noen er tilbakeholdne med å oppgi hvem de har vært i nær kontakt med. De kan kanskje si hvem de var sammen med i den situasjonen hvor smitten er avdekket, mens forteller ikke om andre de har vært nær de siste dagene. I enkelte innvandrergrupper, særlig fra de krigsherjede landene i Syria og Irak, har det utviklet seg en holdning om at du ikke skal fortelle.
«Folk er redd for å bli stigmatisert som tystere. De vil heller i fengsel eller ta boten. De må få hjelp til å komme seg ut av den boblen. Vi må fokusere på løsninger fremfor problemer for å få folk ut av bobla»
Mohamed-Saif Al-Mofty, U-turn
Andre er engstelig for hva det egentlig innebærer å oppgi navn til noen som representerer myndighetene. De kommer fra land der staten er farlig, og noe du bør holde deg langt unna.
«Folk må få hjelp til å forstå at det er trygt å fortelle, og at informasjonen er konfidesiell»
Leila Rezzouk, Papillon i Bergen
4) Jobber fletta av seg på frivillig basis – hører ikke fra lokalt helsevesen
Trodde du alle smittevernoverlegene i landet nå har opprettet kontakt med lokale innvandrer-organisasjoner, og har sikret seg innsikt i miljøene og lokale «influensere» som når frem med viktige budskap (typ Nakstad i somalisk versjon)? Tro om igjen.
«Vi er her, vi har lyst til å bidra, men da må det også komme fra ledelsen i helsevesenet»
Leila Rezzouk, Papillon i Bergen.
Nær sagt alle representantene som var innkalt på Erna Solbergs dialogmøte kunne fortelle at de har jobba fletta av seg under pandemien med å lage informasjonsvideoer, ringe rundt og snakke med de eldre som ikke er tilstede digitalt, og sende ut pushmeldinger på telefonen til medlemmer. I motsetning til de som jobber i Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet, har disse gjort det gratis. Nå begynner de å bli slitne.
5) Munnbind eller mat?
At koronatest er gratis i Norge, er det mange førstegenerasjons innvandrere som ikke har fått med seg. Det har mye å si for smittesporingsarbeidet i disse gruppene, hvor flere har dårlig økonomi. Noen har det så økonomisk trangt at en koronatest, eller munnbind, ikke blir prioritert.
«I de tilfellene man må velge mellom munnbind og mat, så velger man mat. Det gjelder de store barnefamiliene, og minstepensjonistene»
Khilat Islam Chaudhry, Flerkulturell Kvinneforening
Andre lar være av grunner det har blitt vanlig å trekke frem når høy smitte i land med en svak velferdsstat skal forklares: Frykt for hva et positivt testsvar kan medføre på jobb.
«Mange har mistet jobben sin, og har endt opp i svart arbeid. De har arbeidsgivere som ikke bryr seg om smittevern. De kan ikke ta test, for det tar ikke arbeidsgiveren hensyn til».
Mohamed-Saif Al-Mofty, U-turn
En svakere stilling i arbeidsforholdet gjør seg også gjeldende for arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa.
«Mange opplever dessverre at de blir presset av arbeidsgiver til å bryte karantenen. Dette bør tas opp med arbeidsgiver. Vi ønsker å få mer å slå i bordet med»
Marta Tomczyk-Maryon, Oslo katolske bispedømmes kommunikasjonsavdeling.
Til slutt, det ikke spesielt innvandrer-spesifikke: Folk er lei, gruer seg til mørketida, og trenger å ha noen å henge med.
Dette er en artikkel hentet fra Filter Nyheter, som satser på journalistikk som går i dybden. Les mer om oss her!