– Jeg skulle likt å hatt Knausgård, men noen andre var først ute. Det sier Cristina Gerosa, direktør for forlaget Iperborea, som har gjort et levebrød av å utgi nordisk litteratur i Italia. Lars Saabye Christensen er imidlertid for norsk for italienske lesere, det samme er Zeshan Shakar, mens Dag Solstad utgjør en perfekt motvekt til et ellers polert utvalg nordisk litteratur.
Frem til en gang på 80-tallet var nordisk kultur noe nærmest eksotisk, forbeholdt til litt blaserte. En liten, litt bortgjemt og nesten glemt region, som ikke gjorde seg spesielt gjeldende på det europeiske kulturkartet.
Men en gang på 80-tallet skjedde det to ting. – For det første ble nordisk musikk og nordisk design plutselig populært, sier Gerosa på telefon fra Milano, – i tillegg ble nordisk litteratur, spesielt krimbøker, men også Sofies verden, store kommersielle suksesser.
På kontinentet begynte man med ett å få øyene opp for det nordiske som et særegent uttrykk.
Nordiske særtrekk
Men mens Enquist, Gustavsson, Tunström, Lindgren, Hansson og Niemi ble publisert og solgte godt i Frankrike, var nordiske forfattere fremdeles vanskelig å få fatt på sør for alpene. Det besluttet Emilia Lodigiani, Iperboreas grunnlegger, å gjøre noe med. Etter å ha bodd ti år i Frankrike flyttet hun hjem til Italia og grunnla i 1987 forlaget, som fremdeles i dag utelukkende utgir nordisk litteratur.
– Vi har en svært trofast lesergruppe, sier Cristina Gerosa, og forklarer at bøkene de utgir har et spesielt, langt og smalt format, et hint til skandinavisk design og en måte å gjøre bøkene gjenkjennelige på.
– I begynnelsen var det ikke så lett for italienere å huske navnene på nordiske forfattere, forklarer hun.
Avantgardistisk, ikke-europeisk litteratur
Det var ikke bare forfatternes navn som skilte seg ut. Ifølge Gerosa har nordisk litteratur flere særtrekk som skiller den markant fra det hun kaller den «europeiske» – og som har bidratt til å gjøre nordisk litteratur så populær som den er blitt.
– Det finnes noen trekk ved nordiske forfatterskap som er radikalt annerledes enn hva vi finner i vår egen litteraturtradisjon, påpeker Cristina Gerosa, og forklarer at den nordiske humoren, spesielt selvironien, er tiltalende for et italiensk publikum.
– Selvironien brukes som et filter når man analyserer samfunnet vi lever i, sier hun, og trekker blant annet frem bøkene til Erlend Loe som et eksempel på det, men også finske Arto Paasilinna. Hans bok, Harens år, er forlagets best solgte bok noen sinne, mens Små selvmord blant venner ligger på tredje plass.
Ifølge Gerosa, ble den nordiske litteraturen oppfattet som fremtidsrettet, avantgardistisk, om du vil.
– Nordiske forfattere, i langt større grad enn de italienske, tok opp samfunnsrelaterte tema som skulle komme til å forme vår levetid, sier Gerosa, og henviser til bøker om feminisme, økologi, sosiale tema og forholdet mellom kjønnene. Noen av disse trekkene var spesielt fremtredende innen nordisk barnelitteratur.
– Bøkene om Pippi og om Mummitrollet var revolusjonerende for oss. De handlet om barn som var sentrum i en svært trygg eksistens, og som dro ut for å oppdage verden. Vi var vant til en langt mer konservativ, katolsk tradisjon, understreker redaktøren.
Havet er aller viktigst
Det aller viktigste fellestrekket for nordisk litteratur, og et vedvarende salgsmoment for Iperborea, er likevel fremstillingen av naturen, og av forholdet mellom mennesket og naturen.
– I nordisk litteratur beskrives naturen med naturalistens nesten fraværende blikk, spesielt i islandsk tradisjon, men også i de andre nordiske landene, og det gjør naturen selv til en hovedperson, forklarer Gerosa.
Havet som fenomen har en spesiell stilling i de italienske forestillingene om Norden. Fokuset på naturen, på havet, på utforskning av havdypet, har i seg selv en tiltrekningskraft på italienske lesere. Gerosa forteller for eksempel at Morten Strøksnes siste bok, «Havboken», blitt en stor salgssuksess for Iperborea, til tross for at det er en nokså vanskelig tilgjengelig fagbok.
Det kan henge sammen med den langvarig italienske fasinasjonen for nordiske havområder, og spesielt for Nordkapp som fenomen og destinasjon. Litt på samme måte som Italia alltid har vært en yndet destinasjon i skandinavers dannelsesreise, representerer Nordkapp på mange måter den ultimate destinasjonen for italieneres utforskning av verden, og reisen mot Nordkapp er et yndet tema i svært mange italienske filmer, også fra de siste årene.
Det er åpenbart at et forlag som Iperborea trenger å spille på de forestillingene italienere har om Norden, selv om Gerosa vedgår at det kan bidra til å skape et litt ubalansert inntrykk av samtidige samfunnsforhold.
Foto: Iperborea 
Foto: Iperborea
Idealisering av Norden?
– Litt idealisering er det jo, men det finnes unntak. Vi har for eksempel tatt inn Nivaq Korneliussen, som skriver rått om selvmordsproblematikken blant unge på Grønland. Det er klart at bøker som føles som et slag i magen er vanskelig for italienere å fordøye, italiensk litteratur er nok mer konsolidarisk, men av og til må vi jo publisere slike bøker også. Kanskje vi kan si at Dag Solstad er den perfekte motvekten, smiler Gerosa gjennom telefonlinjen.
Dag Solstad?
– Ja, han selger kjempebra. Men vi produserer også et magasin, The Passenger, der vi tar opp dagsaktuelle sosiale tema og forsøker å skape en motvekt til det inntrykket vi gir med bøkene som publiseres.
Videre sier Gerosa at særtrekkene som gjorde nordisk litteratur så populær i begynnelsen, er fremdeles beskrivende for nordisk litteratur, men i mindre grad enn før.
– Norden også har gjennomgått en globaliseringsprosess, sier hun, – det som produseres i Norden i økende grad er påvirket av globale tema.
Saabye Christensen nei, Knausgård ja
Ikke alle store hjemlige suksesser kan overføres til andre kontekster. Mest overraskende er det kanskje at en forfatter som Lars Saabye Christensen ikke er ansett som spesielt salgbar i Italia.
– Han skriver lange romaner som er veldig godt forankret i spesielle miljøer. Det er ikke uten videre en type litteratur som vil kunne verdsettes av italienske lesere, forklarer Gerosa, og sier at det samme gjelder den relativt nye forfatterstemmen Zeshan Shakar. Karl Ove Knausgård, derimot, er det annerledes med.
– Jeg leste den første boken, og likte den umiddelbart, men uheldigvis var det et annet forlag som var tidligere ute, sier Gerosa som forklaring på at Nordens kanskje største forfatterstjerne de siste årene, ikke utgis av Iperborea.
Gjensidig kjærlighet – og idealisering
I tillegg til å gi ut bøker, er Iperborea engasjert i nesten alt som er av nordisk kultur i Italia. Dette året samarbeidet de med de nordiske ambassadene om å organisere Nordic Film Fest, en filmfestival som vanligvis organiseres i Roma sentrum, men som i år ble flyttet til nettet på grunn av pandemien. Iperborea har også sin egen festival, I Borealis, og Gerosa forteller at det ikke er spesielt vanskelig å få nordiske forfattere til å tilbringe noen dager i Italia.
– De er så glade for å komme i noen dager, det er ikke vanskelig å be dem i det hele tatt, understreker hun.
Mon tro om ikke idealiseringen går begge veier.
